West End Girls

"Vestkant-loppemarked vil ikke ha IKEA-møbler," kunne vi lese i VG sist torsdag. Ifølge artikkelen vil kjøperne i området Skøyen/Majorstua ha designermøbler i stedet. Tipset om nyheten kom fra min mor, som har årelang erfaring med loppemarked fra Skjetten-korpsets glansdager på 80-og tidlig 90-tall. Vi kjente nok begge på den samme fryden over nyheten. Som sjefen min pleier å si: Ingenting er som å få sine fordommer overoppfylt. Det er bare å innrømme det: Etter leirskolen med en klasse fra Røa i 1985 og språkreisen i 1987 har vestkantfordommene aldri riktig sluppet taket.

Det er sjelden jeg leser kommentarfeltene i VG, som jo har blitt beskrevet som en "brun gjørmepøl" der de mørkere lag av folkedypet utfolder seg nokså fritt. Denne gangen gjorde jeg et unntak, i et ufint håp om å få lese at jeg ikke var alene om å fryde meg. Man ble tidsnok satt på plass, gitt:

Det er bare å legge seg flat som en IKEA-pakke.

["West End Girls": Pet Shop Boys, 1984]

Anorakkene

Hvor ble det av anorakkene

og tøflene og strikkejakkene?

Hvor ble det av termosflaskene

og gnagsårene og rumpetaskene?

I de glade studiedager gikk man omkring i en gammel, litt falmet blå anorakk som man hadde funnet på loppemarked. Med til denne uniformen hørte et digert, fargerikt skjerf. Ettersom det er om lag 15 år siden denne habitten gikk ut av daglig bruk, var det kanskje nærliggende å tro at anorakkene for lengst måtte være utryddet.

Snart tre år etter at vi flyttet inn, var det i helga tid for å ta fatt på den o, store kjelleropprydninga. Flyttekassene var i ferd med å skvise oss ut av huset, der de bredte seg utover et stadig større areal. Hvor ble det så av anorakkene? Joda, de var i kjelleren, de. Tøfler fant vi også (egentovede sådanne, fra Blåmanns hånd/fot), og løsrevne termosdeler og et par rumpetasker. Vi er faktisk aldrende, omtrent i samme generasjon som Odd Børretzen. Ikke bare gnurer vi på ting av all kraft, som gamlinger flest -- vi eier faktisk urovekkende mange utdaterte og avdankede gjenstander. Å, den sitrongule skjorta! Å, den Østen-inspirerte jakka med oransje broderier! Raskt regnet jeg ut at de rundkinnede personene på bildene fra velmaktsdagene midt på 90-tallet var nærmere ungene våre i alder enn oss selv. På et bilde fra 1995 fremgikk det at vi begge hadde spilt i korps med en person som jeg nå har jobbet sammen med i to år uten at noen av oss har dratt kjensel på den andre. Er ikke det et alderstegn, så veit ikke jeg.

Det er med en viss stolthet jeg viser bildet fra garasjen etter helgas dont: 8 søppelsekker med skrot, 6 poser til Fretex og 25 tomme pappesker. (Og anorakkene? De er trygt forvart i den splitter nye skyvedørsgarderoben i kjellerboden.)

["Anorakkene": Odd Børretzen og Lars Martin Myhre, 2002]