Back to the 80s

Et like sikkert vårtegn som hestehoven er trangen til å fornye garderoben. Dette har dessverre vist seg vanskelig i år, da sesongens farger i butikkene for en stor del spenner fra hestehovgult til ymse avarter av oransje. 80-tallet er tilbake nok en gang, med sine "friske" farger og uformelige snitt. At jeg har et anstrengt forhold til rosa, er en kjent sak. Overdosen fra fjortisperioden (som bl.a. innbefattet kamera, kassettspiller, slalåmski, sko, dunjakke og skinnjakke) fungerer fortsatt som vaksine 20 år etter. Mindre kjent er det kanskje at jeg i min pure ungdom også pleiet omgang med fargetoner som lakserosa, fersken, aprikos, selvlysende oransje og sitrongult. Grøss og gru. Jeg er virkelig ikke klar for et nytt møte med disse sjatteringene.

Jeg kler det overhodet ikke, som den autentiske illustrasjonen fra 1989 så smertelig viser. (Noen vil kanskje innvende at fargevalget er det minste problemet med dette bildet, men det normale fotografiet i serien er dessverre forsvunnet. Jeg var ikke alene om å se slik ut, men den øvrige familie er klipt bort i frykt for injuriesøksmål.) At den sommergylne hudtonen for lengst har måttet skygge banenvike til fordel for et kronisk preg av skummet kultur, gjør jo ikke saken bedre.

Heldigvis fantes det en butikk som kunne by på de rette fargene - for ikke å si den rette fargen. Billig ble det ikke, men jeg ble i alle fall ny. Ironisk nok måtte jeg allikevel kjøpe gule klær til slutt - til Liv, i anledning barnehagens såkalte gul-fest. For riktig å gni det inn valgte jeg en kjole med Hello Kitty-motiv - nok et spøkelse fra det glade 80-tall.

["Back to the 80s": Tramteatret, 1980]

Vårsøg

Så kokende varm ble vår stue
at husets litt solredde frue
brøt ut fra sitt bur
og la ut på tur.
Er våren her? Hun droppet lue.

Det var ingen grunn til å grue!
Bak snøfonna kunne hun skue
en søt liten sak,
så trassig og rak:
et lysende gult bustehue.




















["Vårsøg": Hans Hyldbakk/Henning Sommerro, 1945/1980]

Fall At Your Feet

Selv om jula varer helt til påske, er det vel ikke helt sesong for luciafeiring nå. Dette lille klippet fra barnehagens luciafest fortjener likevel et publikum, synes jeg. Det må understrekes at ingen ble kom til skade under innspillingen. Legg særlig merke til armbevegelsene til den unge mannen i blå skjorte.

["Fall At Your Feet": Crowded House, 1991]

A Day In The Life

Ammetåka ligger stadig tett, og mye av dagen dreier seg om å komme ulvehungeren i forkjøpet. Det er forstemmende å bevitne hvor stor del av den mentale kapasiteten som kan gå med i tilberedelsen av en serie enkle måltider. Jeg koker ofte et egg til min første eller andre lunsj, hvilket utgjør et betydelig høydepunkt i tilværelsen. Her er loggen fra dagens forsøk på å gjøre nettopp dette:

11.50: Man blir sikkert sulten snart; det er vel best å koke seg et egg. *fyller en kjele med vann*
11.51: ~hjernedødt øyeblikk avdekket idet eggekartong tas ut av kjøleskap~: Det var sant, jeg oppdaget jo i går at det var en sprekk i skallet på det siste egget. Da må det bli eggerøre. *slår ut vannet, skrur på en kokeplate og setter (mot bedre vitende) på ei stekepanne*
12.16: ~hjernedødt øyeblikk avdekket under sjokoladeespedisjon til kjøkkenet~: Heisan, her står det visst ei stekepanne og godgjør seg! Det var sant, jeg skulle jo lage eggerøre av det siste egget. *legger smør i panna*
12.18: ~hjernedødt øyeblikk avdekket i forsøket på å lage eggerøre~: *knekker egget direkte i panna*. Ja ja, speilegg er jo heller ikke så verst.
12.19: Plomma går i stykker.
12.22 *fortærer det første egenstekte speilegget på sikkert 10 år*
14.08: ~hjernedødt øyeblikk avdekket på jakt etter lunsj nummer 2~: Hvorfor i alle dager er den kokeplata så varm, da? *slår den av*

Sånn går nu dagan. Og enda har ingenting tatt fyr! Noen ganger er lykken bedre enn forstanden.

["A Day In The Life": the Beatles, 1967]

Feil igjen

Utstyrt med handleliste og baby la Blåmann i vei til butikken, mens mor kunne slange seg på sofaen med ei bok. Juhu! Han kom tilbake og erklærte fornøyd at han hadde husket alt som stod på lista. Og så hadde han jo oppdaget den frekkheten jeg hadde lagt inn, knegget han – men han tok det med godt humør, altså. Hæ? Jeg hadde (til en forandring, kanskje) slett ikke forsøkt å være uforskammet, bare gjennomtenkt og seriøs. Hadde han fått med seg deoen jeg med detaljerte spesifikasjoner hadde bestilt, da? Å nei da. I stedet dukket denne opp i handleposen:









Det stod jo slett ikke ”Deo” her, hevdet Blåmann, det stod ”Deg”. Følgelig kjøpte den stakkars lydige mannen seg ny såpe. Etter å ha gransket handlelista på nytt, er jeg tilbøyelig til å være enig i at jeg ikke var helt heldig med den o-en. Jeg ser også det injurierende potensialet i den aktuelle linja:




















Vel, vel – etter dagens handletur kommer vi til å være de heldige eiere av både ny deo og nytt såpestykke. Forhåpentligvis vil de andre gladelig gjøre plass til oss på hyttetur i helga.

[”Feil igjen”: Jokke & Valentinerne, 1994]

Falling Down

At brødskiver helst faller i gulvet med smørsida ned, er jo gammelt nytt. I vår kaotiske leilighet, som begynner å bli altfor liten i tillegg til å være bebodd av klønete rotekopper, skjer det daglig at ting mistes eller raser ut av overfylte skap og lander på de underligste steder. En dag jeg skulle plugge i vannkokeren, falt støpselet til lyset over komfyren ut(!) – og rett ned i ei mugge med blåbærsaft. Da jeg skulle ta på meg brillene i morges, skled et sølvkjede ned fra baderomshylla og forsvant ned i sluket på badet (som for øvrig kan skimtes på dagens illustrasjon). At en kornmokjeks jeg mistet i gulvet i går, etterlot seg to kvadratiske smøravtrykk på parketten, er jo knapt verd å nevne i denne sammenheng.

Vi begynner også å bli vant til at gjenstander faller i do. Bare det siste halve året kan jeg erindre å ha sett både en tannbørste, en rull med tanntråd, tre hårspenner, en kam og 3-4 tuber med kremer i bunnen av skåla. Dette skyldes delvis at badet er så mikroskopisk at gjenstander som faller fra et hvilket som helst punkt i rommet, teoretisk sett kan gå rett i dass. Dessverre må nok også menneskelig svikt bære en del av ansvaret. Forleden hadde noen plassert en matchbox-bil oppå dolokket, av alle steder. (Den mistenkte er anonymisert av hensyn til vedkommendes lave alder.) Det viste seg at en slik bil så vel i teori som praksis er i stand til å falle ned bak et lukket dolokk. Resultatet må kunne kalles en typisk rukeparkering.*




















* Blomst til Blåmann for et dritfestlig ordspill.

["Falling Down": Oasis, 2008]