Etter at Facebook ble allemannseie, har det vært mye snakk om å publisere bilder av andre på nett uten deres samtykke. Den lille ekshibisjonisten i meg har tenkt at det neppe kan være noe å bråke om. Nå finnes det knapt anledninger til å offentliggjøre bilder fra undertegnedes tamme liv, så jeg er vel ikke akkurat i faresonen. Om det nå skulle dukke opp ukjente fotografier av meg på nettet, hadde det jo vært hyggelig om det var noe litt glamorøst, har jeg tenkt. Det kunne gjerne være fra en fest, og jeg kunne godt være iført en kledelig kjole og skåle mot kamera eller noe sånt.
Da jeg forleden, helt uforvarende, faktisk dumpet over et ukjent bilde av meg der ute, kunne jeg straks slå fast at mine dulgte forhåpninger falt i grus. Jeg har på meg den sandfargede jakka. Ja visst har jeg det, selv om dette var flere år før jeg ble gravid. Og de gamle brillene, jadda, jadda. Bildet skriver seg fra borettslagets dugnad i 2003, og jeg kunne ikke tatt meg dårligere ut om jeg hadde trukket den avbildede grå søppelsekken over hodet. Hadde naboens jakke vært litt rødere, kunne dette vært sakset fra en brosjyre for Arbeiderpartiet. Sånn kan det gå.
Den grå elinense og en nær nabo, for anledningen anonym.
["Jakka mi": di Derre, 1994]