Sugar, Sugar

Å være henfallen til sjokolade er ikke flaut. Det er en last man deler med svært mange andre – sågar tilhengere av Fedup Lindbergs filosofi koser seg jo i svake stunder med en liten bit 97 % sjokolade. Når det gjelder søtsaker, har jeg andre svakheter som i mindre grad tåler dagens lys. At jeg antakelig er den eneste norske dama over 10 år som kan finne på å tygge Hubba Bubba og mer moderne klissetyggiser, har jeg i grunnen avfunnet meg med. I går gjorde jeg imidlertid noe som jeg oppriktig talt skammer meg over, og som jeg ikke kjenner noen andre som kunne ha funnet på.

Jeg kjøpte marengs. Av simpleste sort, på Kiwi. Kulørte, det vil si i grusomme pastellfarger. Og én ting er at jeg i et desperat øyeblikk kjøpte dem – verre er det jo at jeg spiste dem også, i smug for både medpassasjerer på bussen og familien. Jeg tømte hele posen. Hvis jeg kjenner godt etter, har jeg fortsatt et klissent belegg i kjeften.

Etterpå bakte jeg sjokolademuffins.

["Sugar, Sugar": the Archies, 1969]

He Ain't Heavy, He's My Brother

..hilsen Liv.

Hvem som egentlig er tung, er det vel liten tvil om - Liv leder med 13 kilo på sin kommende lillebror, som på fredagens ordinære ultralydundersøkelse ble estimert til 250 gram. En gutt, altså, og etter alt å dømme frisk og fin!















["He Ain't Heavy, He's My Brother": the Hollies, 1969]

Hip To Be Square

Som vanlig reagerer jeg litt annerledes enn folk flest på at sommervarmen og sola har beleiret østlandsområdet. Merkelig nok har jeg ikke satt meg for og blitt apatisk og gretten denne gangen – jeg har faktisk blitt rent energisk. Dette, kombinert med en alltid tilstedeværende søthunger, har gitt seg utslag i at jeg har blitt en ivrig baker. Ja, du leste riktig. Mens sola steiker og gradestokken i kjøkkenvinduet kryper opp mot 30, står jeg på kjøkkenet og mikser og smelter og svetter over komfyren. Det produseres boller, rullekaker, vafler og gulrotkaker.

Nå spørs det imidlertid om det ikke brått er slutt på denne aktiviteten. Under dagens forsøk på å lage vaffelrøre kom det nemlig for en dag at bolla til min kjære miksmaster har blitt rammet av heteslag. Dette er en modell som har hakk rundt kanten, slik at den på sinnrikt vis drives rundt og rundt mens mikseren går, etter et slags tannhjulsprinsipp. At dette skal fungere, forutsetter naturligvis at bolla er sirkulær sett ovenfra. Så er dessverre ikke lenger tilfelle. På uforklarlig vis har bolla gått hen og antatt en mer firkantet fasong - vel, i alle fall kantete. Det går ikke lenger rundt. Mon tro om det kan ha hendt den gangen jeg kjørte oppvaskmaskina uten vann?

Det er tungt å holde og bevege mikseren manuelt, har jeg nå brakt i erfaring. Pent brukt Philips miksmasterbolle av 1992-modell ønskes kjøpt – snarest! (Ja, det aner meg at det miksmaster er avleggs og nærmest lattervekkende, men jeg akter ikke å bruke noe mer moderne til kakebaksten. Såpass firkantet må man ha lov til å være når man nærmer seg 35.)

[”Hip To Be Square”: Huey Lewis & The News, 1986]

Swimsuit Issue

I ettermiddag fikk jeg gleden av å tilbringe et par gode shoppingtimer alene i byen. Sommergarderoben kunne ”trenge” litt fornyelse. Det slo meg straks at det var uvanlig lange køer i prøverommene rundt omkring, og hva verre er: Køene var blottet for fremdrift. Irritert stod jeg på stedet hvil og lurte på hvordan det var teknisk mulig å bruke så lang tid på å prøve noen skarve plagg.

Svaret ga seg selv da kandidatene smått om senn steg ut av båsene sine. De var høyrøde i trynet, med ansiktsuttrykk så olme og plagede at amperheten hos køståerne bleknet fullstendig. I armene hadde de store fanger av bikinier og badedrakter. Selvfølgelig, at jeg kunne glemme det! Det er jo den tiden på året igjen, årstiden da man – egget av ukebladenes ondsinnede ”kom i form til bikinisesongen” ­– utsetter seg for langvarige, krevende og deprimerende prøvelser i klesforretningenes neonbelyste avlukker. Jeg kikket på de svette ansiktene med en blanding av medynk og skadefryd. Det var neppe den lekre rødtonen de hadde håpet å pådra seg i sommer.

Å boikotte enhver form for strand-, sol- og badeliv har absolutt sine fordeler. Jeg hater virkelig å prøve badetøy, jeg også, men det skjer bare hvert sjuende år, sånn omtrent – når jeg oppdager at gummien i den alderstegne herrebadebuksa fra H&M har morknet og er i ferd med å forvitre.

[”Swimsuit Issue”: Sonic Youth, 1992]

Sweet Little Mystery

Hvilken idiot er det som har plassert en pakke Gjende-kjeks med sjokolade på pulten min? Slikt er jo bare nødt til å ende med forferdelse. Den mistenkte er om lag 1,60 høy, har halv- langt blondt hår, er blåhvit på farge og begynner etter sigende å bli litt tykk på midten. Dessverre tyder mye på at mysteriet aldri vil bli oppklart, da det har foregått en viss bevisforspillelse.

Og hvorfor i huleste har de sluttet å selge Kung Oscars pepparkakor i butikkene? Tidligere var de da alltid i handelen hele året, jul eller ikke. Jeg mistenker at de har måttet vike plass for 13 nye typer chocolate chip cookies, en uting som åpenbart er på moten. Det er tunge tider.

["Sweet Little Mystery": Wet Wet Wet, 1987]

Smoke Gets in Your Eyes

Hvis jeg legger godviljen* til, kan jeg på et vis forstå at røyking er en fin måte å slå i hjel tida på mens man venter på bussen. En ting som lenge har fått meg til å syde innvendig, er imidlertid røykere som ser seg nødt til å stå og dampe inne i selve busskuret – oppholdsvær til tross. Denne gruppen har oppsiktsvekkende mange medlemmer. De fyrer ubesværet opp og lar seg ikke merke med at den ene medpassasjeren etter den andre trekker ut av skuret, gjerne med en demonstrativ hoste.

I dag dukket det opp en slik røyker i et busskur nær meg. Dette er et velutstyrt 3-veggs skur med flere benker enn noe annet jeg kjenner til, og som vanlig er i rushtiden var det mange passasjerer som ønsket å sitte. Vår venn hadde ikke sitteplass; det var fullt. Likevel steg han inn i busskuret og tente uanfektet en sigarett. (Ja, det var oppholdsvær, endog sol.) Det tok ikke mange sekundene før han var alene der inne. Han spradet dampende fornøyd rundt og førte en mobilsamtale som i korthet gikk ut på å oppdatere en kompis på helgas fyllehistorier. Til slutt observerte jeg med vantro at han på karslig vis lente seg inn mot veggen og ga seg til å kakke aske på selve benken. Akkurat da må jeg innrømme at jeg hadde problemer med å se klart.

[“Smoke Gets in Your Eyes”: Irene Dunn, 1935]

* Det skal ellers innrømmes at godvilje nok er noe jeg har svært lite av når det gjelder sigarettrøyk.

The Piper

Vi møttes med fløyter ved munnen.
Det var litt romantisk, i grunnen.
Man utvekslet blikk,
og søtlig musikk
brøt fram mellom Blåmann og hunnen.

Det ble ganske lenge å vente
før Pan fikk ut finger’n og sendte
en ny musikant,
men jippi, vi vant!
Her ser dere fløytetalentet.

Ellers må jeg innrømme at jeg er litt glad for at dette instrumentet befinner seg hjemme hos besteforeldrene i Hedmark og ikke hos oss. Nasjonaldagsfeiringen er overstått, og bestemor hadde sydd nydelig bunad til Liv. Den nye eieren var så stolt og fornøyd!








["The Piper": ABBA, 1980]