Speed of Sound

Her en kveld ble vi hjemsøkt av en merkelig durelyd ute fra gata. Det kunne høres ut som en bil på tomgang, men ettersom støyen vedvarte i flere timer, måtte forsøket på å holde naboens nedsnødde Skoda ansvarlig til slutt parkeres. Hva var dette? Kunne det være en varmepumpe som løp løpsk? En snøfreser? Kanskje det var noe muffens utenfor den katolske kirken, en maskin som er ukjent for hedninger? Irritasjonen tiltok etter hvert som det nærmet seg leggetid. Var det noen instans man kunne ringe og klage til? Duringa var et stort mysterium. Hadde det ikke vært for at Blåmann også hørte det, ville jeg ha begynt å frykte at det hele utspilte seg i mitt eget hode, som en slags øresus.

Det ble til slutt mannen som løste gåten, da han gikk ut og fant en velkjent innretning fra John Deere i full dur under trappa:

Dette var bare begynnelsen på ukas underlige lyder, skulle det vise seg. Da jeg gikk til toget i går, oppdaget jeg at det kom en liten kneppelyd fra ganen min hver gang jeg satte en fot i bakken. Hvis noen nå tror det hadde klikka for meg, er det ikke langt fra sannheten. Klikk, sa det. Klikk, klikk. Det var nesten som om noe lå og skranglet der inne - uttrykket "en skrue løs" ligger snublende nær. Hva hadde jeg gjort som kunne forårsake dette? Dagen før hadde jeg løpt på tredemølle, gjort armøvelser med tyngre manualer enn vanlig, gått med høyhælte støvletter og drukket tre glass rødvin (på en onsdag!). Det er ikke fritt for at kjeften fikk kjørt seg litt også, under venninnekvelden på byen. Hadde jeg overanstrengt den kroppsdelen som (ifølge gårsdagens googling) bærer navnet ganetaket eller palatum molle? Leksikonartikkelen har følgende urovekkende konklusjon: "Ganeseilet medvirker også ved tale."

Jeg fant aldri ut av det, og i dag er lyden gudskjelov forstummet igjen. I grunnen er jeg lettet over at dette mysteriet ikke hadde noen tilsvarende mekanisk forklaring som det første uvesenet; det skulle tatt seg ut. Litt urolig er jeg nok allikevel, for det var ganske sprøtt. Knepp, sa det inni hodet hver gang jeg satte mine (bom)ullsforede støvletter på det knirkende, lumske underlaget av snø og is. Knepp, knepp. Knäpp?

["Speed of Sound": Coldplay, 2005]

These Boots are Made for Walkin'

Det er en kjent sak at vi bor i et kuldehøl, og da må man være godt skodd. Etter å ha slitt på de gamle støvlettene for sjette sesong på rad har gjerriglusa nå investert i nye vinterstøvler. Jeg har fulgt med på markedet i hele vinter uten å slå til. Det har sittet for langt inne å investere borti to tusenlapper i sko som sikkert er både varme og praktiske, men sørgelig blottet for estetisk appell.

Først på nyåret da butikkene skiltet med salg (eller sale, som det heter nå), begynte det å bli interessant. Jeg fant fram til et par jeg hadde kikket på før, og spurte damen i butikken om dette var blant de varmeste skoene de hadde. Tja, sa hun - foret var jo syntetisk, så hun var litt usikker. Syntetisk? Da var det jo snålt at det stod noe annet på merkelappen. Virkelig pussig viste det seg ved nærmere ettersyn å være:













Dette må vel være et klassisk eksempel på ullent oversetterarbeid? Tenk å få i oppdrag å oversette et eneste lite ord fra engelsk til tysk, og så går det så grunnleggende galt! Her hadde fabrikken vært bedre tjent med å bruke Google Translate. På baksiden av lappen fremgår det for øvrig at det var ytterligere et ord som skulle oversettes, nemlig "lining". Det skulle til gjengjeld stå på seks språk. Kanskje skal "foer" forestille den norske oversettelsen - dansk eller svensk er det i alle fall ikke (hvis en skal tro nevnte oversettertjeneste).

Det er stadig uvisst hvorvidt foret består av ull (fra sorte får?), bomull, noe midt imellom eller noe helt annet, men støvlettene virker i alle fall varme, det skal de ha. Om fenomenet gnagsår grunnet for store sko var nokså ukjent for meg fra før, later det til at jeg får rikelig med anledning til å kjenne det på kroppen i tida som kommer. På salg må man jo ta det som byr seg.

["These Boots are Made for Walkin'": Nancy Sinatra, 1966]

Sweetness Follows

Det er ikke fritt for at de ekteskapelige syrlighetene iblant sitter løst hjemme hos oss. Jeg er nok den verste, men Blåmann er heller ikke tapt bak en vogn. Her om dagen fikk han et velkjent uttrykk i ansiktet da han betraktet en boks med lettrømme fra Tine. Den samme mimikken ble sist observert en gang jeg skulle raspe muskatnøtt og spurte om han hadde sett det lille rivjernet. "Det står borte ved komfyren," kom det kjapt. Som det naive naut jeg er, kikket jeg oppmerksomt og søkende rundt meg i flere sekunder før jeg skjønte hvem han siktet til.

Blåmanns vekslende blikk mellom rømmeboksen og meg levnet liten tvil om at han også der mente å ha fått øye på en festlig overført betydning. Likheten var såpass åpenbar at han ikke engang trengte å bruke ord for å fullføre fornærmelsen. Det verste er at jeg tror jeg må gi ham rett - jeg kjenner meg igjen.




Et selvportrett? Naturligvis representert ved den lille, firkantede utgaven av rømmeboksen.

["Sweetness Follows": REM, 1992]

Turn the Lights Down

Etter at vi fikk i hus det enorme møbelet som går under navnet "sofa overalt" (sitat 4-åringen), er vi på utkikk etter en ny lampe over salongbordet. Vel er sofaen diger, og vel har Blåmann visse stormannsgale trekk, men de siste dagers fortredeligheter på jobb levner uansett ingen tvil om hva slags taklampe vi ikke skal ha.

Det syntes i utgangspunktet som en god idé å importere en - øh - storvokst, sjelden og moderne lysekrone fra Danmark, men problemene startet allerede idet herligheten skulle bringes inn i møtesalen. At vi med nød og neppe unngikk å måtte hakke hull i veggen for å få den inn, var likevel fort glemt. Lampa er virkelig lekker når alle de 128 pærene virker, altså, den er det.

Etter at det sinnrike løftesystemet kollapset for et par år siden, ble imidlertid fremtiden mørkere for lysekrona. Nylig brøt den sammen for alvor, og det måtte monteres et voldsomt stillas for at den skulle fikses. Etter to dager konkluderte elektrofirmaet med at de ikke så seg i stand til å reparere den, og at vi blir nødt til å bringe inn ekspertise fra utlandet. Er glansdagene over? Kanskje er det, som vi har vært inne på i lunsjen, like greit å selge hele greia på Finn? "Lett defekt lysekrone selges til høystbydende. B.M. Må hentes."

IKEA neste!

["Turn the Lights Down": a-ha, 2002]

Hips Don't Lie

Ett eller annet sted i mitt indre bor det en selvplager som samtidig har noen pussige optimistiske trekk. Selv har jeg jo lært på den brutale måten at det overhodet ikke lages olabukser som passer til meg, mens masochistoptimisten elsker å prøve disse plaggene. I dag hvisket vedkommende meg i øret at det var lurt å bruke lørdagens frihalvtime på å prøve olabukser. Man hadde nemlig lest at det var kommet noe nytt som het Levi's Demi Curve. Det måtte da være løsningen på det mangeårige problemet? Nå skulle alt bli bra, og jeg ville bli tøff og tidsriktig.

Allerede ved nærmere gransking av navnet på buksa burde varselklokkene ha kimt faretruende. Det er unektelig noe som skurrer ved kombinasjonen Demi Curve Skinny. De to herrene som jobbet i butikken fulgte interessert med på kampen i prøverommet: "Hvordan går det der inne, frøken?" (Merk smiskinga.) Svett etter striden med å få de skinny buksebeina opp over de ikke fullt så skinny låra trådte jeg ut av mitt lille avlukke. Nja, som vanlig hadde jeg en glipe i ryggen som glatt kunne rommet en kilo pærer. Ekspeditøren var misfornøyd: "Det skal ikke bli sånn på den modellen der." Kjekt å vite. Jeg gikk én størrelse ned, uten å oppnå annet enn begynnende gnagsår i ratata og glipereduksjon til anslagsvis 0,8 kg pærer. For øvrig var naturligvis disse kurvevennlige buksene så lave på livet at det bare var såvidt låra mine var innafor. (Det samme kunne dessverre ikke sies om trusekanten.) Den butikkansatte hentet et alternativt par med undertittel High, som ikke uventet var enda lavere.

Lav var også selvfølelsen da jeg forlot forretningen, skjønt min indre selvplager nøt jo situasjonen. Hvorfor gjør jeg dette? Hva er problemet med å fortsette å vase rundt i kjoler og skjørt på heltid? Det lages ikke olabukser for svaie pæredamer som er 1,60 høye og har kjegleformede bein. En må ikke la seg lure av lokkende navn som Demi Curve. Hva betyr nå det? Figur som Demi Moore? Halvkurve?

(Illustrasjon: utpreget halvkurvet modell viser Levi's-bukser)

["Hips Don't Lie": Shakira, 2005]

Your Mother Should Know

Det synes å være en naturlov at man med årene blir mer og mer lik sine foreldre. Også trekk og vaner som man i årenes løp måtte ha ergret seg over eller fnist av, dukker på mystisk vis opp hos en selv. Moren min har en søt egenskap som jeg lenge stilte meg uforstående til: Hun glemmer hvilke bøker hun har lest før, og går intetanende løs på dem på nytt. Det kan godt ta hundre sider før hun oppdager det, noe som har vært meg en gåte. Nå har jeg imidlertid en grell innrømmelse å komme med: Det samme har skjedd meg nå - to ganger. I begge tilfellene har det vært snakk om krim, en sjanger som kanskje er spesielt dårlig egnet til gjenlesning. Det har vært noe udefinerbart kjent med bøkene, men i og med at det er serier med samme hovedperson, var det ikke så påfallende. Akk, man blir visst eldre. Og hadde det ikke vært for at jeg jukser og løggfører alle leste bøker (samt en masse annet) sirlig i Excel, ville jeg sikkert ha kommet langt mer enn 30 sider på vei før jeg luktet lunta.

En annen søt egenskap som jeg er i ferd med å arve, er evnen til å glemme filmer jeg har sett. Jevnlig rapporterer foreldrene mine om fredagskvelder hvor de har sittet og sett 48 minutter av en 50-minutters krim-episode idet de synkront husker - 10 sekunder før morderen avsløres - at de har sett den før. Også dette, i likhet med evnen til å sovne foran detektimen, kommer nok med alderen og går i arv. Her er jeg allerede eldre og mer redusert enn de gamle, for jeg har for lengst mistet evnen til å konsentrere meg gjennom en hel krimepisode, og særlig på fredagskvelden. Da er det bedre å kose seg med en bok man har lest før mens man knasker kremtopper og mandelstenger.

["Your Mother Should Know": the Beatles, 1967]

Money Talks

I serien "videreutdannelse jeg prøver å ta trass i småbarnsutmattelse og lite oppofrende kone" har Blåmann nå meldt seg opp til en eksamen på BI igjen. Følgelig gikk lørdagens familieutflukt til BIs arnested i Nydalen, nærmere bestemt bokhandelen Akademika. Som fattigslig og idealistisk språkviter har jeg alltid betraktet det bedriftsøkonomiske institutt med noe fordomsfullt blikk, må jeg innrømme. Ikke minst husker jeg med fryd de ville ryktene om at eksamensoppgavene skulle bugne av engelske termer og være utformet som selveste tippekupongen. Hele institusjonen oser av visjoner, teknologisk fremskritt og profitt.

Fordommene om det anglifiserte BI-språket fikk seg ikke noe skudd for baugen under lørdagens visitt. En oransje plakat forkynte at "BI Studentaksjonen" avholder semesteråpning 20. januar, og at de første 150 studentene får goodie-bags. Hva i all verden er dette? Ettersom det gjelder vordende bedriftsøkonomer, greier jeg ikke helt å se for meg at det kan være noe så prosaisk som en god, gammeldags godtepose. Det er vel ikke nissen som kommer med en sekk full av klementiner, harde rosiner og grå sjokoladebiter? Ved studiestart i de harde 90-åra hendte det at det vanket semesterstartposer fra Rema 1000, inneholdende reklamekalender og ymse prøvepakninger med frokostblanding, Nugatti, kaviar og leverpostei. Kan det være noe sånt? Er det nok til å gjøre 150 BI-studenter happy?

Hvis jeg virker hoverende nå, skyldes det bare at jeg frenetisk forsøker å kamuflere min uvitenhet. Jeg skjønner rett og slett ikke hva en goodie-bag er, og kjenner meg litt motløs ved utsikten til at ordet godtepose kanskje er på vei ut av språket. Hvis noe virkelig skulle fremstå som godsaker for en BI-student, burde det vel være noe teknologisk avansert, coolt og fremtidsrettet, fortrinnsvis amerikansk? Jeg er antakelig for akterutseilt til å verdsette det fullt ut, men mange ville sikkert karakterisere det som nettopp dumpet ned på pulten min som en goodie-bag, for ikke å si goodie-box. Jeg har fått iPad! Kanskje jeg faktisk kan begynne å leve i tiden, jeg også (men ikke pokker om jeg bytter ut mobiltelefonen fra 2005).

["Money Talks": AC/DC, 1990]