Blowin' in the Wind

Første tur til jobb med den nye sykkelen er nå overstått. Selv om fremkomstmiddelet var nytt og flott, endte det med noe bortimot bunnrekord i denne retningen. Hrmf. (Den gangen jeg syklet med bremsene inne, var jeg på vei hjemover.) Idet jeg hadde karret meg opp på Gjelleråstoppen og skulle ta fast på kosestrekket, ble jeg nærmest blåst av banen. Det var kanskje én av de 25 kilometerne i dag som kom noenlunde gratis. Ellers måtte jeg trå på som en gal for å presse meg opp i 20 km/t i slake nedoverbakker der det ellers går så det suser. Pokkers motvind! Hva er dette, egentlig - Vestlandet?

Det som holdt meg oppe, var tanken på at det blir bedre på hjemveien, ettersom jeg da vil få medvind. Problemet er bare at jeg ikke skal sykle hjem i dag; det planlegger jeg å gjøre fredag ettermiddag. Og hva skal så skje innen den tid, ifølge yr? Nå har vi hatt kraftig motvind i minst tre uker, toppet med noe som nærmest må kalles høststorm for et par dager siden. På fredag, derimot, skal vinden snu. Det burde da virkelig ikke være lov? Jeg får trøste meg med at det er utsikter til et opphold i regnet akkurat fredag ettermiddag (skjønt jeg tror det ikke før jeg ser det). Om ikke annet forventer jeg i det minste å bli sprek av dette.



















["Blowin' in the Wind": Bob Dylan, 1963] (Gratulerer med gårsdagen, Robert!)

Soul to Squeeze

Du vet det er mandag kveld og festen ugjenkallelig er over når du prøver å skeie ut bittelitt og remuladetuben svarer med å vrenge sjela si utover roastbiffen, brødskiva, fjøla, benkeplata og smørpakka. Dette tar jeg selvfølgelig til inntekt for noe jeg alltid har visst: Sylteagurk er roten til alt ondt.














["Soul to Squeeze": Red Hot Chilipeppers, 1991]

Silver Lining

Som de kaotiske foreldrene vi er, sprang vi oppkavet omkring ved midnatt i går og lette etter flaggene til dagens 17. mai-feiring i barnehagen. Jakten ga ikke resultater, og følgelig troppet mor opp på Meny tre minutter etter åpningstid i morges. Det var det flagg, hipp hurra! Jeg spanderte også på de små en liten flaggprydet trompet hvert. Først etterpå oppdaget jeg at det var noe som ikke stemte.

Merkelappen til Fest Plassen er den reneste "finn 5 feil"-oppgave, men jeg skal raust la både manglende mellomrom etter tallene og grelle særskrivningsfeil hvile her. For selve produktets vedkommende er det nemlig linje nummer 2 som er mest graverende: "I sølv," står det faktisk. Nå venter jeg selvsagt ikke at en trompet til 15 kroner skal være meislet ut i rent sølv, men man stusser jo litt over at den snarere ser ut til å være av purt gull.

Hvis denne innretningen skulle kunne påberope seg noen silver lining, måtte det være det faktum at stakkars minstemann ikke greier å få lyd i den.

God nasjonaldag! Vi blåser også en liten fanfare til ære for lille kusine Hanna, som ble født i natt. Velkommen til verden!

["Silver Lining": Popium, 2002]

Now My Feet Won't Touch the Ground

Jeg har fått meg ny sykkel! Dristig nok fikk jeg påmontert kombipedaler, og jeg har for første gang i livet kjøpt sykkelsko. I flere år har jeg tenkt tanken, men vært for redd for å tryne. Alle gjør det jo (sier de som har gjort det). Jeg er ei skikkelig pyse som hater sår, blåmerker og forandringer i huden. Likevel våger jeg altså å prøve. Den første lille testrunden gikk fint - jeg svingte elegant inn på gårsdplassen og plantet beina trygt i bakken. Vel ute på den andre prøveturen ble jeg faktisk hjemsøkt av dumdristige tanker som "tenk om jeg er en av de få som aldri glemmer at jeg sitter fast! Tenk om jeg aldri tryner!"

To minutter seinere skled jeg elegant bortover asfalten med beina limt fast i pedalene og resten av legemet i fritt fall. Ettersom skadene påført av den nye doningen startet allere før jeg hadde fått meg sykkelsko, er jeg etter den første uka innehaver av to digre, pussig utformede blåmerker på leggene samt skrubbsår på ankel, arm og albue. Dette går så det suser! I dag har jeg tatt mine forholdsregler, i blind (skjønt ikke ubegrunnet) tiltro til at min skriftlige kompetanse suverent overtreffer den praktiske. På mandag skal skiltet lamineres!



















Typisk note to self.

["Now My Feet Won't Touch the Ground": Coldplay, 2009]

The Sweet Escape

Omtrent én gang i året later jeg som om jeg ikke har barn som kommer til å vekke meg ved morgengry dagen derpå. Da er jeg på fest eller liknende, drikker kanskje ett glass vin mer enn jeg burde og kommer altfor seint i seng. Jeg kjenner meg ung og fullstendig uansvarlig. I går var en slik kveld, og klokka nærmet seg tre da jeg omsider krøp til køys. Ettersom de vannkoppinfiserte barna hadde sovet helt til 9 dagen før, trodde jeg vel faktisk på et vis at jeg skulle komme unna med denne dumdristige oppførselen.

Minstemann Ivar er nå drøyt to og et halvt år gammel. Han har utmerket seg ved å trenge forholdsvis lite søvn, men har vært så vennlig å holde seg i sprinkelsenga si og dermed vært under en viss kontroll. Av de 960 nettene han har hatt mulighet for å lære seg kunsten å klatre ut av senga, falt selvfølgelig valget på denne. Én time etter at en halvfull mor var stedt til hvile i natt, fikk hun selskap i senga av en glad liten gutt som ville lese bok. Først etter to og en halv times hektisk aktivitet fant han det for godt å sovne igjen. Jeg burde skjønt at mitt hjelpeløse fluktforsøk kom til å straffe seg.















Rekonstruksjon: En prikkete kjeltring iført stripete fangedrakt demonstrerer sine utbryterkunster.

["The Sweet Escape": Gwen Stefani feat. Akon, 2006]