Love is Blindness

Under lørdagens romantiske middag for to fortalte Blåmann at han tok skjegget for 2-3 uker siden. Jeg har ikke sett det. Han har hatt denne skjeggpryden i flere år, og gjentatte ganger har hans konser- vative kone snakket ham bort fra å fjerne det. Vel var det en ørliten børste av et skjegg, maks et par kvadratcentimeter i utstrekning, men jeg føler allikevel at jeg beveget meg farlig nær ekteskapelig svik ved å være så usigelig sløv. Det må være noe som går, ref. tannbørsteepisoden. La oss si at det står 1-1. I stedet for å skylde
på ammetåke, får vi støtte oss til det gamle visdomsordet om at kjærlighet gjør blind.

["Love is Blindness": U2, 1991]

Puss, puss, så får du en suss

Det er unektelig praktisk at husstandens medlemmer har hver sin farge på tannbørsten, slik at man ikke risikerer å ta feil og i verste fall pådra seg lumske sykdommer. Som det vanedyret jeg er, synes jeg det er greit å ha en fast farge på børsten. Jeg ble litt gretten da Blåmann for et års tid siden kjøpte seg en grønn tannbørste, da dette er min favorittfarge. Nå er jeg heldigvis svak for hele spekteret fra limegrønt til turkis, så det sistnevnte har blitt min kulør. Jeg trodde vi hadde kommet fram til en fast ordning her. Etter at jeg med mitt usvikelige fargehysteri fant noen fine tannglass i skapet her i Stockholm, ser tannbørsteparken på badet slik ut - med min Jordan til høyre:

Fig. 1

På torsdag hadde Blåmann kjøpt seg ny tannbørste. Han forklarte etterpå at han hadde stått på den enorme ICA Maxi-butikken og skuet utover om lag 200 ulike modeller før han gjorde et valg. På vei mot kassa hadde han i et anfall av patriotisme ombestemt seg og hentet en norsk børste i stedet. Da han så gikk inn på badet for å sette nyervervelsen i glasset, runget et forfjamset utrop i veggene. "Det er da virkelig ikke mulig," lød det. Han gjorde krav på å bli trodd da han hevdet at han ikke ante hva slags tannbørste jeg hadde. Mannen kom hjem med følgende produkt:

Fig. 2

All den tid tannbørsten min står midt i glaninga, som vist på fig. 1, faller det meg litt vanskelig å tro at valget av en identisk børste var 100 % tilfeldig. Kan det være snakk om et fenomen som likner skjult reklame - at tannbørstens form og farge ubemerket har sneket seg inn under hjernebarken på mannen? Kan det rett og slett skyldes sløvhet, eller er det overnaturlige krefter som spiller oss et puss?

["Puss, puss, så får du en suss": Trond-Viggo Torgersen, 1978]

The Sign

Jeg har et bestemt inntrykk av at Medelsvensson er regeltro og har respekt for autoriteter, i alle fall når lovene presenteres på mildt, sosialdemokratisk vis. I det lokale rekreasjonsområdet finnes det seks eksemplarer av dette skiltet:



Og hvem er så disse "vi", om jeg tør spørre? Jeg har vondt for å se for meg kommunens gråkledte byråkrater på saktmodig sykkeltur rundt vannet. Kunne de ikke like gjerne ha satt opp et fartsgrense- skilt med et enkelt 15-tall? Jeg blir rett og slett litt provosert av denne mildheten, kjenner jeg. Det er noe falskt og nedlatende over den, som om man snakket til et barn: "Her bruker vi ikke utestemme!"

Da jeg fikk øye på det grønne skiltet på min første sykkeltur, ble jeg overmannet av barnslig trass. Jeg skulle pokker ikke la meg innlemme i dette klamme svenske "vi"! Planene om å være dristig syklist i 20 kilometer i timen falt dessverre umiddelbart i fisk. Jeg hadde rent glemt at så vel kondisjon som utstyr setter en effektiv stopper for slik rebellvirksomhet.

["The Sign": Ace of Base, 1993]

Bike

Treningsstarten etter fødsel har jeg stadig skjøvet foran meg. Det har vært en kjærkommen unnskyldning at jeg ble skremt av min venninnes alvorlige bekkenplager i barseltida, men nå holder snart ikke dette lenger. Når jeg er i stand til å gjennomføre shopping- maraton med vogn og joggesko, kan jeg vel også utføre litt enkel trening. Da vi kom tilbake til Sverige nå og fant småbyen vår snøfri, med 12 plussgrader og blomstrende krokus, meldte det velkjente vårrykket i sykkelfoten seg.

Jeg er en pasjonert syklist, men har alltid manglet litt tempo i kroppen. I fjor kjøpte jeg meg ny sykkel da jeg var 20 uker på vei, midt i et utdrikkingslag. Dette er en offroadmodell av merket Scott som så langt kun har brakt meg i forlegenhet. Da jeg skulle sykle den hjem fra byen, falt kjedet av to ganger på én kilometer, og jeg endte med å måtte ta banen hjem fra Tøyen. Sommerens få turer i Marka med ny sykkel og voksende mage var et pinlig skue, der jeg slepte meg av sted i veltefart og måtte trille sykkelen opp de fleste oppoverbakkene. Dem er det som kjent en del av i Lillomarka, så jeg følte meg mildt sagt malplassert på en såpass sporty sykkel.

Om dagens kjøp kan man si mye, men det er i alle fall ikke tvil om at skrabben står til den nye eierens fysiske form.



["Bike": Pink Floyd, 1967]

The Worst Joke Ever

Sjokolade er egentlig nesten for alvorlig til å spøke med - men bare nesten. Nå var ikke Blåmanns stunt noen spøk, dessverre, men jeg får vel bare legge kortene på bordet og innrømme det: Jeg har nylig blitt grundig lurt. Det skulle ikke forundre meg om det sitter et par mildt skadefro hytteturister der ute og venter på rapport, så jeg kryper herved til korset.

Alle som kjenner meg, vet at jeg er langt over middels interessert i det søte, og ikke minst i sjokolade. Til lørdagsmiddag under helgas hyttetur ble det servert pekingand som hovedrett, bestående av and, lefser, purre, agurk og en karakteristisk brun saus. I mangel av sausenebb ble sistnevnte ingrediens servert i kaffekopper. Midt oppi det hele forsøkte vi å legge en gretten Liv, og jeg gikk litt til og fra matbordet. Jeg visste at vi skulle ha is til dessert, og mellom slagene på soverommet kunne jeg begeistret konstatere at det var kommet sjokoladesaus på bordet. Da vi endelig hadde fått Liv til ro, kunne jeg sette meg ned for å nyte desserten. Den var jammen populær, den sjokoladesausen, hørte jeg i forbifarten noen si rundt midten av langbordet. Jeg satte meg på plassen min, og sidemannen serverte meg galant litt is. Sjokoladesausen stod lagelig til, og jeg øste fornøyd opp. I ettertid er det lett å innrømme at jeg burde ha været den noe spente stemningen rundt bordet. Jeg kjente det allerede ved første munnfull: Jeg hadde gått fem på. Her hadde det vært både ugler i mosen, ender og andre spøkefugler med i bildet: Vaniljeis med andesaus er ikke godt. I øyekroken kunne jeg skimte flere rødsprengte ansikter, og jeg tok like godt ei ny tugge mens jeg grunnet på hvordan jeg skulle innrømme fadesen.

Å si at innslaget vakte allmenn munterhet, vil være en grov underdrivelse. En av hytteturistene lå på gulvet og vred seg i kramper. De var særlig fornøyd med at jeg hadde tatt to munnfuller før jeg gjorde anskrik og kastet smøreriet i vasken. Det skal heller ikke unnslås at jeg selv, helt utilsiktet, hadde lagt opp til det ved å glede meg til sjokoladesausen. Hvis dere leser dette, spøkefugler: Ja, det var veldig morsomt - og ja, det er usigelig pinlig.

(Og Blåmann? Han gikk glipp av hele opptrinnet, da han var opptatt med å stelle Liv. Bleieskift er åpenbart nøkkelen til å gå glipp av all moroa her i huset.)

["The Worst Joke Ever": REM, 2004]

You Little Thief

Glad i det søte har jeg alltid vært, men aldri har det vært så galt som nå mens jeg ammer. Jeg har blitt fullstendig avhengig av sukker, og nikker anerkjennende til kvasivitenskapelige forklaringer om at amming suger karbohydrater ut av kroppen. Til flyturen vår på mandag hadde jeg pakket ned epler, bananer og en kvikklunsj som niste for meg og Blåmann. Det skulle vise seg at det ble god bruk for provianten, da vi etter mye om og men måtte bytte fly på Garder- moen grunnet feil på en høydemåler. Vi var halvannen time forsinket ved avreise, det nærmet seg lunsjtid, og blodsukkernivået var i ferd med å dale.

Vel oppe i lufta gikk jeg og skiftet bleie på Liv. Det er ingen enkel oppgave på et knøttlite flytoalett, men det måtte til - jeg tror det er noe med trykket i kabinen som smitter over på de små. Da vi kom tilbake til seteraden vår, været jeg straks at noe var galt. Ved siden av Blåmann, i Livs bilsete, lå kvikklunsjpapiret sammenkrøllet. Du har vel ikke spist opp hele sjokoladen, spurte jeg lattermildt og gjorde meg klar til å le hjertelig av en morsom spøk der mannen tryllet fram to striper kvikklunsj fra ermet. Eh, jo, hele sjokoladen gikk med, stotret han. Jeg smilte vennlig og ventet fortsatt på avsløringen. Mannen er veloppdragen og vet dessuten utmerket godt at jeg har et stort sjokoladebehov og en overutviklet rettferdighets- sans, så det falt meg faktisk aldri inn å tro at han kunne ha forbrutt seg på denne måten. Han holdt fram med å tilstå, med stadig villere påstander som rettferdiggjøring, og til slutt måtte jeg vantro innse at han faktisk snakket sant. Mannen hadde spist hele sjokoladen selv, mens jeg skiftet bleie på jenta vår! Jeg tror faktisk knapt jeg har blitt så overrasket over Blåmann noen gang. Ta deg et eple i stedet, kom det spakt. Neiggu om jeg lar meg avspise med frukt etter noe slikt som dette!

Resten av turen var jeg i sjokk. Det var umulig å unnlate å komme med små stikk som til slutt fikk mannen til å sutre over at jeg påførte ham dårlig samvittighet. Hallo, hva annet kunne han vente? Tilbudet om å kjøpe den vonde svenske sjokoladen Kex til meg ved landing druknet i langtrukne fnys. Sjokket sitter fortsatt i, kjenner jeg, selv om jeg har gjort mitt beste for å stede det til hvile med større mengder M.

["You Little Thief": Feargal Sharkey, 1985]

Blue Jeans

Jeg har blitt temmelig utrendy på mine gamle dager. Det gir seg bl.a. utslag i at jeg fnyser av moteluner som crocs, selskapsshorts og knickers (eller nikkers, som jeg nettopp har skjønt at Språkrådet vil vi skal skrive). Jeg er også dårlig på olabukser - i Sverige mest kjent som ji:ns. Årsaken er dels at jeg foretrekker skjørt og dels at det er vanskelig å finne bukser som passer til min milde pærefasong. Jeg har kun ett par olabukser, en gammel og umoderne Levi's som ble innkjøpt til halv pris ca. to størrelser for stor. Stramt og tøft har aldri vært noe mål for meg på denne fronten, og jeg var godt fornøyd med å kunne bruke buksa til over halvveis i svangerskapet.

Som nybakt mor fikk jeg det for meg at det var på høy tid å bli litt mer ungdommelig, så jeg dristet meg inn på det lokale kjøpe- senterets JC-avdeling. Damen i butikken fant fram en Lee-modell som det faktisk var fullt mulig å skvise hofter og lår inn i. Den er også såpass høy i livet at man slipper å fryse og ha magen veltende over linninga. Videre er modellen velsignet med en (selvsagt utdatert) bootcut framfor de moderne, smale buksebeina som ikke engang evner å sno seg oppover mine post-gravide muskelløse legger. Buksa fantes i flere ulike farger, og gnieren i meg* steilet ved tanken på å skulle kjøpe et produkt som var ferdig slitt. Tankene gikk dessuten til 80-tallets katastrofalt ødeleggende kloring av de 501-buksene som vi hadde grått oss til. Det måtte bli den aller mørkeste blåfargen.

Jeg er stort sett fornøyd med kjøpet. I Sverige graderes åpenbart bukseprisene etter en trendskala, så jeg slapp ganske billig unna også. Blåfargen er fin, men viser seg å være i overkant spandabel. Jeg kvier meg for å sitte i den lys beige sofaen i vår leide leilighet. Fargen smitter av i den grad at klærne til Liv faktisk blir blå når hun sitter på fanget til mor. Etter to-tre dagers bruk har plagget utvidet seg såpass at jeg stadig må ta et grepa tak i beltehempene og trekke buksa opp igjen, med det resultat at de opprinnelig skummetmelkshvite hendene mine ser mer blåfrosne ut enn noensinne. Dette står dårlig til den deilige, milde våren som møtte oss i Stockholm. Det er mye hyggeligere å pådra seg blå tenner enn blå hender, har jeg funnet ut.

Hvis noen har informasjon om hvor mange vask som må til før det aller mørkeste olastoffet slutter å avgi farge som en lekk kulepenn, tas den imot med takk.

["Blue Jeans": Blur, 1993]

* Ja, jeg har svensk blod i årene