Vise for gæren jinte

Så var det tid for å bli gammel for alvor; husets første (og største) dobbelt- bursdagsfeiring er overstått. I anledning Livs 1-årsdag og min 34-årsdag hadde vi i går ikke mindre enn to selskaper med hhv. 46 og 15 deltakere. Det har vært veldig hyggelig, men akkurat nå kjenner jeg meg nok som nærmere 70 enn 34. Dette hardkjøret med selskaper blir nok dessverre ingen årviss foreteelse. Sangen jeg skrev til Liv i anledning dagen lød som følger:

Vise for gæren jinte
(Mel.: "Vise for gærne jinter")

Oppå Vollebekk vokste vomma.
Vi var spent på hva den romma,
og på dagen til mora kom ’a,
jenta vår med masse hår.

På Grefsen grein du deg hes og sår,
og slukte ivrig hver melketår.
Og jammen ga det ikke resultater:
to gode bollekinn og ditto lår.

Borti Sverige, vår kjære datter,
fant den gråten sin erstatter.
Der ble tårene brått til latter.
Slik tror vi det vil forbli.

Du fant bassenger å plaske i,
og hilste gjester med eufori.
Men rett før påske tok vi turen hemmat,
tre dvaske fjols til fjells foruten ski.

Utpå vårparten lærte gullet
store kunster, som å rulle.
Siden har vi hatt henda fulle,
blir vel grå i håret nå.

Fra ål til krabbe, så opp og stå.
Du roper ”se” og vil gjerne klå
på alt som lokker og kan tas med hemmat
og leve lykkelig med fruktmos på.

Etter sommer’n tok pappa roret.
Du ble med i babykoret,
og kan synge helt som de store,
nynner glad
ditt trallala.

Du gliser støtt, men er ganske sta.
Med folk og lyder blir dagen bra.
Nå må vi ta en skål og gratulere
den kjære jenta vår, hurra, hurra!



["Vise for gærne jinter": Alf Prøysen/Egil Monn-Iversen]

Old Folks at Home

I går så vi på Dagsrevyen at det var den store vaksinedagen. Pensjonistene stod i lange køer for å forebygge influensa, kunne reporteren fortelle, der han stod blant skrøpelige 90-åringer. Blåmann og jeg fniste i kor at vi burde sende melding til min far, den nyslåtte AFP-pensjonisten, for å høre om han hadde latt seg vaksinere. Det ble med tanken; kanskje glemte vi det, rett og slett. Etterpå reiste mannen ut for å handle. Liv har en slem tendens til å rote bort vaskeballen, og ett av oppdragene til herren gikk ut på å skaffe en ny. Kort tid etter tikket det inn en melding: ”Vaskeballer er ut. Brukes kun av gamle mennesker og maskiner.” Og jeg som synes vaskeballer er et nymotens påfunn! Snakk om å være akterutseilt.

De som er virkelig gamle, er åpenbart beboerne i dette huset. Inntil nylig hadde vi fasttelefon, noe mange hevder kun innehas av pensjonister. Da fasttelefonen gikk i stykker, kastet mannen den på flekken. Det skulle bare mangle, så mye irritasjon og skam som denne urtidsinnretningen av en trådløs telefon hadde påført ham. Vi har ikke gitt slekt og venner beskjed om at den har vandret heden, så for alt vi vet ringer de fortsatt. Videre betaler vi fremdeles det abonnementet vi har bannet over i en årrekke. Etter mitt syn bærer denne oppførselen bud om åreforkalkning og senilitet i langt større grad enn det å eie en fasttelefon.

Det samme kan sies om opptrinnet som fant sted da jeg gikk fra jobb i går. Da jeg hadde låst meg ut i bakgården, kom jeg på at jeg skulle ha med en ladning morsmelk som lå i kjøleskapet. Det var bare å gå opp igjen. Vel inne på kjøkkenet tok jeg meg et glass vann og rasket til meg en banan, og så sa jeg hadet til kollegaene for andre gang. Et godt stykke ned i parken husket jeg brått at jeg skulle hatt med meg noe melk. Jeg gir meg ende over. Forhåpentligvis er oldingtaktene et resultat av stress i forbindelse med helgas grandiose bursdagsfeiring og i så måte et midlertidig personlighetstrekk.

["Old Folks at Home": Stephen Foster, 1851]

The Look

Det begynner å bli tungt å sykle. 60 kuperte mil siden jobbstarten i august har visst satt seg i beina på et vis. Jeg gir meg ikke riktig ennå, men må innrømme at Oslo Sporveiers tilbud virker stadig mer forlokkende. Kall det gjerne ironisk, for jeg er vel ikke kjent for å gå stille i dørene når det gjelder irritasjon over vår kjære kollektivtilbyder. Seinest i forrige uke skrev jeg klagemail etter en misvisende forhåndsreklame for en ny bussrute som viser seg å være ubrukelig. Da jeg googlet mitt eget navn her forleden, ble jeg dessuten minnet på at jeg for tre år siden forfattet et leserbrev under fullt navn. Det var inspirert av Otto Jespersens monolog ”Jeg hater Ari Behn”, og nå dukket tittelen opp i en oversikt som Oslo kommune pussig nok fører over presseklipp. De har sikkert hengt leserbrevet på do.

En av grunnene til at bussen er så fristende, er at den bringer med seg litt spenning i hverdagen. Én ting er nå den sitrende uvissheten rundt oppførte avgangstider kontra faktisk ankomst. Rekker jeg den ”korrespon- derende” bussen i dag, tro? Langt viktigere er det faktum at man kan påtreffe interessante medpassasjerer. Ingen dag er lik, og man skal ikke kimse av 21-bussen. For et par år siden satt Dennis Storhøi på bakerste rad. Originalt er det ikke, men han har vært blant mine favoritter i mange år, og var like kjekk i virkeligheten. Sånt setter en spiss på dagen.

Sist jeg kjørte buss, dukket Jon Almaas opp på tredje bakerste rad. Juhu! Det er om mulig enda mindre originalt, men han er nå en flott fyr. Jeg ikledte meg ”jeg later som jeg ikke ser kjendisen”-blikket og plasserte meg tilfeldig på raden bak Almaas med fritt innsyn i hans tette, mørke manke. Men akk, hvor lenge var Eva i paradis? På Carl Berner (det skjer alltid noe der) steg det om bord en rufsete skikkelse som naturligvis plasserte seg på bakerste rad. Det var jo greit nok, jeg frykter ingen medpassasjerer, men her ble det visst problemer. Bakre halvdel av bussen fyltes umiddelbart av en gjennomtrengende lukt av lim. Stanken rev i nesa og fylte hodet med angst og bomull. Én etter én tok sansene kvelden, og jeg skjønte at jeg ble nødt til å flytte meg. Det er jo pinlig, naturligvis, man ønsker jo ikke å utvise demonstrativt ubehag overfor andre reisendes odører. I et spedt forsøk på å kamuflere min agenda hektet jeg meg på en passasjer som var i fred med å stige av bussen, og sikret meg en vindusplass flere rader fram. Med et sukk måtte jeg forlate Almaas. Mannen er enten langt høfligere enn meg, eller også var han sylte forkjøla, for han ble sittende.

Nå gikk altså det spennende bussinnslaget raskt opp i liminga denne gangen, men det venter nok flere interessante ting på 21-bussen ved neste korsvei. Det er ikke det samme å sykle, altså. I dag, for eksempel, trillet jeg forbi Tor Milde i et lyskryss på Sankthans- haugen. Det hjelper lite om han nå smiler aldri så blidt. Nå venter jeg bare på at Trond Espen Seim skal stige på bussen i Hekkveien.

["The Look": Roxette, 1988]

Parasite

Heldigvis er visst ikke vannsituasjonen er så alvorlig som fryktet, men det har vært skremmende å høre om bergenserne som fortsatt har men etter forurensningen for tre år siden. Med kokt vann og mineralvann på flaske greier man seg jo bra, skjønt bekymringen for de minste definitivt har vært til stede. Ordet ”giardia” har blitt flittig googlet.

På torsdag satt jeg på kontoret og leste i Aftenposten at eksperter advarte mot babysvømming i Oslo. Småbarn bælmer som kjent badevann slik andre pimper rødvin på lørdagskvelden. Det var definitivt best å styre unna, ja, tenkte jeg, og sukket lettet over at det på fredager Liv går på svømming. I neste nu tikket det inn en melding på mobilen min. Det var et yndig bilde fra Blåmann, med teksten ”Jeg elsker oransje padder til lunsj!” Der satt Liv og plasket fornøyd i balja si med favorittbadelekene i og rundt munnen. Dette er snakk om små gummidyr av ubestemmelig art som tar inn vann både under magen og gjennom gapet, slik at de kan sprute på morsomt vis - gjerne inn i munnen. Gulp.

Det kvalmende nærbildet av den fryktede giardia-parasitten har festet seg på netthinnen til hele hovedstadens befolkning. Etter at Jon Almås sa i Nytt på nytt i går at utysket minnet om noe han hadde spist med loff og majones til i sommer, begynte jeg å tenke. Vent nå litt... Disse badedyrene til Liv, hva er det egentlig de forestiller? En rask søkerunde på nett styrket mistanken. Ikke bare er lekene fulle av giardiainfisert væske fra Maridalsvannet; en kan faktisk lure på om de ikke bent frem er gigantiske giardiaer.

Likheten er ikke til å kimse av, verken hva form, farge eller blikk angår. Legg særlig merke til nærbildene av de røde eksemplarene av arten. Det skal dog innrømmes at parasittene til Liv har et noe mer enfoldig og vennesælt ansiktsuttrykk.

Historien skulle ha endt her, men det gjør den dessverre ikke. I grunnen trodde jeg at min oppdagelse av at parasitter er snikinnført blant barneleker var skjellsettende og ny, men der måtte jeg pent tro om igjen. Jeg huser mange fordommer mot USA, og det skal en del til før noe overrasker meg fra den kanten, men dagens funn gjorde meg faktisk litt paff. I det forjettede land er nemlig parasittbamser big business (for ikke å si bug business).

Skal det være en giardia til jul, eller kanskje en e.coli? En liten salmonella?

["Parasite": Nick Drake, 1972]

Killing Me Softly

Det er aldri hyggelig å våkne opp til en melding om at man oppfordres til å koke drikkevannet. Bedre blir det ikke når det siste man gjorde før man la seg, var å bælme vann - nærmere bestemt tre glass. At radiokanalen velger å spille "Killing Me Softly" i kjølvannet av drikkevannsoppfordringen, er neppe tilfeldig. Vi får håpe alle holder seg friske, og at dette bare er storm i et vannglass.

["Killing Me Softly": Fugees, 1996]

The Riddle

Dagens gåte: Hva er det for en skikkelse som observeres joggende forbi den slitne nærpuben med en kioskpose i hånda tre ganger på sju minutter rundt klokka elleve en mørk og regntung kveld?

Nei, det er ingen obskur svenske, men selvfølgelig Elinblu. Jeg hadde trosset regnet og lagt ut på joggetur for å kunne stikke innom kiosken på hjemveien og kjøpe snop med god samvittighet. Som tenkt, så gjort, men det forklarer bare én av observasjonene. Jeg skulle nemlig også kjøpe med kaffe for Blåmann, samt melk som var øremerket et nytt forsøk på lapper av den kjente ris-/flisgrøten. Da jeg kom hjem, selvtilfreds og med tenna fulle av skumbananer, viste det seg at det hadde skjedd igjen. Det er ikke til å tro.

Jeg drikker ikke kaffe, men det alene forklarer ikke hvorfor jeg gjør den samme tabben hver gang jeg skal bringe denne varen hjem fra butikken. Det skulle da ikke være noen sammenheng mellom kaffehat og analfabetisme? Klok av skade etter et dusin slike episoder leste jeg denne gang nøye på kaffepakkene i kiosken før jeg traff mitt valg. Vel så klok av skade leste også Blåmann på pakka med det samme jeg kom inn døra. ”Kokmalt” stod det visst. Det var bare å jogge tilbake til kiosken – og hjem igjen. Dersom gjestene på den lugubre puben hadde vært i stand til å registrere omgivelsene, må de ha trodd jeg var sprø.

Trøsten får være at årets julemarsipandyd på gåtefullt vis røk på samme turen.

[”The Riddle”: Nik Kershaw, 1984]

Walking on Broken Glass

På tampen av arbeidsdagen kom en kollega inn på kontoret mitt for
å presentere et litt kinkig problem. Under en opprydning på kontoret hadde det dukket opp en julegave han fikk av en forretningsfor- bindelse. Det var en gjenstand av glass som kollegaen i utgangs- punktet ikke likte noe særlig. ”Hva gjør man med sånt, da, egentlig,” ville han vite. ”Kan man egentlig rett og slett kaste slike gaver?” Det første som ramlet ned i hodet på meg, var ordet julegave, men en heller prangende inngravert logo stakk visse kjepper i hjulene for den slags gjenbruk.

Kollegaen ville gjerne vise fram gjenstanden, som var forsvarlig emballert i en originalinnpakning bestående av papp og isopor. Kanskje jeg ville lette hans samvittighet ved å overta tingen når jeg fikk se den i sin fulle prakt? Det gikk greit å få av pappomslaget, men deretter utspilte en underlig scene seg foran øynene på meg. Langsomt, som i en tegnefilm, så jeg isoporomslaget gli ut av hendene på min kollega. Idet gjenstanden traff teppegulvet, hørte vi først et dumpt bonk som vi begge intuitivt tolket som en godlyd. Puh, det gikk bra! Det påfølgende knaaas var imidlertid ikke til å ta feil av. Etter en innledende, vantro stillhet var det ikke annet å gjøre enn å le høyt og lenge. Problemet løst!

Det er nesten så jeg holder kollegaen mistenkt for å ha gjort det med vilje. Var det noe bedragersk og overlagt ved den famlende gesten som kulminerte i gjenstandens tilintetgjørelse mot kontorgulvet? Noen freudiansk glipp var det vel neppe, men det kan muligens kalles en fraudian slip?

["Walking on Broken Glass": Annie Lennox, 1992]

Ring Ring

Det ligger en vidunderlig frihet i å vinke farvel om morgenen og installere seg alene på bussen med ei god bok (de dagene jeg ikke sykler, vel å merke, og når bussen er i rute). Jeg hører til den sære typen kollektivreisende som helst vil sitte i fred og lese. All den tid man sjelden er alene på en buss i rushtiden, er det dog ikke til å unngå at man iblant blir distrahert. Kraftig distrahert, til og med, på grensen til det altererte. Ifølge mannen er min irritasjon over høylytte, fnisende tenåringsgjenger å betrakte som nok et symptom på min langt fremskredne mentale alder. Ingen kan imidlertid nekte for at jeg hadde grunn til å bli oppskaket da jeg tok buss til jobben i morges.

Mye kan sies om uvøren mobilbruk på offentlig sted, men dette tok kaka. Foran meg satt en alminnelig utseende mann i 43-årsalderen og tjatret i mobilen, åpenbart med kona eller noe tilsvarende. Det var en kjedelig, hverdagslig samtale som knapt var verd å lytte til – hadde det bare ikke vært for at man var nødt. Brått tok samtalen en ny retning, og jeg spisset instinktivt ører. Fra ”da kjøper jeg middag, og så ses vi klokka fem”, skar mannen ut i det reneste kliss. ”Puss-puss, jeg elsker deg også, pus,” kom det med sånn nusselig stemme som man bruker for å gi komplimenter til babyer. Oi oi, tenkte jeg skamfull på seteraden bak, nå må han da i det minste ha vett på å senke lydnivået! Men nei, han fortsatte aldeles uanfektet med et ”sove godt, da, puss-puss” og rundet av med et rungende ”puss-puss, natti-natti”. Jeg rødmet fra hake til isse, og trakk et lettelsens sukk da mannen steg av på Carl Berner.

[”Ring Ring”: ABBA, 1973]