Carrot Pop

På jobben sørger vår kjære kokk for å fore sine kollegaer med sunn kost. Vi får alltid grønnsaker til lunsj, og ellers kan vi forsyne oss av en kurv med økologisk frukt som leveres på døra. En dag i forrige uke stod det noe rart i en kopp med vann ved siden av frukten. Det kunne ved første øyekast se ut som fingre med koldbrann, men en nærmere undersøkelse viste at det liknet litt på gul- røtter. Ulogisk nok er jo gulrøtter flest oransje, mens disse var mørkerøde. De hadde kommet i kurven med økologiske grønnsaker, og ingen hadde våget å smake på dem. Lilla gulrøtter heter de visst, eller ”Purple Dragon”. Til tross for det usunne utseendet tok jeg sjansen på å sette tennene i en av dem, og fikk ingen varige men.

Forestillingen om at lillarøttene var uappetittlige og skumle, ble raskt revidert da jeg kom hjem fra jobb den dagen. Som tidligere nevnt har vi visse problemer med å holde leiligheten ryddig, og håndteringen av avfallet lar også en del tilbake å ønske. Det hender for eksempel at ”noen” glemmer epleskrotter på underlige steder, hvorpå de gjenfinnes i ugjenkjennelig størrelse og kulør. Denne dagen hadde Blåmann gjort et merkelig funn under sprinkelsenga. Han anslo det til å være organisk materiale – en rynkete, brunlig pinne. Nysgjerrigheten tok overhånd, og mannen valgte å dissekere gjenstanden for å artsbestemme den. Det var en gulrot, gitt. Purple Dragon, go home!

[”Parrot Pop”: Kung Fu Girls, 1993]