Such a Shame

Allerede til jul startet vi vår karriere som mottakere av nennsomt konstruerte gaver fra barnehånd (om enn ikke dorullnisser foreløpig). Allerede nå har dette foreldreparet vist seg tilliten lite verdig. Til påske kom det to kyllinger fra barnehagen, i tillegg til en fargerikt dekorert filtskål med karse i bomull. Med skam må det innrømmes at fuglene har blitt liggende under en bunke med reklame og forfalte regninger på hylla i gangen, noe som har gitt meg et stikk av dårlig samvittighet hver gang jeg har tenkt på det.

Karseoppsatsen har det gått enda verre med. Vel startet den påsken i vindusposten, og jeg forsøkte å behandle den med verdighet ved å skvette litt vann på den. Dessverre kunne jeg ikke nok om vanning av karse, viste det seg - eller jeg var for lat. Det var jo rikelig med sol i begynnelsen av påskeferien, og en dag oppdaget jeg til min forferdelse at gaven fra Liv var vissen. Vi hadde latt den vansmekte; kun i ytterst få dager fikk de skjøre spirene utfolde seg i all sin prakt. Ikke la dere lure av den grønne fargen på bildet; rigor mortis må ha inntrådt meget raskt i solsteken.

Det er en mager trøst å vite at på dette tidspunktet har ikke de kostelige produktene hatt altfor nær omgang med de lubne barnehendene vi kjenner så godt. Dertil er disse for små og ustyrlige foreløpig, men denne hjerterå og skjødesløse behandlingen av gjenstander fra barnehånd kan naturligvis ikke fortsette. Jeg lover å skjerpe meg betraktelig - med hånda på hjertet.

["Such a Shame": Talk Talk, 1984]

Drive My Car

Ville du ha kjøpt bruktbil av denne mannen? De var nok ikke riktig sikre, de heller, de potensielle kjøperne som i går stilte opp for å beskue og prøvekjøre vår lyngrosa Toyota Corolla 93-modell. Bilen har ligget ute på Finn i ei uke, og dette var første napp.

Blåmann geleidet den fremmøtte kontingenten på tre menn, hvorav en bilmekaniker, ned til garasjeanlegget for å vise fram vidunderet. Vel framme oppdaget de at det hadde snødd foran garasjene også, gitt, i tillegg til at det var speilglatt is under nysnøen. I forsøkene på å måke seg ut av garasjen gikk Blåmann på ratata gjentatte ganger, og må etter eget utsagn ha fremstått som drita full. Tillitvekkende? Neppe.

Riktig pinlig ble det først da de vred om nøkkelen for å starte bilen. Dødt - flatt - ikke tegn til liv. Sånn kan det gå det når selger insisterte på å at det nyvaskede objektet ikke skulle brukes, men oppbevares pyntelig i garasjen i påvente av ivrige kjøpere. Nevnte jeg at det har vært en rekordkald påske? Blåmann understreket at dette selvfølgelig aldri hadde skjedd før (hvilket faktisk er sant, med unntak av vår aller første tur da bilen var nyinnkjøpt). Takket være startkabler fikk de liv i bilen og kom seg ut på tur, men det hele kan selvfølgelig kun beskrives med ett ord: pinlig. Utrolig nok var kjøperne (selvfølgelig ikke etniske nordmenn, som jo ville ha blitt forbanna og/eller ledd høyt) høflige nok til å tilby to tusen mindre enn utropsprisen for bilen - forutsatt at det ble kjøpt nytt batteri.

Vidunderet er fortsatt til salgs! Det er faktisk en god og pålitelig bil, altså. Helt sant!

Fotografert foran garasjen på en bedre dag.

["Drive My Car": the Beatles, 1965]

The Word

Siden sist har Blåmann og jeg vært på hyttetur uten barn for første gang. Liv koste seg hjemme sammen med besteforeldrene mens vi reiste nordøstover gjennom trakter som er velkjente for oss begge. På Løten stoppet vi for å proviantere på Rema. Det er alltid så hyggelig å høre uavslepen hedmarksdialekt i sitt naturlige element, synes jeg. Etter å ha tilbrakt ferier i Trysil siden jeg ble født, føler jeg meg virkelig hjemme med slike lyder rundt meg. Av naturlige årsaker har også Blåmann diverse dialekter fra disse traktene under huden – for ikke å si inntil beinet.

Da vi skulle betale, ropte damen i kassa varsku til kunden foran oss. I en gemyttlig tone ble kunden bedt om å fjerne en av varene sine, nærmere bestemt en potetgullpose, fra den stanga som deler vareområdet i to. Det var nok best å ta den bort, ja, hø-hø, så det itte vart sølvbrød ta pottetgullet. Blåmann og jeg holdt tann for tunge til vi kom ut i bilen, men da ropte vi straks i kor: Sølvbrød?! Hva i huleste er det? Vel var det snakk om potetgull, og det er jo unektelig noe som heter Gullbrød, men dette var et mysterium.

Ettersom jeg tross alt ikke er oppvokst i dette området og har fått mattradisjonene inn med morsmelka, var jeg stolt av å være den som knekket koden. Det var ikke tale om sølv i det hele tatt, men ”soll” – eller ”søll”, som det uttales. Søllbrød er selvfølgelig flatbrød knust i småbiter, klart for å inntas sammen med surmelk eller annen gammel moro.

Tilfredse med å ha løst mysteriet fortsatte byfolket østover.

[”The Word”: the Beatles, 1965]