Misforstått

I serien ”å selge kostbart tullball til småbarnsforeldre er enklere
enn å rappe sukkertøy fra småunger” har vi i dag kommet til den fantastiske vidundersmekka. For å sitere en samlet norsk legestand (i alle fall mannelige gynekologer over 50) skal man ikke lese for mye på Internett, men det hender da vitterlig at man oppdager smarte ting der også. Det gjelder bare å bruke sunn fornuft og ha et kritisk blikk. Liv bruker smokk, og for noen uker siden fikk jeg tips om ei genial smekke som man kunne forme og trykke inn i trynet på babyen slik at smokken ikke ramlet ut om natta, under bilturer etc. Det var en sein kveldstime, og jeg var i handlemodus og slo til på flekken. Smekka ankom – en ganske ordinær sak med en tykk, formbar aluminiumsfolie innvendig. Jeg prøvde den én gang, og siden har den blitt liggende (i likhet med de fleste ”veloverveide” innkjøp).

Da vi kom tilbake fra Sverige nå, fikk Blåmann plutselig ånden over seg og ble veldig oppsatt på å rydde. Dette er slitsomt, da vi har et ekstremt rotete hjem og ytterst sjelden er i ryddemodus samtidig. Jeg snek meg inn på kontoret, surfet på nettet og følte meg ordentlig uskikkelig. Snart kom mannen inn til meg med vidunder- smekka, et produkt han åpenbart ikke hadde ant at vi var i besittelse av. Den var deformert og virket slunken. I hånda holdt han den dyrebare smekkeinnmaten, selve hjernen i den geniale ideen – krammet sammen til en uformelig, ubrukelig ball. ”Hva gjorde dette sjokoladepapiret inni smekka,” lød spørsmålet. Så mye for den sinnrike oppfinnelsen. Det er dessuten tydelig at underbevisstheten har vondt for å gi slipp på den sjokoladen vi forsøker å fortelle oss selv at vi bør begrense inntaket av. Jeg satt faktisk der og smugspiste en kvikklunsj, når sannheten skal fram. (En hel en, ja.)

[”Misforstått”: Jokke med Tourettes, 1999]