fredag 25. februar 2011

Speed of Sound

Her en kveld ble vi hjemsøkt av en merkelig durelyd ute fra gata. Det kunne høres ut som en bil på tomgang, men ettersom støyen vedvarte i flere timer, måtte forsøket på å holde naboens nedsnødde Skoda ansvarlig til slutt parkeres. Hva var dette? Kunne det være en varmepumpe som løp løpsk? En snøfreser? Kanskje det var noe muffens utenfor den katolske kirken, en maskin som er ukjent for hedninger? Irritasjonen tiltok etter hvert som det nærmet seg leggetid. Var det noen instans man kunne ringe og klage til? Duringa var et stort mysterium. Hadde det ikke vært for at Blåmann også hørte det, ville jeg ha begynt å frykte at det hele utspilte seg i mitt eget hode, som en slags øresus.

Det ble til slutt mannen som løste gåten, da han gikk ut og fant en velkjent innretning fra John Deere i full dur under trappa:













Dette var bare begynnelsen på ukas underlige lyder, skulle det vise seg. Da jeg gikk til toget i går, oppdaget jeg at det kom en liten kneppelyd fra ganen min hver gang jeg satte en fot i bakken. Hvis noen nå tror det hadde klikka for meg, er det ikke langt fra sannheten. Klikk, sa det. Klikk, klikk. Det var nesten som om noe lå og skranglet der inne - uttrykket "en skrue løs" ligger snublende nær. Hva hadde jeg gjort som kunne forårsake dette? Dagen før hadde jeg løpt på tredemølle, gjort armøvelser med tyngre manualer enn vanlig, gått med høyhælte støvletter og drukket tre glass rødvin (på en onsdag!). Det er ikke fritt for at kjeften fikk kjørt seg litt også, under venninnekvelden på byen. Hadde jeg overanstrengt den kroppsdelen som (ifølge gårsdagens googling) bærer navnet ganetaket eller palatum molle? Leksikonartikkelen har følgende urovekkende konklusjon: "Ganeseilet medvirker også ved tale."

Jeg fant aldri ut av det, og i dag er lyden gudskjelov forstummet igjen. I grunnen er jeg lettet over at dette mysteriet ikke hadde noen tilsvarende mekanisk forklaring som det første uvesenet; det skulle tatt seg ut. Litt urolig er jeg nok allikevel, for det var ganske sprøtt. Knepp, sa det inni hodet hver gang jeg satte mine (bom)ullsforede støvletter på det knirkende, lumske underlaget av snø og is. Knepp, knepp. Knäpp?

["Speed of Sound": Coldplay, 2005]

onsdag 16. februar 2011

These Boots are Made for Walkin'

Det er en kjent sak at vi bor i et kuldehøl, og da må man være godt skodd. Etter å ha slitt på de gamle støvlettene for sjette sesong på rad har gjerriglusa nå investert i nye vinterstøvler. Jeg har fulgt med på markedet i hele vinter uten å slå til. Det har sittet for langt inne å investere borti to tusenlapper i sko som sikkert er både varme og praktiske, men sørgelig blottet for estetisk appell.

Først på nyåret da butikkene skiltet med salg (eller sale, som det heter nå), begynte det å bli interessant. Jeg fant fram til et par jeg hadde kikket på før, og spurte damen i butikken om dette var blant de varmeste skoene de hadde. Tja, sa hun - foret var jo syntetisk, så hun var litt usikker. Syntetisk? Da var det jo snålt at det stod noe annet på merkelappen. Virkelig pussig viste det seg ved nærmere ettersyn å være:













Dette må vel være et klassisk eksempel på ullent oversetterarbeid? Tenk å få i oppdrag å oversette et eneste lite ord fra engelsk til tysk, og så går det så grunnleggende galt! Her hadde fabrikken vært bedre tjent med å bruke Google Translate. På baksiden av lappen fremgår det for øvrig at det var ytterligere et ord som skulle oversettes, nemlig "lining". Det skulle til gjengjeld stå på seks språk. Kanskje skal "foer" forestille den norske oversettelsen - dansk eller svensk er det i alle fall ikke (hvis en skal tro nevnte oversettertjeneste).

Det er stadig uvisst hvorvidt foret består av ull (fra sorte får?), bomull, noe midt imellom eller noe helt annet, men støvlettene virker i alle fall varme, det skal de ha. Om fenomenet gnagsår grunnet for store sko var nokså ukjent for meg fra før, later det til at jeg får rikelig med anledning til å kjenne det på kroppen i tida som kommer. På salg må man jo ta det som byr seg.

["These Boots are Made for Walkin'": Nancy Sinatra, 1966]

torsdag 10. februar 2011

Sweetness Follows

Det er ikke fritt for at de ekteskapelige syrlighetene iblant sitter løst hjemme hos oss. Jeg er nok den verste, men Blåmann er heller ikke tapt bak en vogn. Her om dagen fikk han et velkjent uttrykk i ansiktet da han betraktet en boks med lettrømme fra Tine. Den samme mimikken ble sist observert en gang jeg skulle raspe muskatnøtt og spurte om han hadde sett det lille rivjernet. "Det står borte ved komfyren," kom det kjapt. Som det naive naut jeg er, kikket jeg oppmerksomt og søkende rundt meg i flere sekunder før jeg skjønte hvem han siktet til.

Blåmanns vekslende blikk mellom rømmeboksen og meg levnet liten tvil om at han også der mente å ha fått øye på en festlig overført betydning. Likheten var såpass åpenbar at han ikke engang trengte å bruke ord for å fullføre fornærmelsen. Det verste er at jeg tror jeg må gi ham rett - jeg kjenner meg igjen.




Et selvportrett? Naturligvis representert ved den lille, firkantede utgaven av rømmeboksen.

["Sweetness Follows": REM, 1992]

onsdag 2. februar 2011

Turn the Lights Down

Etter at vi fikk i hus det enorme møbelet som går under navnet "sofa overalt" (sitat 4-åringen), er vi på utkikk etter en ny lampe over salongbordet. Vel er sofaen diger, og vel har Blåmann visse stormannsgale trekk, men de siste dagers fortredeligheter på jobb levner uansett ingen tvil om hva slags taklampe vi ikke skal ha.

Det syntes i utgangspunktet som en god idé å importere en - øh - storvokst, sjelden og moderne lysekrone fra Danmark, men problemene startet allerede idet herligheten skulle bringes inn i møtesalen. At vi med nød og neppe unngikk å måtte hakke hull i veggen for å få den inn, var likevel fort glemt. Lampa er virkelig lekker når alle de 128 pærene virker, altså, den er det.

Etter at det sinnrike løftesystemet kollapset for et par år siden, ble imidlertid fremtiden mørkere for lysekrona. Nylig brøt den sammen for alvor, og det måtte monteres et voldsomt stillas for at den skulle fikses. Etter to dager konkluderte elektrofirmaet med at de ikke så seg i stand til å reparere den, og at vi blir nødt til å bringe inn ekspertise fra utlandet. Er glansdagene over? Kanskje er det, som vi har vært inne på i lunsjen, like greit å selge hele greia på Finn? "Lett defekt lysekrone selges til høystbydende. B.M. Må hentes."

IKEA neste!

["Turn the Lights Down": a-ha, 2002]