Left of Center

Selvfølgelig måtte det straffe seg å gjøre seg festlig på bekostning av ammende demonstranter. At jeg de siste dagene har vært utsatt for tegneserieaktige fortredeligheter som sykling på tegnestift og vrenging av paraply i brå stormkast, har jeg i grunnen ikke koblet til min egen skadefryd. I dag, derimot, var forbindelsen mer åpenbar. Den daglige brystpumpingen på kontoret endte med at jeg helte mengder av lunken, fersk melk utover mitt splitter nye skjørt med alle dets silkebånd, trykte og broderte blomster. Jeg tar straffen til etterretning og lover å le litt lavere neste gang.

Hva verre er: Jeg prøvde velgertesten på VG Nett, og det ser ut til at jeg er rødere enn jeg trodde. Egentlig hadde jeg en formening om at jeg befant meg mellom sentrum og Ap et sted. Ved forrige valg endte jeg til min forferdelse på Krf i en til- svarende velgertest. Denne gangen kom Ap på topp – tett fulgt av RV, faktisk. Skremmende! Neste vår blir det vel taktfast marsjering i demon- strasjonstog på den illrøde Bluen. Til glede for gamle og nye demonstranter kan jeg tipse om at man nå får kjøpt de gode, gamle palestina- skjerfene på Lindex – selvsagt i høstens motefarger, mosegrønt og lilla.

[”Left of Center”: Suzanne Vega, 1987]

Carrot Pop

På jobben sørger vår kjære kokk for å fore sine kollegaer med sunn kost. Vi får alltid grønnsaker til lunsj, og ellers kan vi forsyne oss av en kurv med økologisk frukt som leveres på døra. En dag i forrige uke stod det noe rart i en kopp med vann ved siden av frukten. Det kunne ved første øyekast se ut som fingre med koldbrann, men en nærmere undersøkelse viste at det liknet litt på gul- røtter. Ulogisk nok er jo gulrøtter flest oransje, mens disse var mørkerøde. De hadde kommet i kurven med økologiske grønnsaker, og ingen hadde våget å smake på dem. Lilla gulrøtter heter de visst, eller ”Purple Dragon”. Til tross for det usunne utseendet tok jeg sjansen på å sette tennene i en av dem, og fikk ingen varige men.

Forestillingen om at lillarøttene var uappetittlige og skumle, ble raskt revidert da jeg kom hjem fra jobb den dagen. Som tidligere nevnt har vi visse problemer med å holde leiligheten ryddig, og håndteringen av avfallet lar også en del tilbake å ønske. Det hender for eksempel at ”noen” glemmer epleskrotter på underlige steder, hvorpå de gjenfinnes i ugjenkjennelig størrelse og kulør. Denne dagen hadde Blåmann gjort et merkelig funn under sprinkelsenga. Han anslo det til å være organisk materiale – en rynkete, brunlig pinne. Nysgjerrigheten tok overhånd, og mannen valgte å dissekere gjenstanden for å artsbestemme den. Det var en gulrot, gitt. Purple Dragon, go home!

[”Parrot Pop”: Kung Fu Girls, 1993]

Rebel Yell

Nå som både 8. mars og 1. mai er behagelig langt unna, tør jeg å si det: Noen demonstrant har jeg aldri vært. Jeg vet det er barnslig og usolidarisk, men for meg blir det lett noe ufrivillig komisk ved marsjering, lenking og taktfast deklamasjon av mer eller mindre velkomponerte slagord. Ett eller annet sted går det en hårfin grense mellom demonstrantenes kampvillige alvor og det humørløst selvhøytidelige. Tanken bak, selve budskapet, kan jeg godt være enig i, men jeg får meg bare ikke til å ikle holdningen et fysisk uttrykk, skammelig nok. Således var jeg for eksempel som student ikke å se i Trondheims gater under parolen ”Hernes må fjernes”.

I disse amme- og brystpumpetider burde jeg sikkert være mer sårbar og se med milde øyne på alle former for demonstrasjoner, og da særlig når formålet er å verne barn. Likevel greier jeg ikke annet enn å le høyt, høyt, høyt av den historien jeg fikk høre her om dagen. En gruppe mødre (merk ”mødre”, ikke kvinner) hadde lenket seg sammen på en lekter for å protestere mot giftdumping i Oslofjorden. De ville trygge barnas oppvekst. Aksjonen måtte imidlertid avbrytes fordi en av demonstrantene hadde glemt å ta med brystpumpa si. Hun fikk brystspreng og måtte hjem og amme. Aksjonistene hadde bare med seg én båt, og dermed måtte alle gjøre vendereis. ”Vi kom samlet, og vi forlater samlet,” sier en av mødrene til TV2 Nettavisen, åpenbart med kampånden intakt. Som journalisten litt tørt bemerker: ”Til TV2 Nettavisen sa damene at de ikke skulle forlate lekteren før de ble båret bort. Men de hadde ikke tenkt på at melken må ut.”

Formålet er jo så godt, så godt, og det er som kjent tanken som teller. Jeg skal derfor holde meg for god til å lage festlige ordspill over temaet dumping og pumping. Ikke desto mindre ler jeg hele veien til melkebanken, jeg gjør det. Truende brystbetennelse er ikke til å spøke med, men det må da være mulig å være såpass forutseende selv om ammetåka ligger tykk over fjorden? Lavere blir ikke fnisingen i skjegget av at arenaen for demonstrasjonen omtales som en pumpelekter. Med mengder av fersk erfaring på feltet ser jeg levende for meg scenene som leder fram mot oppbruddet. Videre spør jeg meg hvordan de rent praktisk hadde sett for seg å håndtere brystpumpa mens de var lenket sammen.* Kanskje er det faktisk lettvint, ettersom man har nærkontakt med flere hjelpende hender? Det finner jeg nok aldri ut.

["Rebel Yell": Billy Idol, 1984]

* Nå skal det innrømmes at jeg ikke er sikker på om de faktisk var lenket sammen, eller om dette var en demonstrasjon av det mindre aggressive slaget.

Bad Habit

Jeg er nok et rutinemenneske, og en ikke ubetydelig andel av disse rutinene består av rene, skjære uvaner. Et daglig inntak av M er én av dem; både mannen og jeg er helt gale etter disse kulene. Videre har jeg en stygg hang til å bli avhengig av tanketomme aktiviteter som PC-kabal og Minesveiper. (I motsetning til visse personer som står meg nær, har jeg imidlertid aldri pådratt meg musearm grunnet overdreven spardamspilling på PC-en. Det skal likevel innrømmes at jeg ble litt urolig da jeg oppdaget at jeg hadde en langt bedre personlig rekord på Minesveiper enn den autistiske hovedpersonen i en roman jeg leste nylig.)

I sommer var vi på hyttetur i to uker uten PC. Merkelig nok greide jeg meg fint uten Internett (min kanskje største uvane), men behovet for tanketomme, gjerne tallrelaterte aktiviteter meldte seg allikevel. Den første uka satt jeg med nesa i diverse avisers sudoku-brett når behovet for å tømme hodet meldte seg. Siden ankom min bror og niese med yatzy i bagasjen, hvorpå jeg straks henfalt til gamle synder: å spille yatzy med meg selv. Seksåringen stirret storøyd på tante. Jeg konkurrerer ikke med et fiktivt alter ego; jeg bare kaster og kaster, summerer og summerer. Runde på runde. Det er noe med enkelheten, tallene, den stille gleden ved et godt resultat. Da vi fulgte bror og niese til toget, kjøpte jeg min egen yatzy på Narvesen, og slik gikk nå dagene.

Søndag kveld var både Blåmann og jeg litt urolige. Grunnet dårlig organisert helgehandel (nok en uvane) hadde vi nemlig ikke sjokolade i huset – ikke så mye som ei lita flis av en kvikklunsj, og langt mindre den vante M-posen. Jeg satt foran PC-en på kontoret da Blåmann plutselig kom luskende. Han hadde oppfattet en velkjent, trillende lyd og spurte håpefullt: Har vi M, altså? Den gang ei. Det han hadde hørt, var lyden av fem terninger mot PC-pulten.

Neste kveld hadde vi plutselig to store poser M i hus. I tilfelle den andre mot formodning skulle glemme det, hadde vi kjøpt en pose hver.

[”Bad Habit”: Offspring, 1994]

Roll Another Number

Da jeg syklet til jobb tidligere i uka, la jeg merke til at en kollega hadde samme sykkellås som meg, bare med nøkkel. Hva er nå egentlig fordelen med det, tenkte jeg i mitt stille sinn. Det er da så lettvint med kode! Både jeg selv og fordums mattelærere har i grunnen alltid ment at jeg har hode for tall. Etter de siste dagers tildragelser er det trolig på tide å sette spørsmålstegn ved denne antakelsen. Kun to dager etter kemnerblemmen utviste nemlig tallene atter en ytterst fiendtlig oppførsel.

Vi hadde hatt en deilig sykkeltur i Lillomarka i går, halvannen mil med sol og et høstlig drag i lufta. Enda mer fornøyd ble jeg da jeg kunne avslutte turen med litt handling på nærsenteret. For en perfekt dag! I høyt tempo rasket jeg med meg diverse klær, litt god mat og ei flaske hvitvin til kvelden. Jeg var kort sagt i perlehumør da jeg ordnet handleposene og begynte å låse opp sykkelen. I 20 år har jeg brukt den samme koden, skjønt selve låsen er relativt ny. Jeg stilte inn de fire vante sifrene – og ingenting skjedde. Det viste seg faktisk å være komplett umulig å åpne låsen. Vantro ble jeg stående og trekke i den irriterende spiraldingsen. Jeg prøvde flere kombinasjoner – kunne det virkelig hende at jeg rotet med tallene? Etter et kvarters mistenkelig og stadig mer desperat fikling kapitulerte jeg og ringte mannen. Blåmann kom kjørende, prøvde forgjeves å åpne låsen og fraktet så den nedslåtte syklisten hjem.

Jeg var så frustrert at jeg hadde lyst til å grine. Der stod den nesten nye, fine sykkelen min, overgitt utenfor det lugubre senteret! Kunne det være at noen hadde greid å stille om koden selv om den var låst, og så stod og lurte i buskene? Jeg ringte til og med politiet med et lite håp om hjelp fra den kanten, men de nøyde seg med å ønske lykke til og anbefale baufil. Hvor kraftig må ei tang egentlig være for å åpne en slik lås? Hvor lang tid tar det å prøve ut samtlige mulige tallkombinasjoner? Etter litt rekognosering på nett konkluderte vi med at en håndholdt vinkelsliper var tingen, og mannen begynte forsiktig å se fram til å kunne anskaffe et nytt leketøy. Først ville jeg imidlertid lytte til et klokt råd fra nettet: Kunne ett av sifrene i koden ha forskjøvet seg ett hakk idet jeg låste sykkelen? Vi kjørte opp til senteret igjen, og dukknakket nærmet jeg meg den ensomme, grå stakkaren. Første siffer pluss/minus én. Andre siffer pluss/minus én. Tredje siffer pluss én – og klikk! Det er lenge siden jeg har vært så lettet. Selv det faktum at jeg mistet kjedet etter om lag 40 meter av hjemveien, tok jeg med et smil om munnen, stikk i strid med normal praksis.

[”Roll Another Number”: Neil Young, 1975]

Taxman

Tiden er inne for den årlige innbetalingen av restskatt. Da jeg kom over innbetalingsblanketten i går, tenkte jeg at det var like greit å få det ut av verden, så jeg logget meg på nettbanken. Etter å ha hentet fram kemnerens velkjente kontonummer og tastet inn den endeløse KID-en, klikket jeg på OK. Den gang ei. ”Oppgitt KID er ugyldig.” Jeg dobbeltsjekket sifrene tre-fire ganger, og inntastingen var utvilsomt korrekt. Irritasjonen begynte å ulme. (Lunta var kort nok allerede, da jeg anser den årlige smellen som høyst urimelig.)

”Dersom du har oppgitt rett KID og denne ikke aksepteres kan du skrive KID i feltet for betalingsinformasjon i stedet,” foreslo banken høflig i feilmeldingen. Vel, vel, tallet ble flyttet, og jeg klikket atter på OK. ”Betalingsmottaker krever KID,” lyste det mot meg i rødt – en farge som også begynte å danse for mitt indre øye. Snakk om ond sirkel! Sint krøllet jeg blanketten ned i veska og begynte å lade opp til en gretten telefon på kontoret i dag.

For ordens skyld forsøkte jeg nok en gang å legge inn betalingen før jeg ringte – uten hell, selvsagt. Etter 7-8 minutter med presumptivt beroligende fløytemusikk fikk jeg en av kemnerens lakeier på tråden. Ikke rart det var telefonkø, tenkte jeg skadefro, nå har de garantert sendt ut tusenvis av fakturaer med feil KID. Jeg la frem mitt ærend med behersket irritasjon. Med livstrøtt stemme responderte mannen: ”Har du skrevet inn riktig KID?” Har du hørt på maken; jeg er da verken nevneverdig svaksynt eller lite datakyndig! ”Selvfølgelig,” sa jeg overbærende, ”jeg har dobbeltsjekket atskillige ganger”. Lakeien logget seg så inn med mitt fødsels- og personnummer og forkynte at jeg skulle få en KID av ham nå. Han ga seg til å ramse opp de samme tallene som på blanketten foran meg, og avsluttet med ”altså personnummeret ditt”. Jo takk, jeg hadde merket meg at det kom til slutt i KID-nummeret. Men akk, det sluttet ikke der! Mannen var ikke ferdig! ”Og så 8 til slutt;” sa han og kvalte en gjesp. Jeg måtte gni meg i øynene. Opp fra papiret steg et klart og tydelig 8-tall. Hvor i huleste kom det fra? Beskjemmet mumlet jeg en takk og noe som kunne minne om et løgnaktig ”det stod ikke det hos meg,” før jeg slengte på røret. Da gjenstod det bare å taste 8 og klikke OK.

1-0 til kemneren.

[”Taxman”: the Beatles, 1966]

Charmless Man

Her forleden satt vi ved kjøkkenbordet og spiste en enkel middag, nærmere bestemt tomatsuppe med kjøttboller, makaroni og pølsebiter. Et av privilegiene med en hjemmeværende mann er jo å få servert middag når man kommer skrubbsulten hjem fra jobb med et blodsukkernivå nær nullpunktet. Jeg langet innpå. Noen skjeer ut i måltidet fikk Liv fatt i en tutekopp og sølte mengder av vann utover så vel gulv som bord. Blåmann grep til en nærliggende gulvfille og tørket først av parketten og deretter bordet, til mine protester. Synssansen var ikke alene om å reagere – i samme nu protesterte også smakssansen min. Idet den smakløse tørkeoperasjonen fant sted, ble jeg nemlig var en fremmed smak i suppa. Min første tanke var såpe, æsj og fysj! Koblingen til gulvfilla var nærliggende, og kvalmen snek seg ubønnhørlig innpå. Jeg satte opp en grimase og okket meg høylytt, hvorpå jeg til min overraskelse oppdaget at Blåmann satt der og fniste.

Tror dere ikke mannen hadde lagt en seigmann i suppa mi! Den hadde åpenbart smeltet, for det var ikke spor av geleaktig substans igjen. Til alt overmål var seigmannen selvsagt sitrongul, den vondeste av alle smaker (med et mulig unntak for den oransje, som jo ville ha glidd enda bedre inn fargemessig). Vi bruker både Ajax og Jif med sitron, hvilket antakelig forklarer hvorfor jeg koblet usmaken til såpe.

Jeg må bare innrømme at jeg ikke helt greide å ta morsomheten med godt humør – til det var jeg for innhul av sult. At noen muligens ville hevde at godtegrisen her fikk smake sin egen medisin, hjelper lite. Hvis man absolutt skal spøke med mat, er det en fordel å velge desserten, slik at fornærmede ikke er uthungret idet hun blir offer for peket. (Ja, jeg spiste resten av suppetallerkenen, jeg fryktet at det ikke ville bli nok mat ellers. Don’t try this at home.)

["Charmless Man": Blur, 1995]

Siste sommerferiedag

Den siste sommerferiedagen er alltid litt vemodig, men så ugjenkallelig som nå har den aldri føltes. Denne grå søndagen markerer slutten på nesten 10 måneders fødselspermisjon – 306 blanke dager, hvorav 290 med Liv. Nå gjenstår det å se om hodet fortsatt kan brukes til noe, eller om jobben vanskelig lar seg forene med tredobbel nattamming.

Det har vært en rolig sommer med mye familiesamvær. Nå påstår meteorologene at varmen skal komme denne uka (som den pleier når ferien er over), men for min del er sommeren slutt. Vær hilset, hverdag! Det våte element har stått i sentrum for denne regntunge ferien, så da passer det godt å runde av med noen fuktige sommerminner.



En ekte landkrabbe! Liv knekker krabbekoden på hyttetur. Skapet under komfyren i bakgrunnen var hennes favorittlekeplass i ferien. Det var tilløp til dramatikk da hennes fetter (2) satte fast hodet her i kampens hete og måtte lirkes ut av far og onkel.



Da mine foreldre besøkte oss på hytteturen, forkynte faderen at han og Blåmann stakk en snartur ned til sjøen for å hente en sjøørret til kvelds. Påstanden ble selvfølgelig møtt med hånlig latter. Tjue minutter senere kom faderen heseblesende tilbake etter sin første løpetur på 35 år og ropte på tau. Blåmann hadde klatret ned til sjøen og kom ikke opp igjen! Heldigvis ble så vel mannen som denne sølvblanke skapningen brakt trygt i hus. Røykpakka på det øverste bildet antyder den svimlende størrelsen. (Det må understrekes at det er snakk om ekstra lange sigaretter.) Nederst ser vi sjøørretkongen i sammenlikning med en 10-kilos baby.



Under påvirkning av chablis og ferske reker kan man komme i skade for å mene at kombinasjonen rekeskall og rosa skyer er kunst. Skummelt.

["Siste sommerferiedag": de Lillos, 1986]

Crocodile Rock

Dersom jeg skrev noe i forrige innlegg som kunne tolkes i retning av at jeg mener 70-årige kvinner ikke følger med i tiden, trekker jeg det herved tilbake. I dag har vi nemlig fått bevist at 95-åringene ikke er hva de var, så nyslåtte pensjonister er jo for blussende ungdom å regne.

Blåmann gikk ut med søpla i 23.30-tida og oppdaget til sin forundring at den noe strenge enkefruen (94) i leiligheten under oss hang og skuet ut av kjøkkenvinduet. Eldre folk har det jo med å spise middag i 12-tida og gå til sengs etter Dagsrevyen, så dette var ureglemen- tert. Forbauselsen var åpenbart gjensidig. ”I all verden, er du oppe så seint,” kom det fra vinduet. ”Det er i grunnen ikke så seint for oss, men vi har hatt besøk og driver og rydder litt,” svarte Blåmann. ”Ja, jeg ble nå sittende oppe og se på den der krokodillefilmen,” kunne fruen berette, "skjønt jeg har nå
sett den før”.

Vi snakker om ”Crocodile Dundee II”.

[”Crocodile Rock”: Elton John, 1972]

Compliments

Her om dagen ble jeg stoppet av ei dame på nærsenteret. Hun syntes åpenbart at hennes egen opptreden var litt på grensen, for hun virket litt flau og stotret en del før hun kom til poenget. Skjørtet mitt var så flott, hvor hadde jeg kjøpt det? Jeg er ikke mer bortskjemt enn at jeg synes det er hyggelig med komplimenter fra fremmede mennesker, så jeg ble glad og svarte villig vekk. (Indiska? Nei, det hadde hun aldri sett eller hørt om.) Det er imidlertid ikke til å stikke under en stol at jeg samtidig følte meg litt utdatert. Nå spiller jeg gjerne på at jeg er kjerringaktig og gammel til sinns, men det får da være grenser ­– dama var 70. Minst.

Det aktuelle skjørtet er (ikke uventet) utskrådd, (ikke uventet) svart og har (ikke uventet) blomsterbroderier i rødt, turkis og diverse andre farger. I grunnen er det ikke ulikt den kjolen min kollega fornøyd kjøpte, men sluttet å bruke etter at hennes samboer hadde omtalt den som bulgarsk folkedrakt. Da jeg så meg i speilet senere på handleturen, la jeg for alvor merke til hvilken ukledelig lengde skjørtet mitt hadde. Med korte bein og flate sko kan en lengde noe under kneet neppe betraktes som ideelt. Bør jeg muligens ta klesstilen min opp til revisjon? Nei. En kompliment er en kompliment. Jeg er såpass gammel at jeg ikke har råd til å være kresen på sånt.

[”Compliments”: Bloc Party, 2005]