Brilliant Disguise

Som ihuga kollektivtilhenger er jeg nok blant Oslo Sporveiers mest trofaste kunder, til tross for en lang rekke irriterende episoder opp gjennom årene. Nesten daglig reiser jeg med buss eller bane, også nå under permisjonen, men det er sjelden Sporveien har evnet å overraske meg positivt. Unntaket må være den gangen de delte ut gratis sjokolade med spesialtrykket T-banelogo i anledning de nye vognene.

En solskinnsdag denne uka tok jeg bussen ned til Kampen for å handle i en bestemt butikk. Da jeg så trillet tilbake til bussholdeplassen for å reise videre ned til byen, lå det en gjeng ungdommer henslengt på gresset i Kampen park og nøt livet. At jeg kaller dem ungdommer, sier kanskje sitt om hvor gammel jeg har blitt – de var vel i 20-årene et sted. Det var en homogen gruppe, nokså rocka i stilen og utstudert uflidde med slitte olabukser og hettegensere. Jeg lurte i mitt stille sinn på hvorfor de lå der og drev dank midt på blanke dagen. Eksamensperioden på universitetet var vel over for sesongen, men hadde de ingen jobb å gå til?

Bussen kom, og til min milde forbauselse steg også gjengen om bord. Overraskelsen ble enda større da ungdommene plutselig skiftet ham. Billettkontroll! Hva i all verden skjedde med den ekte kontrolløren ­– den halvgamle misantropen som oser av tverr og livstrett autoritet selv de dagene uniformen ligger igjen hjemme? Min tillit til Sporveiens kløkt må øyensynlig tas opp til ny vurdering. De er faktisk i stand til å gå nye veier, og her tror jeg de er på sporet av noe. (At det er jeg som er uvanlig lett å lure, kan heller ikke utelukkes.)

[”Brilliant Disguise”: Bruce Springsteen, 1987]