Such a Shame

Allerede til jul startet vi vår karriere som mottakere av nennsomt konstruerte gaver fra barnehånd (om enn ikke dorullnisser foreløpig). Allerede nå har dette foreldreparet vist seg tilliten lite verdig. Til påske kom det to kyllinger fra barnehagen, i tillegg til en fargerikt dekorert filtskål med karse i bomull. Med skam må det innrømmes at fuglene har blitt liggende under en bunke med reklame og forfalte regninger på hylla i gangen, noe som har gitt meg et stikk av dårlig samvittighet hver gang jeg har tenkt på det.

Karseoppsatsen har det gått enda verre med. Vel startet den påsken i vindusposten, og jeg forsøkte å behandle den med verdighet ved å skvette litt vann på den. Dessverre kunne jeg ikke nok om vanning av karse, viste det seg - eller jeg var for lat. Det var jo rikelig med sol i begynnelsen av påskeferien, og en dag oppdaget jeg til min forferdelse at gaven fra Liv var vissen. Vi hadde latt den vansmekte; kun i ytterst få dager fikk de skjøre spirene utfolde seg i all sin prakt. Ikke la dere lure av den grønne fargen på bildet; rigor mortis må ha inntrådt meget raskt i solsteken.

Det er en mager trøst å vite at på dette tidspunktet har ikke de kostelige produktene hatt altfor nær omgang med de lubne barnehendene vi kjenner så godt. Dertil er disse for små og ustyrlige foreløpig, men denne hjerterå og skjødesløse behandlingen av gjenstander fra barnehånd kan naturligvis ikke fortsette. Jeg lover å skjerpe meg betraktelig - med hånda på hjertet.

["Such a Shame": Talk Talk, 1984]

Drive My Car

Ville du ha kjøpt bruktbil av denne mannen? De var nok ikke riktig sikre, de heller, de potensielle kjøperne som i går stilte opp for å beskue og prøvekjøre vår lyngrosa Toyota Corolla 93-modell. Bilen har ligget ute på Finn i ei uke, og dette var første napp.

Blåmann geleidet den fremmøtte kontingenten på tre menn, hvorav en bilmekaniker, ned til garasjeanlegget for å vise fram vidunderet. Vel framme oppdaget de at det hadde snødd foran garasjene også, gitt, i tillegg til at det var speilglatt is under nysnøen. I forsøkene på å måke seg ut av garasjen gikk Blåmann på ratata gjentatte ganger, og må etter eget utsagn ha fremstått som drita full. Tillitvekkende? Neppe.

Riktig pinlig ble det først da de vred om nøkkelen for å starte bilen. Dødt - flatt - ikke tegn til liv. Sånn kan det gå det når selger insisterte på å at det nyvaskede objektet ikke skulle brukes, men oppbevares pyntelig i garasjen i påvente av ivrige kjøpere. Nevnte jeg at det har vært en rekordkald påske? Blåmann understreket at dette selvfølgelig aldri hadde skjedd før (hvilket faktisk er sant, med unntak av vår aller første tur da bilen var nyinnkjøpt). Takket være startkabler fikk de liv i bilen og kom seg ut på tur, men det hele kan selvfølgelig kun beskrives med ett ord: pinlig. Utrolig nok var kjøperne (selvfølgelig ikke etniske nordmenn, som jo ville ha blitt forbanna og/eller ledd høyt) høflige nok til å tilby to tusen mindre enn utropsprisen for bilen - forutsatt at det ble kjøpt nytt batteri.

Vidunderet er fortsatt til salgs! Det er faktisk en god og pålitelig bil, altså. Helt sant!

Fotografert foran garasjen på en bedre dag.

["Drive My Car": the Beatles, 1965]

The Word

Siden sist har Blåmann og jeg vært på hyttetur uten barn for første gang. Liv koste seg hjemme sammen med besteforeldrene mens vi reiste nordøstover gjennom trakter som er velkjente for oss begge. På Løten stoppet vi for å proviantere på Rema. Det er alltid så hyggelig å høre uavslepen hedmarksdialekt i sitt naturlige element, synes jeg. Etter å ha tilbrakt ferier i Trysil siden jeg ble født, føler jeg meg virkelig hjemme med slike lyder rundt meg. Av naturlige årsaker har også Blåmann diverse dialekter fra disse traktene under huden – for ikke å si inntil beinet.

Da vi skulle betale, ropte damen i kassa varsku til kunden foran oss. I en gemyttlig tone ble kunden bedt om å fjerne en av varene sine, nærmere bestemt en potetgullpose, fra den stanga som deler vareområdet i to. Det var nok best å ta den bort, ja, hø-hø, så det itte vart sølvbrød ta pottetgullet. Blåmann og jeg holdt tann for tunge til vi kom ut i bilen, men da ropte vi straks i kor: Sølvbrød?! Hva i huleste er det? Vel var det snakk om potetgull, og det er jo unektelig noe som heter Gullbrød, men dette var et mysterium.

Ettersom jeg tross alt ikke er oppvokst i dette området og har fått mattradisjonene inn med morsmelka, var jeg stolt av å være den som knekket koden. Det var ikke tale om sølv i det hele tatt, men ”soll” – eller ”søll”, som det uttales. Søllbrød er selvfølgelig flatbrød knust i småbiter, klart for å inntas sammen med surmelk eller annen gammel moro.

Tilfredse med å ha løst mysteriet fortsatte byfolket østover.

[”The Word”: the Beatles, 1965]

Snørosa

Vi rakk knapt å teste ut føret
før hissige rop var å høre
fra pulken: ”opp, opp!”
Vi tok oss en stopp,
og det gjorde godt for humøret.




["Snørosa": Åge Aleksandersen, Ulf Risnes og Bjarne Brøndbo, 1997 ("øn råss de neeesj, å-å", til ære for trøndere, sportsidioter og folk med god hukommelse)]

If You Don't Know Me by Now

Her i huset har vi foreløpig vært så heldige at vi sjelden rammes av noe verre enn en forkjølelse. ”Bare vent til dere får barn”, het det seg lenge, og litt senere: ”Bare vent til hun begynner i barnehage!” I løpet av Livs fire første måneder i barnehagen har vi fortsatt ikke trengt å være hjemme med sykt barn. Bank i bordet! Det de pessimistiske røstene glemte å advare oss mot, var imidlertid at vi kunne risikere å være hjemme med (p)syk barnehage. Det har vi opplevd; det har vært stengte dører i to dager så langt. (Noe som nesten er enda verre, må jeg innrømme, er det som står med liten skrift i familiebarnehagens kontrakt: Når vikarbudsjettet er oppbrukt, plikter foreldrene å stille som vikar. Jeg føler med skam å melde en viss angst, selv om barna er aldri så søte.)

Etter en lite heldig personalforflytning har barnehagen nærmest gått i oppløsning. Den første halvannen måneden av 2008 har det vært ti ulike ansatte innom. Det har haglet med lang- og korttidssyk- meldinger, oppsigelser og barn som holdes hjemme grunnet ustabile forhold. Heldigvis har ikke Liv latt seg merke med utskiftningene. Hun er blid og trives, så vi har sendt henne i barnehagen hver dag vi har hatt mulighet.

I morges oppstod det en noe pinlig situasjon under leveringen. Jeg hilste på den unge, svenske vikaren som vi har hatt i snart ei uke nå, og myste mot assistenten som satt i rommet innenfor og lekte med barna. ”Hei,” sa jeg litt avventende og smilte til henne, ”er det ei ny dame her i dag?” Da hun åpnet munnen, skjønte jeg straks at det var vår unge, søte assistent fra Sogn, som faktisk har nesten en måneds fartstid allerede. Tabbe! Hun hadde ikke engang farget håret eller blitt ny på andre måter, kun satt opp håret i hestehale.

Jeg vet sannelig ikke hva dette sier mest om: de fettete brilleglassene mine, hårstrikken hennes, tilstanden i barnehagen eller min noe skeptiske grunnholdning.

[”If You Don't Know Me by Now”: Simply Red, 1989 – og jaggu har ikke rødtoppen sneket seg til berømmelse ved å bli kjent for en coverlåt, viser det seg]

Aftenbønn

Kjære himmelske fornuft, du som er der inne ett eller annet sted!

Er det seint, sier du? Jada, jada, jeg lover at jeg straks skal legge meg. Jeg skal bare ta en kjapp dusj først, etter sykkelturen som ble avsluttet kl. 23.10. (Ja, jeg rakk akkurat Rema; de slokket lyset og låste etter meg da jeg forlot dem kl. 23.01.) Og så skal jeg bare skrive ferdig noe på PC-en, spise et par kjeks og noen kremtopper, vanne blomster, ta opp brød fra fryseren, finne fram klær til i morgen, avhende middagsrestene, sette inn i oppvaskmaskina, henge opp en klesvask, rydde litt, svare på en mail og betale en regning.

Jada, jeg skal straks legge meg! Om jeg har glemt hvordan jeg følte meg klokka 06.15 i morges? Ja, jeg har visst det. Ha langmodighet med meg, o himmelske fornuft! Jeg har sviktet, men jeg finner nok veien tilbake til deg snart. Jeg skal bare...

["Aftenbønn": Jokke & Valentinerne, 1991]

How Do You Sleep?

Jeg har i lengre tid syslet med planer om å skrive et varmt forsvarsskrift for oss B-mennesker. Årsaken er til dels gammelt agg mot ”få noe ut av dagen”-mafiaen og andre morgenfriske kreaturer som passer bedre inn i arbeidslivet og tilværelsen som småbarnsforeldre enn meg. Så trist det må være å ha sine beste timer allerede før lunsj, har jeg tenkt, lett hånlig. Når man går hjem fra jobb, er dagen til A-mennesket i praksis slutt, og kurven peker bare én vei: nedover. Hvor mye bedre er det ikke å spare det beste til slutt, å kunne gå til sengs som et lykkelig menneske? B-menneskets forsvarsskrift skulle være illustrert med vitenskapelige kurver som anskueliggjorde denne teorien, ikke ulikt grafene til høyre. Mennesketypenes humør og velbefinnende er angitt på Y-aksen etter en skala fra 0 til 10, og en følger så dagens gang langs klokkeslettene på X-aksen.

Dessverre viser det seg atter at hovmod står for fall. Stadig oftere tar jeg meg selv i å misunne A-menneskene. Det hadde vært artig å oppleve hvordan det er å se mening med livet allerede på morgenkvisten, men det er nå én ting. Hva verre er: Jeg begynner å lure på om B-mennesker generelt og undertegnede spesielt både er mindre oppvakte og lider av svekket hukommelse. Hver morgen lover jeg meg selv at i dag skal jeg legge meg tidlig. At så aldri skjer, har vært til å leve med. Livet er jo altfor vidunderlig om kvelden til at det virker fornuftig å legge seg, men nå kommer straffen. Husets yngste synes nemlig å tilhøre en mennesketype langt uti alfabetet, der foretrukken døgnrytme går ut på å legge seg sent, våkne og være rasende energisk i to timer en gang mellom midnatt og klokka 4, for så å starte dagen for alvor rundt 7. Dette lar seg dårlig forene med en mor som åpenbart er fysisk og mentalt ute av stand til å komme seg i seng noe særlig før halv ett. I det siste har de innbarkede B-mennesketrekkene blitt svekket, slik at jeg kan sitte og duppe i stolen mellom kl. 19 og 21. Straks det nærmer seg ”leggetid”, kvikner jeg imidlertid til – noe så voldsomt. Det er egentlig ubegripelig at en som er kretsmester i å ta sorgene på forskudd, ikke skjønner at det vil straffe seg.

Vel, kort sagt: Det straffer seg. Kurven min har blitt trukket ned i gjørma, og jeg er redd jeg trenger hjelp for å dra den opp igjen. En ny, dyster mennesketype har sett dagens lys – en såkalt B minus, der en skala fra 0 til 10 ikke lenger er tilstrekkelig. Stemningsleiet er her anskueliggjort i en egnet farge. Noe må gjøres!

Ja, jeg skal legge meg nå. Jeg skal bare...

["How Do You Sleep?": John Lennon, 1971]