Into Temptation

I dag har jeg skrevet det forhåpentligvis siste kapittelet i sommerens uendelige tannlegehistorie. Jeg skal aldri mer vente fire år mellom tannlegebesøkene; det er i alle fall sikkert! En kan jo også spørre seg hvor god kvaliteten på dagens plastfyllinger egentlig er når hele tre stykker har funnet det for godt å krakelere samtidig. Ja ja, det gikk i alle fall relativt smertefritt for seg denne tredje gangen også, selv om jeg ble litt urolig da boret plutselig spratt i en bue ned mot gulvet i kampens hete.

Ved siden av tannlegens kortautomat åpenbarte det seg et høyst uventet syn: en åpnet 5-pakk med små, lekre Anthon Berg-marsipanbrød. Der jeg stod og skulle trekke bankkortet, greide jeg ikke la være å kommentere dette – dels i skravlete eufori over å være ferdig, og dels i håp om å kunne tuske til meg godsaker. ”Nei men, marsipan! Holder du deg med sånt, da,” spurte jeg frimodig. Å, jeg kunne bare ta. Det var visst en leverandør som pleide å komme med slikt, mumlet tannlegen unnskyldende og lite troverdig. Jeg lot meg ikke be to ganger.

Etterpå tenkte jeg mye på opptrinnet. Det er da vitterlig svært så pussig at tannlegen gir bort godteri, er det ikke? Nå husker jeg riktignok at vi pleide å få gaver hos tannlegen i gamle dager også – ringer, plastgjenstander eller (i riktig uheldige tilfeller) små tuber med tannkrem, men da var vi jo barn. En av tannlegenes viktigste oppgaver burde vel nettopp være å styre folk unna slike søte fristelser? Nei, dette syntes jeg var rart. Først på veien hjem, pesende på sykkel oppover de bratteste bakker, skjønte jeg tegninga. Hvor naiv kan man bli; tannlegen lever jo av våre hull! Det merkelige er ikke at han faktisk deler ut sjokolade, men at han ikke deler ut seigmenn og karameller. Dumme meg slukte selvsagt agnet rått, og kjenner allerede kroken i tannkjøttet.

[”Into Temptation”: Crowded House, 1991]