Big Cheese

Vi holder oss fortsatt i kjøkkenavdelingen. I alle år har jeg flirt litt av folk som tar med seg mat hjemmefra på ferie fordi de synes den utenlandske maten er skummel, sterk og/eller oppskrytt. Det er nok ikke få pakker Wasa knekkebrød som har funnet veien ned i norske kofferter. Nå er tiden moden for å tørke av seg dette fliret. Jeg har ikke tatt med knekkebrød (man er da i knekkebrødets hjemland), men jeg var ganske nær ved å ta med kjeks. Det siste året har jeg nemlig, som det vanedyret jeg er, fått som rutine å kose meg med Rett i koppen-kakao og grove kjeks med brunost om kveldene. Da går det enten i Sibas havrekjeks eller Kornmo. Sistnevnte har jeg alltid betraktet som noe av det mest rotnorske som finnes, og jeg elsker den til tross for den påfallende likheten med sponplater. Jeg har vurdert Kornmo som utryddingstruet på linje med Kremtopper, og går vel ut fra at jeg er noe nær den eneste personen under 50 som faktisk kjøper disse produktene.* Å ta med kjeks utenlands ble imidlertid for pinlig, Rett i koppen-kakao like så. Befippelsen var derfor stor da jeg kom over en hylle med Kornmo på Coop her i forstaden vår. Pakken er identisk med den norske, men det står "Göteborgs Kex" på den - det er da riktig pussig? Jeg føler meg nesten litt snytt.

Kjeksen hadde jeg altså tenkt å klare meg uten, og kakaoen også (dessverre, skulle det vise seg, da de svenske motstykkene er like vonde som svensk sjokolade). Brunosten var det verre med. Det er vel bare å legge kortene på bordet: Jeg tok med en kilo fløtemysost i bagasjen. Også dette trodde jeg var et urnorsk produkt, men en tur på den lille ICA-en rundt hjørnet her lærte meg en annen lekse. Mesost er ikke et skjellsord fra Hedemarken, men en svensk avart av brunosten. Gudbrandsdalsost selger de også alle steder, dog kun i en nusselig og dyr kvartkilos utgave. Den er jo dessuten litt skarp i smaken, så jeg synes fremdeles det er berettiget å nyte medbrakt. Da Blåmann oppdaget at jeg aktet å ta med brunost til vårt nye hjemland, ville ikke han være dårligere. Kjernesunn som han er, har han nemlig for vane å spise grove knekkebrød med gulost til kvelds. Dermed snek en 450-grams Jarlsberg seg også med i kofferten, noe jeg humret litt over. Nå er ikke jeg noen gulostkjenner, da jeg foretrekker det søte, men hallo - svenskene kan da vel også lage enkel ost? Og er ikke Jarlsberg faktisk en eksportartikkel? Jeg måtte undertrykke en skingrende latter da jeg oppdaget et fjell av Jarlsbergost i matbutikken her borte. Enda høyere lo jeg inni meg da jeg så prislappen: kr 39,90 for en halvkilo. Når vi tar høyde for kursforskjell og ulik størrelse på pakken, blir det nøyaktig 10 kroner, eller 23 %, billigere enn på Meny Vollebekk.

Om jeg gjør annet enn å spise og handle her borte? I grunnen ikke.

["Big Cheese": Nirvana, 1989]

* Så feil kan man ta! Et besøk på Sætres hjemmeside avdekket at Kornmo (med sine 34 % fullkorn, som de presiserer) selger som aldri før og nærmer seg 2,5 millioner pakker i året. Ja ja, det er jo likevel under en halv pakke per snute. Den svenske Kornmoen påberoper seg for øvrig å inneholde 36 % fullkorn.