Saturday Night

"Oh, whatever makes her happy on a Saturday night,
Oh, whatever makes her happy, whatever makes it alright."

I årene som ufrivillig barnløs hadde jeg inntrykk av at damer rykket opp i en høyere divisjon med det samme de ble gravide, for siden å fortsette opprykket idet de trådte inn i morsrollen. Etter fødselen ble man straks et nytt og mer helt menneske. Fra min posisjon på sidelinjen betraktet jeg dette med sorg, savn og småaggressiv frustrasjon. Skulle liksom vi som ikke hadde barn, være mindre verdt og ufullstendige som kvinner? Utsagn som "du forstår ikke dette; bare vent til du selv får barn" fikk meg til å se fullstendig rødt. Flere av dagbokleserne mine har ikke lagt skjul på at de har sett fram til å overvære den forvandlingen som ville inntreffe når vi endelig lyktes. Etter et svangerskap og tre og en halv måned som mor vil jeg påstå at jeg ikke kjenner meg nevneverdig annerledes; jeg har med lettelse innsett at man hele veien først og fremst er seg selv. Det skal dog innrømmes at jeg har måttet gafle i meg noen kameler, så som at jeg aldri skulle diskutere bleieinnhold.

Noen praktiske forandringer i hverdagen måtte jo også påregnes, uten at jeg hadde reflektert noe særlig over det på forhånd. For eksempel hadde jeg aldri trodd at jeg skulle oppleve å kjenne en reell bekymring for at de tidligere så beskjedne puppene skulle ramle ut av bikinioverdelen (som jeg en tidlig fredagsmorgen naturligvis ikke hadde iført meg for å svømme et par tusen meter i beste friskusstil, men for å delta på babysvømming). Apropos pupper hadde jeg vel heller ikke sett for meg at jeg skulle gå til det skritt å be min svoger medbringe ammeinnlegg fra Norge fordi de svenske ikke var bra nok (de klistrer seg til brystvortene som teip). Ellers er det særlig lørdagskveldene som har blitt annerledes - i retning av det mer satte, må det nok sies. Noen store festløver har vi aldri vært, men i hine hårde dager var vi ofte å finne i hyggelige, fuktige og langvarige middagsselskaper. Etter at Liv kom til, kan vi plutselig basere vår sutring over NRKs lørdagsunderholdning på dyrekjøpt erfaring og inngående faktakunnskaper snarere enn fordommer knyttet til de oppbrukte TV-trynene.

I går fulgte vi endog den norske finalen i Melodi Grand Prix. Jeg var nokså ivrig, men tok meg likevel tid til å surfe litt på nettet innimellom - og å drøvtygge kamel, viste det seg. Bleiepriser var en av de tingene jeg i alle fall aldri skulle bry meg om å diskutere. Ettersom jeg gir fullstendig beng i f.eks. bensinprisene, trodde jeg faktisk at jeg skulle ha mitt på det tørre akkurat her. Den gang ei. Ikke bare har jeg deltatt i opptil flere bleiediskusjoner på nettet; på selveste lørdagskvelden tok jeg meg selv i å sitte med valutakalkulator og Excel og sammenlikne norske og svenske bleiepriser. (De er påfallende like, for øvrig, når man tar høyde for kursforskjellen og ulikt antall i pakkene, og man er jo ikke i Harryland for ingenting.) Her kan jeg kanskje skylde på min store interesse for tall og statistikk, men når det gjelder Grand Prix har jeg ingen unnskyldning. Jeg følte oppriktig irritasjon over at et bidrag innen den forhatte latinopop-sjangeren gikk av med seieren. Og hva verre er: Vi fulgte faktisk også Grand Prix-sendingen fredag kveld, en resirkulert affære der de bare skulle plukke ut ytterligere to finalelåter blant tidligere tapere fra delfinalene. Resten av helga har jeg enerverende nok gått og nynnet på en heller slett låt som ikke engang hevdet seg blant oppsopet: "Goodbye to Yesterday".

Alt i alt var jeg godt fornøyd med lørdagskvelden.

["Saturday Night": Suede, 1996]