Det sies at det er veldig kontaktskapende å ha barn, på en måte som trolig kun overgås av hundehold. Med hver sin pudding i vogn har man jo en selvskreven innfallsvinkel til en samtale, og i tillegg kommer de menneskene i alle aldre som bøyer seg ned, pludrer og myser inn i vogna. Det finnes et nettverk av foreldre der ute – knapt synlig for det blotte øye med mindre man har en overutviklet sans for vitende blikk og vage, gjenkjennende nikk. I mange år betraktet vi dette nettet utenfra, med stadig større amperhet for enkeltes vedkommende.
Nå når man endelig er en av dem, er det en lettelse å kunne fastslå at det store foreldrefellesskapet var en smule overdrevet. Hvem som blir gode venner, er gudskjelov bestemt av andre ting enn mors-
statusen eller alderen på barna. Det forekommer imidlertid forel-
dresamtaler med vilt fremmede mennesker, det skal innrømmes. Selv når vi holder de klassiske helsestasjonsutvekslingene rundt vaksiner og vekt utenfor, har vi faktisk bygget opp en liten portefølje av foreldrekonversasjoner. Stikkordet er vogn.
Vi var så heldige å få overta en Brio av eldre modell fra gode venner. I dagens vognhysteriske samfunn hører det til sjeldenhetene at ferske verdensborgere trilles rundt i lett vindskjeve farkoster fra forrige årtusen (med mindre de stiller i veteranklassen, selvsagt, da vitner det jo om stil). Jeg synes det er koselig med en eldre vogn, og triller den med hevet hode. Det har vist seg at hver gang vi får øye på en identisk vogn på gata, tvinger det seg fram en samtale. Det er i grunnen veldig koselig, og konversasjonen er omtrent identisk hver gang. Gårsdagens seanse på 31-bussen er typisk i så måte:
Elinblu (etter en kort overveining): Oi, jeg ser vi har samme vogn.
Fremmed far: Ja, det var et sjeldent syn! Vi mangler en bøyle på vår – får jeg se (bøyer seg ned). Dere mangler den samme, ser jeg!
Elinblu: Ja, den falt av da vi fraktet den i bil første gang, og vi skjønte aldri hvordan vi skulle montere den.
Fremmed far: Ikke vi heller.
Elinblu: Ellers funker vogna fint, da, selv om jeg har skjønt at det er deilig med lufthjul også.
Fremmed far: Det går an å bytte hjul, vi undersøkte prisene på det da vi fikk reparert bremsen. Det koster...
Elinblu og fremmed far i kor: tusen kroner.
Elinblu: Bremsen er litt skranten her også, faktisk.
Fremmed far: Pussig, vi har en identisk 70-tallsskinnpose hjemme.
Barna: Vinker med påholden hånd når én av ekvipasjene går av bussen.
Etterpå føler man seg som en del av et fellesskap - man gjør faktisk det.
["Rio": Duran Duran, 1982]
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
5 kommentarer:
Hehe helt herlig, den samtalen der!
Heheh, dette var koselig lesning, Elinblu! :D Jeg har også en viss skepsis mot at man plutselig føler seg tvunget inn i et slags nettverk eller hemmelig fellesskap så snart man får barn (sikkert godt hjulpet av mine mange år som FB'er), men sånne episoder får meg til å mykne en smule!
Dette gjør meg - vognens tidligere eier -varm om hjertet. Jeg husker svært godt den stolte følelsen da vi kikket på hverandre i Briobutikken, nikket begge to, jo, HER var vogna vår framtidige baby skulle ha. Og vi var svært fornøyde hele tiden. 5 år etter ble vognen tatt fram igjen, og følelsen var ikke helt den samme da. Alle andre hadde på det tidspunktet svarte vogner, en revolusjon hadde skjedd på vognfronten året etter at vi kjøpte, fant jeg ut. (Da minstemann var 3 uker ble jeg noen dager lurt til å tro det motsatte, vi var i Sabeltannland og alle hadde samme type vogn som oss. Jeg skjønte imidlertid etter hvert som vi kom tilbake til resten av samfunnet at førsteinntrykket var rett, det var bare de at de eneste babyene som var i Sabeltannland var de som også hadde storesøsken på samme alder som vår storebror...)
Uansett, jeg føler at svært mye godt har kommet ut av det at dere har overtatt vogna: Det er miljøvennlig å resirkulere, dere sparte penger, vi slapp peset med å kvitte oss med den, jeg får en nostalgisk og god følelse når jeg ser Liv i den for det minner meg om en koselig tid osv osv. Når jeg nå ser at den fungerer kontaktskapende i tillegg... ja, da må vi kunne sies å ha slått mange fluer i en smekk. Bedre enn Kinderegg!!
Elin2
Hehe, bra at flere enn oss står i mot det store Buggis-eller-hva-de-nå-heter-hysteriet. Vi fikk en vogn av noen naboer, den fungerer, men er kjemisk fri for merkenavn. Stå på:)!
Takk for hyggelige tilbakemelding, Vibeke! Bra at det ikke virket avskrekkende da, junebug. Vi har jo blitt vant til å høre hjemme i mer avgrensede fellesskap, så da passer det fint med en eksklusiv vogn.
Så morsomt og koselig å lese historien om hvordan vogna ble valgt, Elin! Vi setter stor pris på den. Nå kommer den ekstra godt til sin rett ettersom bagen er så stor - den lille kula vår har god plass fortsatt. Det er hyggelig å tenke på at gutta deres har brukt den før henne.
Akseliane: Godt å se at man ikke er alene om å stå utenfor det store vognhysteriet!
Legg inn en kommentar