Unwell

"I'm not crazy, I'm just a little unwell"

Det måtte jo komme. Kanskje det er vår der, skrev en tante i en hyggelig melding før vi reiste til Stockholm. På bakgrunn av tidligere erfaringer tvilte jeg - og fikk rett. Det er ganske riktig svinekaldt her borte. Som god nordmann var noe av det første jeg gjorde å gå til innkjøp av en gradestokk (som for øvrig heter termometer her borte; de prøvde først å selge meg en tommestokk). De få dagene det ikke er minusgrader, oppleves nesten som enda kaldere på grunn av en sur vind som effektivt skjærer seg gjennom klærne og piner en blåfrossen skrott. Jeg har hutret meg gjennom de første to ukene, og selvfølgelig måtte vi bli forkjøla til slutt.

Det var Liv som startet i det små, stakkar, og i går var det min tur til å få det for fullt. Kløende hals, svelg, tannkjøtt og øreganger, rennende nese, nysing, hodepine. Til ikke å være ordentlig sjuk har jeg følt meg riktig miserabel. Mandag kveld var det 14 minusgrader, og i går ble det aldri varmere enn 10. Jommen sa jeg vår! Liv og jeg måtte holde oss inne hele dagen, hvilket medførte at jeg ikke bare kjente meg sjuk, men også en smule ubalansert. Jeg har innsett at det ikke er bare-bare å være alene med baby dagen lang i et fremmed land. Selv om landet ikke er så fremmed at det gjør noe, er familie og venner langt borte, og ensomheten kan plutselig hive seg over en. Straks muligheten for både trilletur, kafébesøk og handling opphørte, var det ikke stort igjen, gitt.

En mager trøst er det at jeg fikk utnyttet smakssansen til fulle før den begynte å svikte meg. I et TV-program tirsdag kveld lærte vi av en prest at inneværende dag kaltes feitetirsdag, og dermed måtte kokosbollene og pepperkakene få selskap, bestemte jeg. Ingen unnskyldning er for tynn når det gjelder å kose seg litt ekstra. Jeg disket opp med fastelavnsboller på rekordtid, og vi maulet krem og spiste oss nesten småkvalme. Siden har både smaks- og luktesansen blitt alvorlig svekket. Det samme kunne med fordel synet ha blitt, innser jeg når jeg betrakter mitt bleike, usminkede åsyn og ugredde hår i speilet. Det som imidlertid virkelig gjør meg sanseløs, trist og redd, er noen riktig kjipe nyheter fra nære venner hjemme. Målt mot det er en skarve forkjølelse for ingenting å regne, så jeg skal slutte å klage nå. At smaksløkene har gått i dvale, kan sågar være en fordel. Så langt har vi på drikkefronten vært innom kakao, cham- pagne, morsmelk, kulturmelk og ammete, og nå står forkjølelses- remedier for tur. Blåmann har spadd opp en paracetamolbasert drikk til meg på apoteket, smaksatt med den lite appetittvekkende kombinasjonen av mint og solbær. Den smaker som man kan forvente, men det kjenner jeg heldigvis nesten ikke. Og drikken virker!

["Unwell": Matchbox Twenty, 2003]