Det pågår stadig en kald krig i vårt kjøleskap. Begge husstandens voksne er makelig anlagt, og begge mener dessuten bestemt at de selv gjør mesteparten av husarbeidet. Matrester har en slem tendens til å bli stående altfor lenge, da de anses som den andres ansvar.
Et kroneksempel på dette lever for tiden sitt eget liv innerst i kjøleskapet. Det har faktisk blitt over fem uker siden jeg kjøpte en liten kartong kremfløte til fastelavn. Jeg synes det svenske ordet "grädde" høres mye surere ut enn det norske "fløte", men det er neppe dekkende for den konsistens og surhetsgrad som preger restene av kartongens innhold i dag. Grunnen til at jeg ikke slo ut fløten med det samme, er at jeg var usikker på om jeg skulle unne meg enda flere fastelavnsboller den påfølgende uka. Siden har jeg ventet på at massen skulle bli tykk nok til at jeg slapp å slå den ut i do, men kunne kaste den i søpla direkte (og få mannen til å bære ut posen på flekken). Det er grunn til å tro at dette stadiet for lengst er passert. Nå har det gått så lang tid at jeg nesten ikke orker å tenke på det lenger, men må overlate problemet til den presumptivt mer hardhudede mannen.
Den dagen Blåmann endelig kapitulerer og tar med seg den lille kartongbomben ut, vil jeg nok først føle et anstrøk av triumf. Jeg vil jo da ha vunnet et slag i den kalde krigen. Hvis jeg virkelig kjenner etter og tenker litt på min mentale helse, må jeg vel imidlertid innrømme at jeg burde føle meg som en taper.
["Winning a Battle, Losing the War": Kings of Convenience, 2001]
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
4 kommentarer:
Heisan! Den kalde krigen du beskriver høres veldig kjent ut. Når jeg nå i tillegg går hjemme om dagen, OG er velsignet med et usedvanlig rolig pikebarn som lar mamma holde på med sitt flere timer om gangen, føler jeg vel at jeg har få og ganske dårlige argumenter for at Sebaldus skal komme hjem sent på ettermiddagen å begynne å rense kjøleskapet.
Kjempekoselig å lese bloggen din! Liv er sååå nydelig!
Klem fra Sebalda
Hihi! Det hørtes kjent ut!
Her kriges det også på kjøleskapsfronten, både når det gjelder gamle matvarer og om det hele tatt skal være lov å slippe grønnsaker og dets like inn i kjøleskapet... Det siste kan nemlig overbelaste kjøleskapet (!) ifølge min kjære, og tror du ikke det frekke kjøleskapet valgte å gå dukken her en dag når jeg valgte å ignorere min samboers grønnsakprotestaksjon? Arrrgh!
Alt er ikke idyll selv om man slutter å pendle nei!
klem fra Anikka - med verandaen som kjøleskap
Hehe, høres kjent ut i denne heimen også. I vårt kjøleskap er det i midlertid rømmebegre som ignoreres. Eller det vil si, vi ser dem rett og slett ikke etterhvert som de dyttes lengre inn i kjøleskapet.
Ikke skjønner jeg hvorfor vi kjøper rømme heller, for vi bruker det ytterst sjeldent. Så jeg har ikke tall på rømmebegre som til slutt går ut (av seg selv *humre*) av kjøleskapet med grønne lodne dotter *urk*
Tenk, jeg kviet meg nesten for å legge ut dette uappetittlige innlegget, og så viser det seg at jeg ikke er alene! Juhu!
Koselig å se deg her, Sebalda! Jeg har en god unnskyldning for ikke å gå ut med söpla, faktisk, da jeg må ned med heisen, trille vogna ned ei trapp og så gå inn i nabooppgangen. Det er tungvint!
Anikka: Det var nytt for meg at grönnsaker kunne overbelaste kjöleskapet. Gjelder det alle modeller, eller bare enkelte av eldre årgang? He-he, jeg fikk meg en god latter her nå. Håper verandaen din er litt kaldere enn de 15 solfylte gradene vi har hatt i Stockholm de siste dagene.
Méé: römme er en klassiker her, ja. Fenomenet favoriserer opplagt römme og flöte i ulike former. Jeg må for övrig innrömme at jeg kikket nedi flötekartongen her i formiddag, og skimtet noe som ikke bare var grönt, men rett og slett blålig. Jeg skjemmes.
Legg inn en kommentar