Compliments

Her om dagen ble jeg stoppet av ei dame på nærsenteret. Hun syntes åpenbart at hennes egen opptreden var litt på grensen, for hun virket litt flau og stotret en del før hun kom til poenget. Skjørtet mitt var så flott, hvor hadde jeg kjøpt det? Jeg er ikke mer bortskjemt enn at jeg synes det er hyggelig med komplimenter fra fremmede mennesker, så jeg ble glad og svarte villig vekk. (Indiska? Nei, det hadde hun aldri sett eller hørt om.) Det er imidlertid ikke til å stikke under en stol at jeg samtidig følte meg litt utdatert. Nå spiller jeg gjerne på at jeg er kjerringaktig og gammel til sinns, men det får da være grenser ­– dama var 70. Minst.

Det aktuelle skjørtet er (ikke uventet) utskrådd, (ikke uventet) svart og har (ikke uventet) blomsterbroderier i rødt, turkis og diverse andre farger. I grunnen er det ikke ulikt den kjolen min kollega fornøyd kjøpte, men sluttet å bruke etter at hennes samboer hadde omtalt den som bulgarsk folkedrakt. Da jeg så meg i speilet senere på handleturen, la jeg for alvor merke til hvilken ukledelig lengde skjørtet mitt hadde. Med korte bein og flate sko kan en lengde noe under kneet neppe betraktes som ideelt. Bør jeg muligens ta klesstilen min opp til revisjon? Nei. En kompliment er en kompliment. Jeg er såpass gammel at jeg ikke har råd til å være kresen på sånt.

[”Compliments”: Bloc Party, 2005]