Jakka mi

For en del år siden jobbet jeg i et lite datafirma. Mens det ennå var gode tider i bransjen, ble det produsert en rekke gjenstander med bedriftens logo. Hovedtyngden av produktene var oransje, i tråd med tidas mote. Det fantes dog et unntak, i form (i den grad et slikt ord kan brukes om saken) av ei teltpreget jakke i en ubestemmelig beige kulør. Dette var en såkalt unisex-modell som var særdeles ukledelig for samtlige av firmaets kvinnelige ansatte. For min del ble det ikke bedre av at jeg om mulig ser enda verre ut i beige enn oransje. Jeg kan ikke huske å ha brukt jakka ved andre anledninger enn som høygravid, og selv da var den så mye for stor at det var plass til to av meg (for ikke å si fire av oss, babyene inkludert) i den. I svangerskap nummer to innså jeg omsider at jeg ikke kunne være bekjent av plagget, og det forlot huset. Uten vemod kunne jeg konstatere at jeg aldri ville se den jakka igjen.

Etter at Facebook ble allemannseie, har det vært mye snakk om å publisere bilder av andre på nett uten deres samtykke. Den lille ekshibisjonisten i meg har tenkt at det neppe kan være noe å bråke om. Nå finnes det knapt anledninger til å offentliggjøre bilder fra undertegnedes tamme liv, så jeg er vel ikke akkurat i faresonen. Om det nå skulle dukke opp ukjente fotografier av meg på nettet, hadde det jo vært hyggelig om det var noe litt glamorøst, har jeg tenkt. Det kunne gjerne være fra en fest, og jeg kunne godt være iført en kledelig kjole og skåle mot kamera eller noe sånt.

Da jeg forleden, helt uforvarende, faktisk dumpet over et ukjent bilde av meg der ute, kunne jeg straks slå fast at mine dulgte forhåpninger falt i grus. Jeg har på meg den sandfargede jakka. Ja visst har jeg det, selv om dette var flere år før jeg ble gravid. Og de gamle brillene, jadda, jadda. Bildet skriver seg fra borettslagets dugnad i 2003, og jeg kunne ikke tatt meg dårligere ut om jeg hadde trukket den avbildede grå søppelsekken over hodet. Hadde naboens jakke vært litt rødere, kunne dette vært sakset fra en brosjyre for Arbeiderpartiet. Sånn kan det gå.















Den grå elinense og en nær nabo, for anledningen anonym.

["Jakka mi": di Derre, 1994]

Plug In Baby

Temperaturer på 30 grader og mer innebærer en overhengende fare for kortslutning hos enkelte bleksottige og varmesky individer. Den siste drøye uka har følgelig budt på store utfordringer for nevnte gruppe, og den beste løsningen har vært å holde seg innendørs. Der kan man bl.a. fordrive tiden med å surfe på nettet, som er omtrent det mest kompliserte hodet har kunnet henge med på. Med skam å melde har barna til tider fått pusle med sitt, noe de stort sett har virket fornøyd med.

En av de varmeste dagene satt jeg og stirret apatisk inn i skjermen da det plutselig dukket opp en mystisk feilmelding nede i høyre hjørne: ”Kjenner ikke igjen USB-enhet”.


Hæ, jeg hadde da ikke forsøkt å koble til noe som helst! Hadde PC-en fått solstikk? Et blikk ned på gulvet forklarte saken. Jeg trodde minstemann lå og suttet tilfreds på den lille katteleken sin, men den gang ei. Tidligere erfaring har vist at han deler gnagernes forkjærlighet for ledninger (skjønt foreløpig er han gudskjelov et tannløst eksemplar av arten), og jeg burde ikke være overrasket over synet som møtte meg:


















Heldigvis kan jeg avkrefte Windows’ alvorlige mistanke om at enheten hadde en feil. Gjenkjenne den kunne jeg også, så mennesket overgår nok fortsatt maskinen på enkelte punkter. Dessuten tok jeg hintet, trakk ut kabelen og logget meg på virkeligheten igjen.

["Plug In Baby": Muse, 2001]

Lay Back in the Arms of Someone

Pensjonatarm, -en; -er, -ene, opptrer normalt i flertallsformen pensjonatarmer, også kjent som Norwegian hands; betegnelse på selvisk og uhøflig armføring ved lange matbord.

Pensjonistarm, -en; -er, -ene, tilstanden er lite beskrevet, men smal forskning tyder på at p. kan minne om slitasjeskader som senebetennelse og tennisalbue, hovedsakelig fremprovosert av tunge løft i form av brett med cola og påskemarsipan, kartonger med sigaretter, anselige mengder falukorv og paller med köttbullar (se også harryhandel). Betegnelsen p. kan også brukes synonymt med musearm for enkelte nett- og PC-kabalkyndige pensjonister. Det antas videre at p. kan være preget av leverflekker o.a. P. omfavner gjerne eldre slagere som Dire Straits' "Brothers in arms".

Permisjonsarm, -en; -er, -ene, den reneste tress av en arm – lysebrun, kritthvit og griserosa. P. skyldes armenes fremskutte stilling på barnevogna i kombinasjon med at man av værmessige årsaker og frykt for brystbetennelse (gjelder kun en del av de kvinnelige fødselspermitterte) bruker jakke, for så en solrik dag å driste seg til å gå tur med en litt snauere genser (samt klokke). Det antas at p. også forekommer hos personer som triller rullestol samt mottakere av kontantstøtte (dog ikke harryhandlere, beslektet armføring til tross, da tilstanden krever aktivitet utendørs). P. er spesielt flatterende ved bruk av kortermet kjole i selskapslivet. Bleksottige personer som rammes av p. bør kanskje være glade for at de for én gangs skyld går sommeren i møte med tilløp til farge på (riktig nok høyst begrensede) deler av kroppen.

(Ill: Eksempel på p. hos 35-(eller var det 17-?)årig kvinne i fødselspermisjon.)

["Lay Back in the Arms of Someone": Smokie, 1989]

Bitter Wine

Jeg er usikker på om en i utgangspunktet dårlig dag ble noe særlig bedre av at jeg ble spurt om leg på polet. Du leste riktig: Jeg (35 1/2)måtte vise legitimasjon for å kjøpe tre småflasker med vin! Nå så jeg vitterlig plagsomt ung ut en gang, men det er mye gremmelse og to barn siden. Svensken i kassa (ca. 36) pekte på et oppslag og stotret fram noe om at de spurte alle under 25, og at han trodde jeg var sånn 24-25. Hallo! Jeg hadde barnevogn med meg, og jeg er faktisk nærmere 50 enn 18. Ja ja, jeg har vel blitt så gammel at jeg får ta det som en kompliment.

Da jeg kom hjem fra en regntung joggetur i kveld, hadde Blåmann vært i kjøleskapet og hentet en halvflaske hvitvin som han satt og gransket opp mot PC-skjermen. "Mulig gift-vin kan ha blitt solgt i Norge," stod det, fulgt av skrekk-ingressen "Mann (59) havnet i koma etter én slurk". Heldigvis for oss viste det seg at den livsfarlige vinen var en 2005-årgang, mens vår er fra 2008. Ingen gift-vin er solgt til en 17-årig tobarnsmor på Linderud senter, altså - det er da noe.

["Bitter Wine": Bon Jovi, 1995]

Confusion

Selv om jeg både er sur og grammatiker, er jeg ikke fullt så lett å ergre på språkfronten som man kanskje skulle tro. Likevel må jeg innrømme at denne publikasjonen (som av uforklarlige årsaker har strandet på kommoden i gangen, og ikke i søppelkassa) har gjort meg harm i noen dager nå:












”Vårens største SALE,” faktisk. Jeg kan ikke forklare hvorfor, men tankene går til unge, polerte personer på vift i Bogstadveien. ”Det var bare det fete salet, lissom.” Da jeg logget meg på for å lese e-posten min i morges, innså jeg imidlertid at Ellos-brosjyren i bunn og grunn er harmløs (i den grad et slikt uttrykk kan brukes om noe som er drapert i rosa plast). La Redoute tar definitivt kaka:

Vel er ikke dette noe rotnorsk nettsted, men her fortjener oversetterne knapt halve lønna si. Har La Redoute kjøpt oversettertjenester på tilbud også, for ikke å si på sale? Jeg kan garantere at jeg ikke kommer til å legge igjen så mye som en penny på weekendens sale på outleten. Too bad, assa.

["Confusion": New Order, 1983]

Ballad till en bra polis

Ingen nasjonaldag kan passere uten at bunadspolitiet får utløp for sin rettferdige harme i aviser, på nettet og på TV-skjermene. Masseproduserte festdrakter er en hån mot tradisjonene! Nåde den som har feil farge på strømpene eller sprader rundt i pumps til stakken! En svigermor i Snåsa legitimerer på ingen måte bruk av trønderbunaden! Da jeg svett og frustrert stod fordypet i stryking av bunadskjorter i går, hørte jeg en dame på NRK utgyte sin vrede over en uhørt styggedom: bunadsparaplyen. Denne var produsert kun for å tjene penger i bøttevis, mente hun. (At det kan være praktisk å slippe å lukte våt hund når regnskurene fester sin klamme hånd om ulla, ble ikke nevnt.)

Selv ikke her i Groruddalen har vi greid å stikke oss unna bunadspolitiets skarpe blikk. En morsk kvinnelig konstabel ble observert i disse trakter rundt klokka fem i går ettermiddag. Alltid på vakt!















["Ballad till en bra polis": Cornelis Vreeswijk, 1978]

Blåjeans

"Varför får jag inte på mig dina blåjeans?"
(Kent)

Forsøkene på å handle klær fortsetter. I dag forvillet jeg meg inn på Carlings, hvor jeg ble passet opp av en kjekk, svensk ekspeditør på 25. Om de hadde sånne bukser med veldig høyt liv? Nei, det var bare så ”i fjor” – kanskje endog så 2007, må vite. Damebukser som er høye i livet, fantes ikke i butikkens sortiment, ei heller andre plagg som kunne romme min brede bak og anselige lår. I år skal det være slim fit. Mørke bukser, sier du? Nei, hvordan kunne jeg glemme at 80-tallet er tilbake? (Vår svenske venn satte for øvrig opp et fårete ansikt da jeg kunne fortelle at jeg var gammel nok til å ha opplevd snow wash-ens glansperiode. Det hadde han aldri hørt om.)

Jeg ble atter minnet om hvorfor jeg hater å prøve olabukser. Jeans i det jeg innbiller meg er min vanlige størrelse, lar seg gjerne trekke like langt opp som Livs figursydde olabukser i str. 92, dvs. til kneet. Svensken mente jeg burde prøve en herremodell, eller unisex, som han kalte det. Da ble jeg skeptisk, gitt. Mangt kan sies om mitt halvdvaske endeparti, men særlig maskulint er det definitivt ikke, og unisex-plagg har aldri tatt seg annet enn svært uheldig ut på denne kroppen.

Utrolig nok var det et par Levis-bukser som passet sånn noenlunde, og jeg fant meg selv vandrende ut av butikken med pose i hånd. Vel hjemme kunne jeg (etter å ha sneket i skapet) med forferdelse slå fast at Blåmann innehar ei olabukse i eksakt samme modell. Det har aldri slått meg at vi skulle ha samme figur, for å si det mildt, skjønt det er et fellestrekk: Skøyteløperlårene må nærmest anses som en familiesvakhet. Kanskje er det likevel ikke så overraskende at vi kan bruke samme bukser, men like plagg hos ektefeller er jo uomtvistelig et faresignal. Hva blir det neste – identiske allværsjakker?


Apropos kraftige lår: Familiesvakheten i sin grelleste, men samtidig søteste konsekvens. Det er ikke like sjarmerende hos 35-åringer, dessverre. Vi har ennå ikke forsøkt å finne olabukser som passer til denne modellen.






["Blåjeans": Kent, 1995]