West End Girls

"Vestkant-loppemarked vil ikke ha IKEA-møbler," kunne vi lese i VG sist torsdag. Ifølge artikkelen vil kjøperne i området Skøyen/Majorstua ha designermøbler i stedet. Tipset om nyheten kom fra min mor, som har årelang erfaring med loppemarked fra Skjetten-korpsets glansdager på 80-og tidlig 90-tall. Vi kjente nok begge på den samme fryden over nyheten. Som sjefen min pleier å si: Ingenting er som å få sine fordommer overoppfylt. Det er bare å innrømme det: Etter leirskolen med en klasse fra Røa i 1985 og språkreisen i 1987 har vestkantfordommene aldri riktig sluppet taket.

Det er sjelden jeg leser kommentarfeltene i VG, som jo har blitt beskrevet som en "brun gjørmepøl" der de mørkere lag av folkedypet utfolder seg nokså fritt. Denne gangen gjorde jeg et unntak, i et ufint håp om å få lese at jeg ikke var alene om å fryde meg. Man ble tidsnok satt på plass, gitt:

Det er bare å legge seg flat som en IKEA-pakke.

["West End Girls": Pet Shop Boys, 1984]