Spenn

I anledning vennebesøk hjemmefra tok jeg en tur på Systembolaget fredag ettermiddag. Jakten på gewürztraminer og lasagnevennlig italiensk rødvin skulle vise seg å bli vanskeligere enn antatt. For å forklare dette må vi foreta et fordomsfullt lite dykk i den svenske folkesjela. Broderfolket er jo viden kjent for å være tilhengere av ordning & reda. Som vår norske venn slo fast i helga, må de utvilsomt betraktes som Nordens tyskere, og man skulle jo tro at de hadde orden i hyllesystemene sine. Den gang ei. Det spørs om ikke det systematiske i dette tilfellet har blitt overstyrt av et annet fremtredende svensk karaktertrekk, nemlig gjerrigheten. Snålhet kaller de det selv. Vinen på Systemet er nemlig ikke sortert etter opphavsland, men etter pris! Jeg søkte gjennom hylle på hylle med rødvin uten annen systematikk enn "kr 39-63", "kr 64-81" etc. Makan! Hvilken vin passer til denne falukorven, tro, undrer kanskje Medelsvensson. Jo, nå har jeg det! Det må bli en 79-kroners rödvin!

I kassakøen spurte jeg meg selv hva som kunne være bakgrunnen for et slikt system. Jeg måtte medgi at det vel er de norske harryturistene som virkelig er gjerrige, men dem er det forsvinnende få av her i forstaden. Kunne det være at de ønsket å samle alle fattige tenåringer på ett sted, slik at de ikke var til sjenanse for de andre kundene? Høh. Jeg klappet meg tilfreds på lommeboka, vel vitende om at jeg ikke hadde nedlatt meg til å skjele for mye til prislappen denne gangen. Man har da økonomi til å gjøre opp for seg, må vite.

Da det ble min tur til å betale, skulle jeg få oppleve å bli svett for første gang siden vi kom til dette kuldehølet. Minibankkortet mitt ble avvist! På bakgrunn av tidligere solskinnshistorier spurte jeg pent om å få prøve å dra det én gang til, men damen kvitterte surt med at det var feil korttype. Køen av vinsugne svenske gjerrigknarker vokste bak meg, og jeg skannet raskt mulighetene. I kontanter hadde jeg kun SEK 61,50 samt en dansk hundrelapp og 40 norske. Kredittkortet var høyst usikkert, nytt og ubrukt som det er. (I et anfall av ammetåke hadde jeg før avreisen til Sverige sågar sendt en klagemail der jeg hevdet at jeg aldri hadde mottatt noe nytt kort, hvilket viste seg å være feil.) Tanken på å dra arbeidsgiverens American Express-Card sendte hete bølger av skam gjennom meg. Jeg kunne levende forestille meg ansiktsuttrykkene til mine kollegaer idet det dukket opp en regning på kr 482 fra det svenske Systembolaget. Mitt private kredittkort var eneste utvei, så jeg trakk det gjennom leseren. "Slå in din kod". Kode? Jeg har da aldri lært meg koden på noe Master Card! Gudskjelov var varianten med signatur også tilgjengelig, så fremt man i tillegg kunne fremvise legimitasjon (de grundige svenskene fornekter seg ikke). Jeg kunne puste lettet ut denne gangen, men forlot butikken med røde roser i kinnene. Skam på den som fnysehumrer av broderfolkets gjerrighet og så ikke formår å gjøre opp for seg!

["Spenn": Jokke & Valentinerne, 1987]