You're Just A Baby

Det er en kjent sak at jeg alltid skårer seksti pluss på tester av typen "finn din mentale alder". De siste dagene har imidlertid ting tydet på at også jeg er i ferd med å tre inn i de krampeungdommeliges rekker. Det har vært en del skriverier i avisene om halvgamle menn som pådrar seg hjerteflimmer i sine overivrige forberedelser til Birkebeinerrennet og andre midtlivskrisearrangementer. Selv har jeg fnyst av mosjonsløp helt siden jeg passerte målstreken i Jentejoggen anno 1992, men noe må ha skjedd. Forleden hørte jeg meg selv si til en pasjonert mosjonist på jobben at jeg vurderer å melde meg på Birkebeinerløpet til høsten. (To dager seinere ser jeg meg selv skrive det i åpen blogg. På selveste Internett! Nå står ikke verden til påske.)

Om dette blir noe av, er høyst usikkert, men entusiasmen strakk seg i alle fall såpass langt at jeg dro til Löplabbet for å kjøpe nye joggesko. Jeg, som alltid har kjøpt tilfeldige sko på tilbud, lot nå mine føtter skanne etter alle kunstens regler. Å studere sitt eget løpesett på TV-skjerm var en selsom opplevelse. Etter å ha konstatert at jeg løp litt uttilbens og nærmest var plattfot, men hadde normal pronasjon, presenterte Löplabbets mann tre alternative skopar. To av dem passet ikke helt, og brått følte jeg meg hensatt til fjortisperioden på 80-tallet. Det eneste paret som passet, var nemlig rosa og hvite. Rosa! Jeg fikk en såpass solid overdose av denne fargen rundt 1987 at jeg aldri senere har vært observert i denslags. Nå, derimot, følte jeg meg tvunget til å handle, og kunne følgelig sprade ut av butikken drøye 20 år yngre.

Da jeg skulle ta 80-tallsskoene i bruk, gikk foryngelsesprosessen inn i en ny fase. Ikke uventet viste det seg at dagslyset var ubarmhjertig mot de grelle nyvinningene. Jeg gikk i barndommen. Plutselig var jeg tre år igjen, og følte en ubendig dragning mot alt som kunne minne om vårgrå snø, leire og sølepytter. Heldigvis ble problemet løst i møtet med en ankeldyp gjørmedam ved Måsasvingen. (Nå er jeg gudskjelov 36/60+ igjen, for etterpå syntes jeg det var såpass leit at skoene ble møkkete at jeg forsøkte å vaske dem med zalo.)

["You're Just A Baby": Belle & Sebastian, 1996]

Sweet Song

Sjokoladeindustrien kjenner ingen grenser når det gjelder å melke sitt publikum. En suksess kan alltid tværes ut i det uendelige, og jeg mistenker Freia for å være verst. Melkesjokoladen, for eksempel, finnes nå i et utall mer eller mindre usmakelige varianter. Videre er det dessverre lenge siden Non Stop var Non Stop. Først kom den vamle melkesjokoladevarianten med kulører som brakte tankene til 80-tallet (og ganen til nærmeste søppelkasse). Siden har de gått motsatt vei og puttet Non Stop-biter i selve melkesjokoladen.

Den siste nyheten er den frekkeste. Nå selges Non Stop i en forpakning med åtte porsjonsposer á 30 gram. Hva skal dette være godt for? Ferskt barne-TV-godis på lørdagene to måneder til ende? De har neppe siktet seg inn på et voksent, regnekyndig publikum, i alle fall. Den nye multipakningen har nemlig en avsindig kilopris sammenliknet med originalposen. På vår lokale ICA Nær koster en gammeldags 250-gramspose 35 kroner, mot svimlende 55 for 240 porsjonspakkede gram. Det gir en prisdifferanse på over 60 prosent, noe gjennomsnittspensjonister og andre gniere med rette ville betegne som ren svindel.

Hvem er så disse idiotene som faktisk betaler 20 kroner for 10 gram mindre sjokolade og 8 gram mer miljøfiendtlig plastemballasje? Det skulle vel ikke være småbarnsmødre i 30-åra som ønsker seg stålkontroll på eget sjokoladeinntak? Sannelig om jeg vet, men jeg kan strekke meg til å innrømme at det trolig finnes smartere og rimeligere metoder for å fastslå at det går 30,5 Non Stop på en dagsrasjon à 30 gram.

["Sweet Song": Blur, 2003]

(Bildet er arrangert.)