Staring at the Sun

Solbriller har aldri vært min greie, kan man trygt si. Jeg har knapt kjøpt et par til mer enn 100 kroner i hele mitt liv, og finner det ytterst sjelden nødvendig å iføre meg denne gjenstanden. Det har en viss sammenheng med at jeg som kjent skyr sola etter beste evne. 90 % av solbrilleparene mine er innkjøpt på vei til påskefjellet, gjerne på Statoil, etter at jeg har lest avisenes advarsler om snøblindhet.

Noe av det tåpeligste jeg vet, er folk som går med solbriller i utide.
I dag påtraff jeg flere slike skikkelser på Strømmen Storsenter, primært "trendy" kvinner tidlig i 20-åra. Ikke nok med at de oppholdt seg innendørs; det var da granngivelig også en gråværsdag, men solbriller måtte man ha – heldekkende plastgreier, formodentlig av et kjent og dyrt merke. Patetisk.

Nå når fremtiden plutselig synes såpass lys at jeg tar meg selv i å myse mot sola, fikk jeg imidlertid plutselig for meg at tiden var inne for å investere i et par skikkelige solbriller. H&M og de andre kjedene har jeg gitt opp, da jeg ikke føler noe behov for å dekke til 60 % av ansiktet med plast-
innfattede motebriller som hviler på kinnene i grelleste 70-tallsstil. Optiker blir for dyrt for min gjerrige natur, trodde jeg. Det var før jeg oppdaget skiltene som forkynte 70 % avslag. Gleden ved å gjøre kupp kan aldri undervurderes. Enda morsommere er at når denne gleden opptrer i tospann med fryden over å være umoderne, bakstreversk og gammel til sinns. Jeg falt for disse anonyme, praktiske brillene til kr 193,50. At merket var totalt ukjent, gjorde det bare til et enda bedre kjøp. Merkenavnet som er preget inn i brillestengene, avgjorde saken. Nå kan selv en gnien, aldrende grinebiter se sommeren lyst i møte.

Jeg burde kanskje også være gammel nok til å sette pris på at tenåringsjentene i nabolaget fordriver lørdagskvelden med allsang til Whitney Houston. Det er jeg dog for sur til. For god smak har jeg også.

["Staring at the Sun": U2, 1997]

Bomull i øra

Ikke før hadde synet begynt å svikte meg, så stod hørselen for tur. Jeg er vel ikke akkurat kjent for å pakke inn gjenstander og meninger i rosa vatt, men nå kan det se ut til at det har sneket seg inn noe forstyrrende bomull i øregangene mine.

Mellom kjølediskene på Rema dukket det opp en eldre, for ikke å si gammel, mann. Han var minst 80 år, gråhåret, bebrillet og utstyrt med rullator. Jeg hevet øyenbrynene da jeg hørte ham anrope personalet: ”Unnskyld, hvor har dere sushi?” Jeg ble både overrasket og ikke så rent lite imponert. Skal si dagens eldre følger med i tida! Videre skal man åpenbart vokte seg vel for å undervurdere utvalget på Rema 1000. Vi bor visst i et mer moderne nabolag enn jeg trodde, rakk jeg å tenke - før jeg skjønte hva jeg hadde hørt: ”Unnskyld, hvor har dere sursild?”

Innrømmelsen sitter langt inne, all den tid jeg mener å ha utmerket hørsel, men det er ingen tvil: Jeg hørte feil. Når det er sagt, er det jo påfallende likt, da – sushi og sursild. Tilfeldig? Neppe. Er ikke dette fishy, så vet ikke jeg.

[”Bomull i øra”: Vazelina bilopphøggers, 1985]

Mine øyne

Som vi har hørt til det kjedsommelige, ser man angivelig verden med nye øyne etter at man har fått barn. Jeg kan ikke si jeg har merket stort til det, og forsøker ivrig å holde fast ved det barnløse skrå- blikket på foreldretilværelsen. At blikket ofte er trøttere og mindre fokusert enn før, står imidlertid ikke til å nekte. Vi kan vel ikke se bort fra at det forekommer et visst tunnelsyn der sikten tidvis er både innskrenket og tåkete. Du vet du er i mammapermisjon når du myser litt skjevt på et skilt og faktisk et øyeblikk tror at nærbutik- ken har tilbud på ammekoteletter. Da er det formodentlig snart på tide å vende gluggene mot verden utenfor igjen.

Jeg er inne i min siste uke alene i permisjon med Liv. Etter en drøy måneds familieferie er det duket for jobb igjen i august. Jeg ser fram til det med blandede følelser, blant annet fordi jeg frykter at jeg har mistet så vel det yrkesmessige gangsynet som all evne til effektivitet. Etter dagens tur til optiker kan vi i alle fall slå fast at øynene mine fungerer nøyaktig som før – jeg er fortsatt like nærsynt.

[”Mine øyne”: de Lillos, 1986]

Brilliant Disguise

Som ihuga kollektivtilhenger er jeg nok blant Oslo Sporveiers mest trofaste kunder, til tross for en lang rekke irriterende episoder opp gjennom årene. Nesten daglig reiser jeg med buss eller bane, også nå under permisjonen, men det er sjelden Sporveien har evnet å overraske meg positivt. Unntaket må være den gangen de delte ut gratis sjokolade med spesialtrykket T-banelogo i anledning de nye vognene.

En solskinnsdag denne uka tok jeg bussen ned til Kampen for å handle i en bestemt butikk. Da jeg så trillet tilbake til bussholdeplassen for å reise videre ned til byen, lå det en gjeng ungdommer henslengt på gresset i Kampen park og nøt livet. At jeg kaller dem ungdommer, sier kanskje sitt om hvor gammel jeg har blitt – de var vel i 20-årene et sted. Det var en homogen gruppe, nokså rocka i stilen og utstudert uflidde med slitte olabukser og hettegensere. Jeg lurte i mitt stille sinn på hvorfor de lå der og drev dank midt på blanke dagen. Eksamensperioden på universitetet var vel over for sesongen, men hadde de ingen jobb å gå til?

Bussen kom, og til min milde forbauselse steg også gjengen om bord. Overraskelsen ble enda større da ungdommene plutselig skiftet ham. Billettkontroll! Hva i all verden skjedde med den ekte kontrolløren ­– den halvgamle misantropen som oser av tverr og livstrett autoritet selv de dagene uniformen ligger igjen hjemme? Min tillit til Sporveiens kløkt må øyensynlig tas opp til ny vurdering. De er faktisk i stand til å gå nye veier, og her tror jeg de er på sporet av noe. (At det er jeg som er uvanlig lett å lure, kan heller ikke utelukkes.)

[”Brilliant Disguise”: Bruce Springsteen, 1987]

Golden Hair

Det blir stadig lenger mellom hver gang jeg oppdager tegn til ungdom hos meg selv, noe som kanskje er en naturlig følge av å entre midten av 30-åra. De gylne tidene er nok forbi. Sist jeg gikk i barndommen, må ha vært da det dukket opp ei ny tann for et par år siden. Det kunne jeg godt vært foruten, i likhet med det nye barnlige trekket som nå har åpenbart seg. Som kjent har jeg mistet grassat mye hår under amminga, og her om dagen kunne jeg vantro konstatere at det har grodd fram en nusselig liten pannelugg. Den er om lag 2 cm lang og består av gylne, myke, tynne babyhår – ikke ulikt det som vokser på hodet til Liv. Hva blir det neste, silver threads among the gold?

I min verden hører pannelugger av denne typen primært hjemme hos barn. Hyperkorte lugger forefinnes imidlertid også hos en viss type moteriktige damer, nærmere bestemt dem som må omtales som ”typete” eller sågar ”raffe på håret”. For noen år siden fikk en venn av meg ny kjæreste, og hun dukket etter kort tid opp med ny frisyre som involverte en meget kort, rett pannelugg. Jeg husker at jeg betraktet henne med litt ærefrykt og tenkte at hun måtte være veldig moderne. Først flere år senere, da vi for lengst var blitt gode venninner, kom jeg under vær med at luggen var en frisørfadese som hun hadde grått sine modige tårer over.

Jeg har ikke tatt til tårene over min nyervervede lugg ennå, men fornøyd er jeg langt fra. I tillegg til å være en daglig påminnelse om hvilke spinkle tuster som nå utgjør hårpryden min, vekker luggen minner om en hårepoke som jeg trodde var tilbakelagt. Den barnlige og den typete panneluggen møtes i sin grelleste konsekvens hos den mildt griseblide, påtatt undrende og sære barnekvinnen Amélie fra Montmartre. At jeg gremmes over å se ut som en krysning mellom en blond Amélie og mitt eget sjetteklassebilde, er neppe til å undres over.


Hvorfor jeg ikke gredde håret den dagen vi skulle ta sjetteklassebildene, er et uløst mysterium.

[”Golden Hair”: Syd Barrett, 1970]

Seasons in the Sun

Jeg hadde ikke engang rukket å klage skikkelig over hetebølgen før den brått var forbi. Når det regner, høljer det, som det heter – for ikke å si hagler. Rundt begravelsesdagen i forrige uke var Trysil blant landets varmeste steder med opp mot 30 grader i skyggen. I morges kom det melding fra min tante om at det snødde der oppe. Her i byen nøyde det seg med å hagle, og det var definitivt vinterlig nok for meg. Min heller makelige barselgruppe hadde for første gang berammet en lengre trilletur i dag, men vi søkte straks tilflukt hos damen som bodde nærmest og dessuten kunne by på vafler. Etter den ti minutter lange trilleturen i regn og hagl var jeg så kald på hendene at jeg måtte sitte på dem for å få førligheten tilbake.

Klokka 23.30 fortsatte vinteren, denne gang med referanse til nyttårsaften. Det ble avfyrt et spinkelt, men høylytt fyrverkeri i dalen vår, knapt synlig mot den lyse junihimmelen. Liv våknet og skrek, stakkar, uvitende om at dette er selve universalsymbolet på høytid og fest. Borettslaget på andre siden av dalen fyller 50 år i dag. De hadde sendt ut nabovarsel om festlighetene, og i ettermiddag så jeg at de rigget opp partytelt på plenen.

Generelt synes jeg fyrverkeri er noe av det mest fjollete som tenkes kan. At Liv ble revet ut av søvnen, gjorde meg på ingen måte mildere stemt. På et merkelig vis ble jeg likevel rørt da jeg stakk hodet ut av vinduet og iakttok den heller skrinne gruppen av naboer som jublet spedt i åtte grader pluss. Norge er et godt land å bo i.

[”Seasons in the Sun”: Terry Jacks, 1974]

A Man Inside My Mouth

Denne uka startet nærmest som en blåkopi av den forrige – en ny blåmandag, med andre ord. Nok en tannlegetur var berammet, og temperaturen i solsteiken var enda noen hakk høyere. Det er et velkjent fenomen at man sjelden har så vondt i tennene som etter at man omsider har fått somlet seg til å bestille tannlegetime. Den tanna som gjør mest vondt, er det ifølge tannlegen ingenting i veien med. I stedet ga mannen seg til å bore vekk to gamle plomber som visstnok var ødelagt, så amalgamet stod som en sky om kjeften på meg. Da jeg frøs til av smerte i den klamme stolen, konstaterte tannlegen tørt at den ene plomben visst satt dypere enn han hadde trodd. Bedøvelse er for pyser. Da han etterpå avkrevde meg for 2400 kroner, var det så vidt jeg greide å holde underkjeven på plass.

Den neste velkjente sannheten om tenner er at de sjelden eller aldri gjør så vondt som etter at man har vært hos tannlegen. Ingen av de påstått ødelagte plombene har plaget meg det aller minste, og jeg må innrømme at jeg holder tannlegen mistenkt for å dikte opp skader av vinningshensyn. Etter timen i går gikk jeg nærmest ut av mitt gode skinn av irritasjon. Overflaten på de nye plombene er ru og ubehagelig, og resten av gårsdagen gikk med til å kjenne med tungespissen på den innerste jekselen i overkjeven. Der er det en uregelmessighet i fyllinga som driver meg til vanvidd. Nei, det er ikke naturlig å holde tunga i en slik vinkel, og som min venninne ganske riktig påpekte risikerer jeg å pådra meg hodepine ved å misbruke musklene på denne måten. I tillegg ser jeg nærmest ut som en slagpasient, skjev og med et pussig og plaget ansiktsuttrykk.

Det verste er at tannlegerunden slett ikke er over ennå. Grunnet oppussing og forsinkelser er det fortsatt ikke tatt røntgenbilder av kjeftamentet, så jeg må tilbake nok en gang. Nåde tannlegen om han finner mer da! Som en malplassert feiring av de to nye fyllingene gikk jeg på en solid sprekk seint i går kveld. På vei hjem etter en fin skogtur stoppet jeg på bensinstasjonen og kjøpte Opera Mints og seigmenn, hvorved jeg pådro meg kvalme så vel som dårlig samvittighet.

Nå bør det snart bli kaldere, så jeg kan gjenvinne kontrollen over kropp og sjel.

["A Man Inside My Mouth": the Cure, 1985]

Funeral

I går ble bestefar gravlagt, på en glovarm dag med skyfri himmel. Det ble en fin begravelse og et verdig punktum. Jeg tror ikke det var mange som greide å holde tårene tilbake da solisten sang "Jag har bott vid en landsväg". Vi overnattet i besteforeldrehuset i natt, og det var rart å være der alene for første gang. Ved kjøkkenbordet hang kalenderen der bestefar bestandig trakk vekk arket med dagens dato da han gikk til sengs. Jeg fikk en klump i halsen da jeg så at den fortsatt stod på 28. mai.

Her er diktet jeg leste i kirken.

Kjære bestefar!

Å komme på besøk var rene festen,
med boller, hvetebrød og sjokolade.
Her ble en møtt som selve hedersgjesten,
og bedre kunne ingen unger ha det.

I huset var det alltid rom for flere,
den gjestfriheten lar seg knapt beskrive.
Man møtte aldri lukket dør hos dere
som bodde ved en landsveg hele livet.

Med bakverk og en lystig sang på tunga
stod baker Hansen klar med kaffekoppen.
Du var en kjærlig far og god mot unga,
og til det siste like klar i toppen.

Nå dekker vi det siste kaffebordet
mens sorgen hviler stille over Jordet.


Du kunne alt om tryslinger og slekter,
og var nok en av grendas beste kilder.
Du hegnet ivrig om et svært bredt spekter
av merkedager, navn og gamle bilder.

I påsken ble du sittende og se på
at jeg og gubben svingte oss i dansen.
Du kremtet litt, så slengte du deg med på
den siste muntre allsangen fra Skansen.

Nå har du bakt din aller siste kake.
Du hadde kjærlighet og tid til alle.
Med takk og vemod ser vi oss tilbake.
Vi trodde ikke kjemper kunne falle.

Det skjønneste vil aldri gå til grunne.
Nå dufter det av boller over Sundet.

Hvil i fred, kjære deg.

["Funeral": Band of Horses, 2006]

Blue Monday

Det ble virkelig en pangstart på ei uke som så mørk nok ut fra før, med sykt barn og begravelse etter bestefar på onsdag. Under en av morgenens smertefulle stellerunder ble plutselig Livs skrik akkompagnert av et høylytt ras ett eller annet sted i leiligheten. Etter lyden å dømme var det snakk om en større gjenstand. Vel ute i gangen kunne jeg konstatere at bydelens billigste og mest søkklastede hattehylle hadde sagt takk og farvel. Den hadde inntatt stabilt sideleie på gulvet. Blåmann frydet seg faktisk, og næret et håp om at hendelsen innvarslet bedre tider for leilighetens standard og system. Det var helt til pass for husstanden, mente han, og utstøtte sågar en skadefro latter på egne vegne.

Midt på dagen skulle jeg få meg et lite avbrekk fra den hjerte- skjærende syke. Du vet det er mandag når en ellers kjærkommen pause består i å sette seg inn i en 50-graders bil uten klimaanlegg og kjøre på en bølge av rødt lys ned til byen ­– for å oppsøke tannlegen. Hva gir du meg? Det viste seg at tannlegekontoret var under oppussing, og at det ikke engang ble tatt røntgen. Tannlegen kunne imidlertid slå fast med det blotte øye og den ufyselige pirkeren at minst ett hull og en skadet plombe måtte utbedres. Jeg fikk ny time neste mandag.

Humøret steg noen hakk da jeg fikk trøsteshoppet skjørt, sko og veske på et resteutsalg nær tannlegekontoret. Resten av dagen har faktisk vært bedre. Kan det være at uka ikke blir så verst allikevel?

["Blue Monday": New Order, 1983]

I Get Weak

Mine turer på Rema har det åpenbart med å ende i underlige scener. Sist jeg var der, hadde jeg en dårlig dag (igjen). Denne gangen var det ikke mitt hjerte av stein som fikk kjørt seg, men min svake vilje. Jeg hadde nemlig lest en diskusjonstråd om høyde og vekt på nettet. De fleste debattantene på min høyde, rundt 1,60, veide godt under 50 kilo. De som hadde passert 50-streken med et par kilo, følte seg tjukke og dvaske og ville slanke seg. Samme dag hadde jeg vært på vekta og ergerlig konstatert at jeg har blitt en kilo tyngre siden jul, så dette trengte jeg ikke. Jeg hadde i grunnen trodd at jeg var relativt slank så lenge jeg bruker de minste klesstørrelsene, men her fremstod jeg jo som rene fleskeberget. Min stadig slumrende tendens til tåpelige vektnevroser slo ut i full blomst. Jeg var dermed et lett bytte for to unge entusiaster som hadde rigget opp en grønn stand utenfor Rema. De kom på ingen måte fra Natur og ungdom, men treningskjeden Elixia. ”Hvordan går det med treningen,” ropte de i kor idet jeg peste forbi med fullastet barnevogn. Der traff de et ømt punkt. Et svakt øyeblikk senere forlot jeg standen med splitter nytt medlemskort og årsavtale – et kontonummer og en signatur fattigere.

Som flerårig støttemedlem i Sats og senere (ufrivillig) den mer obskure Økern Sports Club vet jeg jo godt at jeg hater trenings- sentre. Dette var ren idioti. Heldigvis opererte de med en 10-dagers angrefrist, og allerede da smørblide ”Linn” (20) ringte en ettermiddag for å avtale en veiledningstime, forsøkte jeg å sno meg unna. Latskapen hadde overmannet meg igjen, men en annen svakhet er problemet med å si nei.

Allerede dagen etter fant jeg følgelig meg selv halsende opp bakkene mot Elixia med tung barnevogn, altfor seint ute og i øsende regnvær. Smånervøs leverte jeg inn Liv hos to 19-åringer som holdt styr på sju småtasser, og så ble jeg presentert for treneren. Pete viste seg å være en jovial, engelskspråklig afroamerikaner på min egen alder. Jeg mistenker Elixia for å gå ut fra at norske damer flest har en svakhet for mørke menn generelt og engelsktalende spesielt, men det gjelder ikke denne jenta, nei. Den slags overlater jeg til min spanskkyndige venninne, som i fjor sommer plutselig ble tennisentusiast etter møtet med en purung, knallkjekk brasiliansk trener. Sjøl fant jeg det først og fremst pinlig å skulle brette ut sannheten om min fysiske form overfor en veltrent mann. Dernest kom problemet med å uttrykke seg elegant på engelsk om begreper som ”bekkenløsning”, ”lårskade”, "smådvask" og ”litt strammere i mageskinnet”. På dette feltet har den akademiske engelsken min visse svakheter, og intellektuelt fremstod jeg omtrent som en 10-åring. Selv om jeg kom meg helskinnet gjennom timen og Liv trivdes med barnepass, samler jeg nå bare styrke til å benytte meg av angrefristen.

Apropos svakhet – de siste dagene har gitt meg rikelig med anledning til å vise mine mer bløthjertede sider. Liv er syk, stakkar, hun har fått noen hissige og fæle brennkopper i bleieområdet. Hjertet mitt er visst ikke av stein allikevel – i alle fall ikke morshjertet.

["I Get Weak": Belinda Carlisle, 1987]