Comma Comma

Nettbutikkene er virkelig offensive i disse tider, og innboksen flommer over av reklame. Jeg liker julemaset temmelig dårlig, da det bidrar til dårlig samvittighet for alle utsettelser og forsømmelser. Bokklubben er verstingen, med sin flom av julerelaterte bøker og fjas.Virkelig gretten ble jeg imidlertid først da de sendte ut reklame om fettskvisingsprodukter:

"Festfin med Trinny og Susanna hold-in produkter - 30% rabatt på High Waister - perfekt til julebordsesongen!‏"

Hva pokker har Bokklubben med kroppsfasongen til folk å gjøre? Jeg så såpass rødt at jeg vurderte å trosse min sedate, anti-aktivistiske natur og melde meg ut i protest.

Da var det godt å kunne senke skuldrene (og slippe ut magen, kanskje) ved synet av en avslappende gladmelding fra Ellos.

Noe så rørende! Her sender de altså en annen Elin for å fikse huset mitt til jul, slik at jeg bare kan lene meg tilbake! Noen ganger kan det lønne seg å følge reglene og sette komma etter tiltaleord. Kanskje Ellos ønsker seg Finn-Erik Vinjes Skriveregler til jul?

 

["Comma Comma": Bob Marley, 1970]

Scarlet

Note to self: Det er ikke alltid om å gjøre å matche for enhver pris. F.eks. er det ikke nødvendigvis kledelig med mørkerosa treningstopp når man (som den eneste på treningssenteret, hmf) antar en heller glødende ansiktsfarge etter noen kilometer på mølla.

Formildende er det neppe at treningstrøya stammer fra barneavdelingen på HM, og ble innkjøpt fordi 5-åringen syntes det vile være så morsomt å matche mor (i tillegg til at den var billig, selvsagt). Da jeg tok meg selv i å stikke ut på joggetur med 5-åringen syklende ved siden av, kjente jeg noen plagsomme Tårnfrid-vibrasjoner i lufta. Disse ble ikke akkurat mindre av det faktum at vi var iført identiske trøyer. I rosa! Hva blir det neste?

["Scarlet": The Alarm, 1989]

West End Girls

"Vestkant-loppemarked vil ikke ha IKEA-møbler," kunne vi lese i VG sist torsdag. Ifølge artikkelen vil kjøperne i området Skøyen/Majorstua ha designermøbler i stedet. Tipset om nyheten kom fra min mor, som har årelang erfaring med loppemarked fra Skjetten-korpsets glansdager på 80-og tidlig 90-tall. Vi kjente nok begge på den samme fryden over nyheten. Som sjefen min pleier å si: Ingenting er som å få sine fordommer overoppfylt. Det er bare å innrømme det: Etter leirskolen med en klasse fra Røa i 1985 og språkreisen i 1987 har vestkantfordommene aldri riktig sluppet taket.

Det er sjelden jeg leser kommentarfeltene i VG, som jo har blitt beskrevet som en "brun gjørmepøl" der de mørkere lag av folkedypet utfolder seg nokså fritt. Denne gangen gjorde jeg et unntak, i et ufint håp om å få lese at jeg ikke var alene om å fryde meg. Man ble tidsnok satt på plass, gitt:

Det er bare å legge seg flat som en IKEA-pakke.

["West End Girls": Pet Shop Boys, 1984]

Anorakkene

Hvor ble det av anorakkene

og tøflene og strikkejakkene?

Hvor ble det av termosflaskene

og gnagsårene og rumpetaskene?

I de glade studiedager gikk man omkring i en gammel, litt falmet blå anorakk som man hadde funnet på loppemarked. Med til denne uniformen hørte et digert, fargerikt skjerf. Ettersom det er om lag 15 år siden denne habitten gikk ut av daglig bruk, var det kanskje nærliggende å tro at anorakkene for lengst måtte være utryddet.

Snart tre år etter at vi flyttet inn, var det i helga tid for å ta fatt på den o, store kjelleropprydninga. Flyttekassene var i ferd med å skvise oss ut av huset, der de bredte seg utover et stadig større areal. Hvor ble det så av anorakkene? Joda, de var i kjelleren, de. Tøfler fant vi også (egentovede sådanne, fra Blåmanns hånd/fot), og løsrevne termosdeler og et par rumpetasker. Vi er faktisk aldrende, omtrent i samme generasjon som Odd Børretzen. Ikke bare gnurer vi på ting av all kraft, som gamlinger flest -- vi eier faktisk urovekkende mange utdaterte og avdankede gjenstander. Å, den sitrongule skjorta! Å, den Østen-inspirerte jakka med oransje broderier! Raskt regnet jeg ut at de rundkinnede personene på bildene fra velmaktsdagene midt på 90-tallet var nærmere ungene våre i alder enn oss selv. På et bilde fra 1995 fremgikk det at vi begge hadde spilt i korps med en person som jeg nå har jobbet sammen med i to år uten at noen av oss har dratt kjensel på den andre. Er ikke det et alderstegn, så veit ikke jeg.

Det er med en viss stolthet jeg viser bildet fra garasjen etter helgas dont: 8 søppelsekker med skrot, 6 poser til Fretex og 25 tomme pappesker. (Og anorakkene? De er trygt forvart i den splitter nye skyvedørsgarderoben i kjellerboden.)

["Anorakkene": Odd Børretzen og Lars Martin Myhre, 2002]

Non Stop

Vi bryter inn med en hastemelding: Det er åpenbart folk som har større grunn til å klage på Non Stop-fadeser enn undertegnede. De har puttet M-i Non Stop-posene! Jeg tror knapt mine egne øyne. (For øvrig må jeg nesten knipe dem igjen for å unnslippe komma- og særskrivingsfeilene i annonsen. Her er det visst ikke bare under pakketeringen det har gått galt.)

Dette hadde vært noe å pynte kaka med! En ser umiddelbart for seg avisoverskriftene, illustrert med bilder av opprørte forbrukere: FIKK SJOKO-SJOKK!

["Non Stop". the Stranglers, 1981]

Vaske klean dine sjøl

Vi er så heldige at Blåmann har en langt over middels god oppdragelse hva angår husarbeid. Blant annet er det han som sørger for at fryseren stort sett er fylt opp med utmerket hjemmebakt brød. På noen felter har imidlertid kjønnsrollemønsteret sementert seg på klassisk vis. Jeg innrømmer gladelig at jeg aldri rører gressklipperen, for eksempel. (Det var han som ville ha hage!)

At fruen i huset tar seg av all klesvask, er vi visst ikke alene om, skal en tro gårsdagens artikkel i VG: Menn holder seg unna klesvasken. I 8 av 10 tilfeller tar fortsatt kvinner det meste eller alt av klesvask og stryking av klær, ifølge en rapport fra NOVA. Nå skal det sies at ingen stryker noe som helst hos oss (bare bunadskjorter, og det gjør jeg aldri lenger uten minst to glass hvitvin innabords). Blåmanns skjorter har Fagerborg Vask og Renseri hånd om, men ellers er det altså jeg som tar meg av klesvasken.


Overraskelsen var derfor stor da jeg kom hjem en ettermiddag og hørte at vaskemaskina gikk i kjelleren. Skittentøyskurven (en plastdunk fra Jysk, 1996-modell) var full, så dette var kjærkomment. "Oi, vasker du klær," spurte jeg kvitrende (om enn med en liten angst for lyserosa truser murrende i bakhodet. Fargesansen er ikke alltid like velutviklet). Blåmann ble flakkende i blikket. "Eh, nei, ikke akkurat. Jeg vasker grytekluter."



Jeg er usikker på hvordan jeg skal tolke dette, særlig i lys av en annen VG-artikkel, som melder at likestilling øker skilsmisserisikoen.

Husets samlede beholdning av grytekluter - gullende rene! (Og ja, den utgamle julegrytekluten i forgrunnen sørget naturligvis for at de øvrige fikk et svakt rosaskjær.)

["Vaske klean dine sjøl": Septimus, Jenny Jenssen, 1999]

Orange Crush

Det er høst, og bursdagssesongen er i full gang. Jeg har ikke kastet meg på muffinsbølgen, men opererer stadig etter prinsippet om å pynte (de pinlig enkle) kakene på en såpass klønete måte at ungene selv kan mistenkes for å ha dekorert dem. Her er Non Stop en fast ingrediens. Når man åpner en pose Non Stop og heller den over i en skål, forventer man jo å møte en kaskade av glade farger noenlunde jevnt fordelt. (De røde er selvfølgelig best!)

Indignasjonen og vantroen var påtakelig da innholdet i dagens pose åpenbarte seg. Det var et hjerteskjærende syn. Den grønne bilen jeg hadde planlagt som dekorasjon på 4-åringens barnehagekake, var det bare å glemme. Vi var nemlig tilgodesett med to - 2 - grønne sjokoladelinser. Den røde favoritten var enda dårligere stilt, med kun ett ynkelig innslag. Det var 9 brune, 12 svarte, 75 gule og intet mindre enn 141 Non Stop med den ufyselige oransje fargen. (Ja, jeg talte dem alle, og ja, det er litt flaut. De veier i underkant av ett gram hver, forresten.) 141 - det vil si 59 prosent, mot normalt 17! Hele 90 prosent av linsene var gule eller oransje. Her lukter det klagemail lang vei, og det skal bli meg en fryd å utforme den.

Trøsten får være at de oransje, i motsetning til sine uspiselige frender i Smarties-esken, overhodet ikke smaker appelsin (og at jeg selv slipper å se mer til makkverket etter kl. 8 i morgen tidlig).

["Orange Crush": REM, 1988]

Wounded Knee

Om en måneds tid er det påske, og marsipanen er selvfølgelig for lengst på plass i butikkene. Ingen påskekyllinger har funnet veien hit så langt (man er da bare så vidt ferdig med halv-pris-lageret av julemarsipan), men i kveld ble vi hjemsøkt av beslektet fjærfe. Skrekkslagne unger ble vitne til at (høne)mor med voldsom kraft flakset inn i tredje trappetrinn og gikk over ende med dunder og brak. Sjelden hadde de sett noen falle opp trappa med slik overbevisning.

Lettelsen over at iPaden tross alt befant seg på tredje trinn og ikke i kjelleren, ble raskt avløst av selvmedlidenhet og bekymring. (Man ble faktisk beskyldt for å ha spilt Wordfeud gående, naturligvis helt grunnløst.) Høyre kne og ditto lår verker og er stive. Husets fotballspiller mente først at det måtte dreie seg om en god gammeldags lårhøne. Etter to timer har han allerede sett seg lei på både klaginga og det faktum at kona vralter av gårde som ei halt gås, og diagnosen er korrigert.

(Saken skulle selvfølgelig vært illustrert med et bilde av skaden, men blåmerket er foreløpig ikke imponerende nok.)

["Wounded Knee": Nik Kershaw, 1989]

Push Me, Pull Me

Jeg er redd jeg har begynt å oppføre meg litt rart. Minner jeg ikke i grunnen litt om disse dølle, overivrige birkebeinerkarene i full midtlivskrise? Halvmaratonløpet i høst var bare begynnelsen. Uroen slo meg med full tyngde da jeg i halv ti-tida i går kveld la innover i Østmarka - på ski. Med hodelykt! Her er det noe som ikke stemmer. (Min personlige sivilingeniør og birkebeiner instruerte meg grundig i bruken av den tekniske nyvinningen før avreise: "Ser du denne knappen? Trykk på den, og lyset slås på." På bildet hadde jeg så stivfrosne fingre at jeg ikke hadde greid å lokalisere bryteren.)

Skituren var nå én ting - der var jeg i det minste alene, helt i overensstemmelse med min natur og treningspreferanser. (De virkelige birkebeinerne, som det naturligvis vrimlet av, regner jeg ikke som selskap, da de bare føk forbi meg.) Det verste, og det som virkelig gir grunn til bekymring, er at jeg i dag skal ha min første PT-time. Ja, du leste riktig. Personlig trener. Jeg, som bare vil sulle rundt på egen hånd og ikke ha innblanding fra noen, skal helt frivillig ha en kjekk ung mann til å kommandere meg rundt, fnyse av de manglende musklene mine og le når jeg nesten besvimer. PaTetisk.

["Push Me, Pull Me": Pearl Jam, 1998]

Miss You Love

Kort tid før midnatt meldte en nær 39 år gammel mann på Romerike sin kone savnet. Han er tydelig preget når vi snakker med ham. "Jeg kan ikke forstå det," sier han. "Jeg hadde vært en kort tur til Sørumsand for å levere julegaver, og da jeg kom tilbake, var hun borte. Borte! Og så nå, rett før jul og bursdagen min og alt!" Fortvilet legger han hodet i hendene. "Jeg lette i kjelleren, og det var da jeg for alvor ble nervøs. I boden stod det en slags formkake, og i kjellerstua fant jeg en julegardin. Nystrøken! Det likner jo ikke henne i det hele tatt. Sant å si begynte jeg vel å bli urolig allerede i går - hun har ikke vært seg selv i det siste. Da hun kom hjem fra kjøpesenteret klokka 22 og nærmest manisk forkynte at hun var ferdig med alle julegavene allerede ... Nei, det er noe som ikke stemmer!"

Ektemannen sukker. "Jeg syntes jeg hørte noen som romsterte oppe i andre etasje, men det kan jo ikke være henne. Jeg tror ikke jeg våger å gå opp for å finne ut hva slags kvinnemenneske som har tatt hennes plass. Etter at jeg kikket inn i komfyren - jeg, nei, det er helt uvirkelig! Og så rosa, da! Hun har jo ikke vært i nærheten av noe lyserosa siden 1990! Kakesprøyte!" Vi aner en vantro, hånlig klang før stemmen brister. "Jommen sa jeg pikekyss! Gledelig jul."














["Miss You Love": Maria Mena, 2005]

Practice Makes Perfect

Det er mange oppleste og vedtatte sannheter som man lett kan ledes til å tvile på. "Øvelse gjør mester", for eksempel, er en ganske irriterende frase for en utålmodig (men ambisiøs) person som gjerne vil mestre ting til fingerspissene første gang hun prøver. (Ellers kan det være det samme.) Skal man liksom måtte øve år ut og år inn for å komme noen vei, hæ? Dessuten er det jo slett ikke sikkert at man blir noen mester samme hvor mye man trener, og lite er vel mer forstemmende og fornedrende enn akkurat det.

Flere ganger i uka på min vei gjennom Slottsparken grubler jeg over dette uttrykket. Her sitter de altså med trekkspillene sine, år ut og år inn, og spiller brokker av den samme sørgmodige melodien - med én finger. Det er nesten ikke til å tro at stakkarene ikke blir bedre når de bruker hele dagen på å øve. OK, så skjønner jeg at verken scenen eller publikum er særlig inspirerende, men at de ikke prøver seg på noe nytt, da! Jommen sa jeg "øvelse gjør mester".

Jeg liker selvfølgelig å innbille meg at jeg, med mitt grunnlag som autodidakt på hammondorgel, raskt ville ha blitt en virtuos på trekkspillet. Det som derimot er ganske sikkert, er at ingen øvelse i alle fall ikke gjør mester, uansett instrument. Dette hindrer meg dog ikke i å delta på gamlekorpsets julekonsert i Lillestrøm kirke 17. desember. (Velkommen!) Hovmod står for fall. Fullt så galt som bildet fra forrige konsert (i april) kan tyde på, blir det heldigvis neppe. Dette var vel omtrent første gang jeg tok i en trombone - og kun til ære for fotografen.

["Practice Makes Perfect": Billie Holiday, 1940]

Washing Machine

Om forrige helg ble litt fuktig, kunne denne raskt ha blitt mye verre: Vaskemaskina skar seg. Heldigvis var den nye mer sympatisk enn vår forrige, som for snart to år siden løste sin tilstoppede tilstand ved å pumpe ut hele vannbeholdningen utover det splitter nye gulvet - iberegnet parketten i gangen. Den nye bare stoppet, full av vann og inngrodde votter, og presenterte feilmeldingen EFO: Översvämnngsskyddet har aktiverats. Hvordan løser man så dette problemet? Instruksen lød urovekkende: Koppla loss produkten från eluttaget och kontakta vår lokala serviceavdelning.

Til alt hell viste det seg at vi høyst sannsynlig kunne løse problemet på egen hånd. Vaskemaskinas kvinnelige hovedbruker følte seg lite høy i hatten da hun under telefonsamtalen med kundeservice måtte stille det avslørende spørsmålet: "Eh, hvor er lofilteret?" Her lå hunden begravet, i form av en halv sandkasse, en vase med lange hår og to rustne BH-spiler som forsvant synkront for ett år siden.

Lense maskina manuelt måtte vi også. Vi visste ikke hvor lofilteret var på den forrige maskina vår heller, og jeg er ganske sikker på at det ble dens bane. Nå blir det nye tider med jevnlig filterkontroll og kanskje til og med aktiv bruk av vaskepose.

["Washing Machine": Sonic Youth, 1995]

I Should Have Known Better

Jeg forventer anerkjennelse for egenhendig å ha innsett det i et kritisk øyeblikk, altså: Dette vil du angre på. Kjenner du følelsen? Hvitvinen er tom, og ja - du har på fornedrende vis løfta selve flaska mot munnen et par ganger for å være helt sikker. (For å redde den siste dråpe av ære må jeg bemerke at Blåmann til dels har vært delaktig i knertinga av nevnte flaske.) I kjøkkenskapet lurer en 5(!)-literskartong med rødvin, av ukjent kvalitet, som Faderen har smuglet inn på et av sine innbringende tokter med danskebåten. Egentlig tenkte man at det måtte være lurt å spare denne kartongen til gjenforeningsfesten for grunnskolen i januar, men det er jo tross alt veldig lenge til, og lørdagskvelden foregir å være ung fremdeles.













Skål - for en tung søndag! Håpet er at det store kaloriinntaket i form av bamsemums vil gjenopprette balansen.

["I Should Have Known Better": Jim Diamond, 1985]

Digging a Hole

Det kommer neppe som julekvelden på kjerringa at jeg for lengst har sprukket:













Nytt av året er det at smellen kom allerede i oktober, midt i den uendelige bursdagskake-bonanzaen. Det i seg selv er kanskje ikke så bekymringsverdig - det urovekkende er dette:













"Ikke en smule igjen", for å sitere de to tanntrollene som i skrivende stund storkoser seg i tanngarden min. Jeg er redd dette blir en lang jul.

["Digging a Hole": Suede, 1997]

Older

Vi feira i uka som endte
familiens frue og jente:
én fem år og stor,
én aldrende mor.
Det var ikke annet å vente.

Det er ingen grunn til å spare
på kruttet, for nå er vi klare
med høye hurra
og spake "ja, ja":
en passe forsinka fanfare.

e

["Older": Band of Horses, 2010]

New Generation

Språklig pedanteri forbindes kanskje først og fremst med den eldre garde. Det er neppe tilfeldig at det er folk à la Finn-Erik Vinje og Per Egil Hegge som vifter ivrigst med språkfanene her til lands. Jeg har alltid følt meg litt gammelmodig når jeg påpeker skrivefeil og er opptatt av korrekt språk, men etter hvert er jeg jo ganske gammel også. Iblant har jeg lurt på om evnen til å henge seg opp i språklige bagateller vil dø ut med vår generasjon.

Selv hos meg har iveren avtatt, og terskelen for å opparbeide oppriktig indignasjon har blitt lavere med åra. Jeg løftet knapt et ortografisk øyenbryn da jeg registrerte at toalettene på jernebanestasjonen var stengt på grunn av reperasjonsarbeider. Det semantiske øyenbrynet, derimot, fløy i været da jeg fikk et glimt innenfor dørene og konstaterte at reperasjon var en i overkant mild omskrivning for en tilstand der alt av inventar inkl. gulv og vegger var fjernet. Kanskje hadde Jernbaneverket tenkt i samme baner, for kort tid etter dukket det opp et nytt skilt:





Jeg var godt fornøyd med et oppdatert budskap som svarte til realitetene, og brydde meg ikke så mye om den sedvanlige særskrivingsfeilen. Likevel ble jeg direkte varm om hjerterota da jeg så at noen hadde kludret på plakaten og påpekt feilen. Den velrettede henstillingen "skriv riktig, da!" er så sin sak, men bruken av uttrykket "LOL" gir grunn til optimisme. Dette må være skrevet av et ungt menneske! Det er simpelthen rørende. Gamlisungdommen lever!

["New Generation": Suede, 1994]

Rubber Band

En gul knapp,
virre virre vapp,
du slapp ...

... taket, og raste utfor kanten?

"Småbarnsmødre strekker seg for langt," leste jeg i et magasin hos tannlegen i dag. Professor Ulla-Britt Lilleås ved Universitetet i Agder uttrykte bekymring for helsa til en hel generasjon av mødre. Man skal være perfekt i alle roller: som mamma, kone, venninne, arbeidstaker og husmor. Hørt det før? For enkelte av oss skorter det litt på flere felter, og jeg er neppe alene om å komme til kort på det sistnevnte.

Følelsen av å være utilstrekkelig selv om man prøver å strekke seg, er en stor kime til frustrasjon. Det er særlig ett fenomen som ved sitt blotte nærvær kan få meg til å synke sammen som en mislykket sufflé: Strikker under beina på yttertøy. Vips, så forsvant knappen, gitt! Oi sann, skulle du ha sett - har strikken røket? Det gjør meg fullstendig avmektig. Jeg er ikke ukjent med å føle meg som en hjelpeløs mor i mange sammenhenger, men ingenting har samme kraft som de frynsete strikkene og bortkomne knappene.

Jeg har en svak erindring om at jeg sydde i nye knapper den første høsten Liv hadde slike klær, men siden har det vært stopp. Det er bare å innrømme det: Jeg mestrer det ikke. Ellers strekker jeg meg så langt jeg kan (jeg har til og med begynt å lese jobbpapirer mens jeg går!), men stilt overfor strikker og knapper er jeg maktesløs. Teknisk sett er det ikke vanskelig - bare noen få sting, men det har blitt uoverkommelig. Som en sjuskenes dronning sender jeg ungene i barnehagen iført strikkeløse bukser og dresser. (Og når jeg først har brutt sammen, kan jeg vel like gjerne tilstå at klærne gjerne er umerkede også.)






Typisk eksemplar av arten: røket, frynsete, møkkete, slitt og presumptivt stjålet, ettersom det er kjøpt brukt og merket med ukjent navn.

["Rubber Band": David Bowie, 1966]

Morning has Broken

Hver morgen oppstår det kaotiske tilstander hjemme, og det er ikke alltid man har hodet med seg. Omtrent klokka åtte i dag tidlig hadde Liv gått ut, mens jeg lette febrilsk etter både det ene og det andre før avgang til barnehagen. Gjentatte ganger kom det utenfra: "Jeg fant et kort under trappa, mamma, jeg fant et kort!" "Ja, ja, jeg har ikke tid til å kikke på det nå," gryntet mor irritert, "jeg er opptatt med å lete etter hjelmen til Ivar!" Et spillkort på avveie kunne ikke interessert meg mindre akkurat da. Engasjementet steg imidlertid en smule da det viste seg å handle om mitt betalingskort - det eneste i sitt slag etter at det andre forsvant under en halvsein bytur i forrige uke.

Siden tok det seg litt opp. For én gangs skyld rakk jeg toget med god margin (hvilket vil si mer enn 30 sekunder). Fornøyd spaserte jeg om bord på Lillehammertoget, og tenkte at denne morgenen tross alt ikke hadde gått så verst. Først idet jeg satte meg godt til rette i setet, slo det meg at det egentlig ikke var noen grunn til at man fortsatt skulle sprade rundt med sykkelhjelm. Og sånn går nu dagan.

["Morning has Broken": trad./Cat Stevens , 1971]

Wrong

Skadefryd er som kjent den eneste sanne fryd. På det feltet er jeg ganske lett å more, så jeg fniste litt i skjegget av denne e-postmeldingen fra Ellos:


















De ville så gjerne rette opp att alle feila fra i går, men akk - noe fikk galt. Selv skriver jeg alltid litt fortere enn jeg tenker, og synes selv at det pleier å gå bra likevel, men det er visst slett ikke alltid. Brått hadde jeg sendt en melding til sjefen min med den konsise overskriften "Forslag til følgenreb". I et panisk forsøk på å rette opp fadesen ble denne mailen fyrt av gårde:






Noen oversikt var det altså aldri snakk om, verken i den ene eller andre betydningen, men en overskrift. Det er visst sant som de sier: Det er en naturlov at det ikke er mulig å påpeke en feil uten å begå en ny. Karma slår tilbake.

["Wrong": Depeche Mode, 2009]

Løp

På søndag løp jeg mitt første halvmaraton. Jeg har til og med bildebevis! Hvor bildet er tatt, aner jeg ikke, men etter ansiktsfargen å dømme har jeg ikke kommet særlig langt. Det ser i alle fall ut til at jeg har det travelt. (For øvrig merket jeg meg at de andre løperne hadde 6-8 bilder å velge mellom, mens av meg fantes bare dette. Jeg er redd det sier en god del om kvaliteten på de andre fotografiene.)

Det er ingen tvil om at jeg har en del å lære før jeg eventuelt forsøker å gjenta den nokså slitsomme bedriften. For å starte med det første: Det kan være lurt å begynne å løpe når massene på startstreken beveger seg framover, i stedet for å banne over at folk sløser bort krefter på oppvarming. Brått kan det nemlig hende at løpet faktisk er i gang, og at man dermed risikerer å miste viktige hundredeler på den endelige snittfarten.

I etterkant kan jeg skilte med imponerende idrettsskader. Bl.a. har jeg fått et nesten 8 cm langt sår på brystet etter pulsbeltet. Videre fikk jeg et artig utslag av elveblest på rumpa forårsaket av gnissing fra vaskelappen i trusa. Utslettet er trekantformet, omtrent som et omvendt skille etter en g-strengbikini. Det som bekymrer meg mest, er likevel kanskje at jeg risikerer å bli gjort arveløs. Mitt faderlige opphav forakter nemlig fysisk aktivitet i en slik grad at han kan være troende til det meste. Sist han så meg jogge, kjørte han ved siden av meg i flere hundre meter og lokket med en hundrelapp hvis jeg hoppet inn i bilen. Jeg er redd dette løpet vil falle ham tungt for brystet.

["Løp": Raga Rockers, 1987]