Cry Baby Cry

De siste månedene har jeg utviklet en overfølsom radar for barnegråt. Det er så ille at jeg iblant synes at jeg hører Liv skrike mens jeg sitter på kontoret og hun granngivelig er i barnehagen sju kilometer unna. I perioder med mye skriking og lite søvn stivner jeg til ved den minste lyd som kan minne om gråt - det være seg knirking fra oppvaskmaskiner, hvining i bildekk eller nordnorske nabodamer som snakker i telefonen. Som regel sover jeg også lett om natta, stadig på alerten overfor velkjente hulke- og survelyder fra barnerommet.

Her en morgen våknet jeg av insisterende barneskrik - som vanlig, må vi vel si. Jeg satte meg opp i senga og gjorde meg klar til å gripe inn, men stusset litt. Var det virkelig Liv, dette da? Gråten lød noe dypere, om enn ukontrollert og åpenbart frembrakt av et barn i svart fortvilelse. At Liv fortsatt sov sin søteste søvn, innså jeg først for alvor da en lang rekke såre hulk kulminerte i en setning med perfekt grammatikk og artikulasjon: "Det går ikke an å ta av leverpostei!" Aha, lyden kom utenfra. Kort tid etter våknet Liv med et stillferdig og håpefullt "mamma..?"

På den andre siden av kloden, sør i Kina, starter en ny dag på denne tida. På et hotellrom gråter ei nesten to år gammel jente sine modige tårer i forvirring over store endringer i tilværelsen. Hun vet ikke ennå at det venter henne et godt og trygt liv i Norge, hos snille og kloke foreldre som har ventet og ventet. Snart kan hun tørke tårene. Vennene våre er endelig i mål.

["Cry Baby Cry": the Beatles, 1968]