Drive

Den mest hjelpsomme hånden finner du i enden av din egen arm, er det noe som heter. Det hjelper dessverre lite når den aktuelle armen er spinkel og svak og skal løfte barnevogn med velfødd baby i trapper på egen hånd. Man skulle kanskje ikke tro det, men jeg er en veldig beskjeden passasjer på offentlige fremkomstmidler. Blåmann har mang en gang revet seg i håret over min defensive gå-på-bussen-teknikk som fører til at alle sniker seg forbi og jeg havner sist i køen. Til tross for at kroppsbygningen min er som skapt for sniking, hater jeg å gjøre det. Det skal være rettferdig!

Som fryktet har beskjeden passasjer-taktikken blitt meg til byrde nå som jeg er utstyrt med barnevogn. Det er vanskelig for meg å be andre om hjelp. Hjemme kjører Sporveien merkelig nok fine, nye busser med lavt gulv på alle aktuelle linjer. Her i Sverige, derimot, finnes det noen gamle monsterleddbusser med bratte, fæle trapper. Fordelen er at det er gratis å kjøre buss når man har med vogn her i landet, det skal sies. Ikke uventet viser det seg imidlertid at jeg har en egen evne til å være uheldig med på- og avstigning på disse bussene. Medpassasjerene som befinner seg i nærheten, er uten unntak lite skikket til å bistå med barnevognløft. Den første gangen fikk jeg hjelp av en vindskjev 80-åring med stokk. Ved neste forsøk ble jeg stående igjen på perrongen fordi et par med barnevogn (som naturligvis kom til holdeplassen lenge etter Liv og meg), snek til seg den siste vognplassen. Umåtelig frekt, selvfølgelig, men jeg stod jo der som ei umælende ku med et sydende indre og endte med å ta beina fatt i stedet. (Ettersom jeg er blottet for retningssans gikk jeg selvfølgelig feil og brukte dobbelt så lang tid som nødvendig, men det er en annen historie.)

Tredje gang jeg prøvde meg på leddbussuhyret, var det kun en høygravid dame og en alkoholisert, halvgammel tyrker med krykke som stod i nærheten. Det er helt utrolig! Tankene går i retning av den gangen jeg stoppet en person på gata for å spørre om veien, og det viste seg at han var døv. Krykkemannen gjorde så godt han kunne, stakkar. Da jeg skulle gå av igjen, kom en 11-åring med skolesekk meg til unnsetning. Jeg greide sikkert å fornærme ham ved å spørre gjentatte ganger om han var sikker på at det ikke var for tungt, men han bare smilte og løftet. Høyst sannsynlig var han mye sterkere enn meg. Da jeg lettet kunne trille videre med trygg asfalt under hjulene, ble jeg helt overveldet av godhet for denne skolegutten. Jeg kjente en trang til å løpe etter ham, gi ham en hard klem og overøse ham med mynter og godteri. Jeg må passe meg så jeg ikke pådrar meg et rykte som hun skumle, norske dama som er litt for glad i smågutter.

["Drive": REM, 1992]