Etter å ha bodd i ulike former for borettslag i 33 år begynner jeg å lure på om begeret snart er fullt. Den famøse raseringen og gjenoppbyggingen av vårt prikkfrie bad rundt termindatoen i høst utgjorde en stor dråpe misnøye. Bedre ble det ikke av at jeg måtte tilbringe de to etterlengtede permisjonsukene før fødsel på Stovnersenteret og tilgrensende herligheter grunnet massiv borevirksomhet i blokka fra kl. 07 hver morgen. Nå har vi heldigvis ingen skikkelig Narvestad her i nabolaget, men det er nok av små episoder som gir grobunn for ønsket om litt fred og kontroll over egen hverdag. Det hadde for eksempel ikke vært av veien å kunne velge selv når man ville høre dundrende festmusikk, og den konstante strømmen av sigarettrøyk gjennom verandadøra får meg nesten til å koke over. Daglig grillos fra april til november appellerer heller ikke til en stakkar som har et anstrengt forhold til barndommens nakkekoteletter.
I går oppdaget Blåmann ved en tilfeldighet et oppslag om at de hadde satt seg fore å skru av vannet i oppgangen vår i formiddag. I fire timer, faktisk, fra klokka ni. I disse tider med nattevåk er hvert minutt med søvn dyrebart, og jeg var nær ved å ta til tårene da jeg faktisk måtte sette på vekkerklokke for å få meg en dusj i morges. Bare tanken på å droppe det fikk hodebunnen til å klø infernalsk. Liv hadde en av sine bedre sovemorgener, men den ble dermed spolert. Uten å ty til uappetittlige detaljer vil jeg også bemerke at mangel på vann er ekstra kinkig når man har bleiebarn i hus. Da klokka klang halv ni, kjente jeg til alt overmål en umiskjennelig lukt av egg og bacon sive inn gjennom vinduet. Til mine mange særheter hører (ikke overraskende) en velutviklet aversjon mot steikeos generelt og duften av nevnte frokost spesielt. Og så på en tirsdag, da!
Blåmann, som er oppvokst i et stort hus på landet og ikke deler min (stadig svinnende) godhet for det hjemmekoselige ved borettslagskonseptet, hilser slike aggresjonsfremmende episoder varmt velkommen. Om vi kommer oss i eget hus noen gang, gjenstår imidlertid å se. Vi var på to visninger i går, i øsende regnvær. Ironisk nok må begge boligene betegnes som rekkehus, så vi befinner oss fortsatt i borettslagsland. Den ene leiligheten var lyst ut til den nette sum av 5 mill., mens reell salgssum beløp seg til 5,8. Det er til å grine av.
Vannet er tilbake, da, i strie strømmer. Det er da noe.
[“Turn on the Water”: Afghan Whigs, 1992]
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
4 kommentarer:
Husjakt er jo bare et mareritt da. Og for noen priser, det er nok til å ta motet fra noen og enhver. Vi kjøpte såkalt "kjedet enebolig" og sparte en halv million på det. Fikk like stort hus, men litt mindre uteareal da. Det passet oss bra for vi er ikke hagefolk noen av oss, og siden vi har diger veranda har vi så vi klarer oss.
Lykke til med husjakten!
Klem fra noba
Jepp... nettopp årsaken til at vi fikk ut finger'n og kjøpte oss hus, utpå landet riktignok, siden prisene i mer sentrale strøk ikke passer våre lommebøker. Men akk, så deilig å våkne til fuglesang i stedet for trykkluftborr!
Dessuten er det usannsynlig deilig å være for seg sjøl og ikke bli belemret med naboenes matvaner og/eller søvnvaner eller mangel på sådanne. I vår siste bopæl, som var en firemannsbolig, ble jeg til stadighet vekket av at naboen over oss hørtes ut som om han hostet opp innmaten. Stakkars mannen hadde alvorlige lungeproblemer. Etter gjentatte våkenetter må jeg innrømme at jeg hadde jeg store problemer med å grave fram selv et lite minimum av medlidenhet. Bedre ble det ikke da jeg sa til fruen i overetasjen at det måtte da være slitsomt å hoste så fryktelig hver eneste natt. Neida, sa damen, han hoster mens han sover, han! FNYS!
Jeg er også lei borettslag... tenker med gru på den store vognen jeg skal slite opp ørti trapper! For ikke snakke om hvor lytt det er. Nå er jeg riktignok husredd og sitter som oftest pris på lydene naboene gir. Allikevel er det også tider i døgnet jeg skulle hatt volumkontroll og skrudd ned musikken, og skrik fra unger som egentlig bare leker en skrikende lek! Så det er nok ikke lenge før det blir husjakt her også! *hehe*
Tusen takk for lykkønskninger, Noba! Hagefolk er det nok skrint med her i huset også; vi greier ikke engang vedlikeholde en verandakasse. De restene man kan beskue der nå, er vel 4 år gamle. Håper dere trives med huset!
Hege: Det høres deilig ut med fuglesang! Ikke minst må det være godt å bli kvitt de naboene, huff og huff! Takk for morsom hilsen.
Utålmodige: Du har rett i at det kan være koselig med lyder i huset også, det er noe trygt ved borettslag på den måten. Ja, tenk på den store vogna dere trenger, du! At jeg kunne ha gått glipp av den doble nyheten!
I dag hang det for øvrig et nytt oppslag på døra - 4 timer uten vann på fredag også. Makan! Vi får ikke engang gå på do. I denne oppgangen er det to damer på 95 pluss ei dame som har kun et par dager igjen til termin. Grrr. Det hjelper lite at mannen ber meg tenke på alle dem som ikke har innlagt vann i det hele tatt.
Legg inn en kommentar