Homeward Bound

Da har dagen kommet. Etter to måneder på svensk jord setter vi oss på flyet hjemover i ettermiddag. Jeg er så sentimental at jeg ofte begynner å like ting først når de er over. Reiser og steder må komme litt på avstand før de rette fargene trer fram og jeg for alvor skjønner hvor flotte de var. Selv ting jeg i grunnen hatet mens de stod på, har en tendens til å bli husket som gode. Denne gangen savner jeg den lille stockholmsforstaden vår allerede før vi har reist. Det må være et sikkert tegn på et vellykket opphold. Solskinnet, vårlufta, sykkelturene og trilletreffene med mine nye venner har fått en egen glans når jeg vet at alt skjer for siste gang. Nesten siden vi kom hit i isnende gråkulde har jeg gledet meg til å reise hjem, men nå skulle jeg gjerne vært her enda noen uker. Finnes det en universell lov som sier at gode ting begynner å bli virkelig bra først når de nesten er over? Ettersom de fleste av oss har begrenset hukommelse, vil dermed hele reisen bli stående i et litt ufortjent heldig lys.

Innerst inne vet jeg at det skal bli veldig godt å komme hjem igjen. Liv er bare fem måneder gammel, og flytter i morgen for fjerde gang. Det er på høy tid å slå seg til ro hjemme. Nå er ikke Sverige egentlig noe fremmed land, heller ikke språklig, men det kan være merkelig vanskelig å gjøre seg forstått. Det er som om den svenske hjernen lammes av panikk med det samme den hører norsk tale. På topp-3-lista over uttrykk som ubegripelig nok ble møtt med dumme spørsmål og tomme blikk troner tøfler, kanelboller og Kongen av Danmark (på svensk: tofflor, kanelbullar og Kungen av Danmark). Disse tre gjenstandene er vel i grunnen også betegnende for oppholdet, som i høy grad har vært preget av hjemmekos og søtsaker. Enkelte svensker er dårlige i norsk, stakkars, men ellers har de vært veldig søte og hyggelige. Söta bror är hur söt som helst.

["Homeward Bound": Simon & Garfunkel, 1966]