En tur rundt i byen

Vi bor litt utenfor sentrum av Stockholm. I praksis fungerer det som en forstad, men det er visst opprinnelig en selvstendig småby. Den består i det alt vesentlige av to gater, hvorav én er full av småbutikker og én er spekket med små lunsjrestauranter. Jeg tråler den førstnevnte, og den er såpass kort at man begynner å bli godt kjent selv uten retningssans. Noe eldorado for barnevognførende småbarnsmødre er byen ikke - til det har den for mange små trapper og en overvekt av kjerringbutikker. Det er dessuten litt dødt her, hvilket passer dårlig til min handlestil. Jeg liker nemlig å kunne gjemme meg litt bort i mengden. Er jeg alene i butikken og mot min vilje får personlig betjening, faller det meg meget vanskelig å gå tomhendt ut igjen. Det er en defekt på linje med barnevogn på bussen-komplekset. Jeg synes så synd på de butikkansatte som ikke får solgt noe, samtidig som jeg nødig vil fremstå som en gnien og vanskelig kunde.

I min jakt på uparfymert badesåpe til Liv (som jeg feilaktig trodde at det ville være enkelt å få tak i her borte), forvillet jeg meg inn i den lokale helsekostbutikken. Det hender man kan finne fornuftige ting i slike etablissementer, selv om jeg synes mange av produktene både skryter på seg suspekte legende egenskaper og lukter i overkant eterisk. Dessverre er det en trapp i inngangspartiet hos "Hälsa & Sånt", og butikkdamen kom ut fra bakrommet og hjalp meg med å løfte vogna. Selvsagt var jeg den eneste kunden, og nå stod jeg allerede i takknemlighetsgjeld til betjeningen. Varsellampene begynte å blinke. Dette kunne bli dyrt! Ikke uventet hadde de kun én barnesåpe, og den stinket omtrent som den kokosinfiserte sololjen (faktor 2) som vi brukte på 80-tallet. Kjøp kom ikke på tale. Hjernen arbeidet på høygir for å finne en løsning som kunne bringe meg ut av situasjonen med verdigheten og mesteparten av lommebokinnmaten i behold. "Har dere ammete," spurte jeg. Å ja, jeg kunne da skjønne det! Lettet gikk jeg mot kassa og klarte med et nødskrik å holde haka på plass da de krevde 80 kroner. 80 kroner for 20 teposer! Damen greide riktig nok å veie opp litt, men bare litt, ved å skryte av at jeg kledde den turkisgrønne fargen på skjerfet og lua mi.

Vel hjemme kunne jeg slå fast at ammeteen oppfylte begge mine fordommer om helsekost. Den lukter og smaker riktig kjernesunt, nærmere bestemt gress med et hint av lakris, men den påståtte virkningen er hakket verre. Vanligvis skal ammete enten bidra til å øke melkeproduksjonen eller redusere luftsmerter hos barnet. (Vi har ikke bruk for noe av dette, men det er nå så.) Denne teen, derimot, påberoper seg å skape en "harmonisk ammerelasjon" hvis man drikker inntil seks kopper om dagen. Mon tro om jeg ikke hadde blitt mer harmonisk og mindre fattig av å begynne å røyke.

["En tur rundt i byen": Finn Kalvik, 1971 (fritt etter "Streets of London")]