As Good As New

Nå er jeg er redd jeg har fått en liten dråpe blod på tann. Etter at kjolen til Liv ble ferdig, reiste jeg ned til Grønland og betalte i dyre dommer for ullstoff til nye prosjekter. På toppen av lengre tids babyrelatert søvnunderskudd har jeg siden begynt å ligge våken om nettene og tenke på farger, snitt og krøll i undertråden. Folk har begynt å mobbe meg med at jeg er stoffavhengig, og kanskje er jeg faktisk i faresonen.

Jeg lover at dette ikke skal utarte til en håndarbeidsblogg – Gud forby! (Det at jeg ser meg nødt til å skrive en slik setning, er i seg selv både sjokkerende og urovekkende.) La meg likevel dele en liten sak til før jeg eventuelt oppretter en egen underavdeling av bloggen. Jeg har begynt på en ny kjole, og var litt misfornøyd med lillafargen på blomsterdekorasjonen. Den skulle vært noen hakk mer rosa. Selvfølgelig er jeg for utålmodig og gjerrig til å vente til mandag og sløse bort mer penger i en stoffbutikk, så jeg prøvde en annen utvei.

Turen gikk atter til Europris. Kanskje hadde de noen fleecevotter, ei lue eller ett eller annet som kunne klippes opp? Den våkne leser vil ha merket seg at jeg har en forkjærlighet for Europris, skjønt det skal ikke fornektes at de har mange varer som best kan klassifiseres som søppel. Gjenstander i restekurver vil jo være særlig utsatt for et slikt stempel, men det stoppet ikke den stoffavhengige. Jeg har nylig blitt klar over at det finnes et skjerfliknende plagg som heter buff, og et eksemplar av denne arten materialiserte seg på bunnen av restekurven. I fleece – og perfekt farge, hurra! Gjenstanden var ikke merket med pris, men jeg betalte de ønskede 15 kronene med et smil. Dette var jo nesten for godt til å være sant.

Først da jeg kom hjem, innså jeg at plagget trolig var feilplassert i butikken. Her var det nemlig noe muffens (for ikke å si buffens). Som nevnt manglet plagget merkelapp, og det viste seg å ha noen umiskjennelige brettemerker som peker i retning av at den har foldet seg nedover en vilt fremmed hals. At buffen lukter svakt av parfyme, gjør ikke saken bedre. Antakelig skulle den ikke ha ligget i restekurven, men i kassen for gjenglemt tøy. Det legger en liten demper på fryden, men bare såvidt. Redesign er jo i tiden.










Så god som ny. Den gjerrige får så buffen passer.

[“As Good As New”: ABBA, 1978]

The Miracle

Ektemenn leser ting som er skrevet med liten skrift i konas blogg, viser det seg. Følgelig har jeg i en drøy måned vært innehaver av en symaskin. Du snakker om å kaste perler for svin, vil nok de fleste som virkelig kjenner meg innvende. Ikke minst ville mine tidligere formingslærere grøsse ved tanken. I skoleåra var jeg en liten katastrofe på alt som hadde med håndarbeid å gjøre. Det eneste barneskoleproduktet jeg har en erindring om, er et par røde grytekluter som var heklet så stramt, svett og nervøst at de fremstod som tovede. Etter at resten av gruppa hadde gått over til sløyden, måtte jeg i flere uker gå kanossagang tilbake til tekstilen for å hekle videre. På sløyden ble venninna mi og jeg satt til å flette blomsterpotter mens de andre tryllet fram krakker og skap. Bedre gikk det ikke på ungdomsskolen. Merkelig nok greide jeg å kare til meg en M i tekstil, men metallsløyden sørget for mitt livs eneste G i boka. G! Det skal dog sies at om det er et ungdomsskoletraume jeg virkelig ikke har lidd under seinere, er det min manglende evne til å fullføre stygge og formålsløse messingboller. Den estetiske selvtilliten, derimot, fikk seg en varig knekk.

Jeg har lenge hatt lyst til å kanøfle alle som tryller fram de lekreste kjoler for så å skrike opp om hvor latterlig enkelt det er. Så lett som en plett; dette kan alle klare, liksom. Særlig. Etter å ha skult nervøst på den elegante, digitale symaskina i tre uker tok jeg meg sammen. Fleecepledd ble innkjøpt på Europris, og jeg tegnet og klippet mønster med utgangspunkt i en av Livs kjoler. Takket være en baby som ikke legger seg har det tatt sin tid, men langsomt innså jeg at det faktisk var mulig. Med bruksanvisning og kyndige nettvenner i ryggen har jeg sydd en kjole. Voila! Det var virkelig enkelt, altså. Dette er noe alle kan få til. (Ikke minst du, kjære venninne med de flettede blomsterpottene! Du fikk jo til og med M, gjorde du ikke?)

Det er faktisk et mirakel, dette - intet mindre enn et mirakel.

["The Miracle": Queen, 1989]

A Reminder

Kjære Elinblu!

Jeg vet at du bare lærer av å skrive ned ting, derav dette brevet. Du må skrinlegge den naive troen på at du til enhver tid husker hvilke presumptivt evigvarende og lite brukte matvarer du er tom for. Det gjør du nemlig ikke. Da posen med natron ble tømt for et par måneder siden, skulle du ha skrevet det opp og kjøpt ny med det samme. Så ofte baker du tross alt ikke gulrotkake, og du må ikke glemme at hukommelsen din dessuten er sterkt svekket av ammetåke. Hadde du vært litt lurere, ville du ha sluppet å stå opprådd klokka 22 en tirsdagskveld i desember med eggedosisen din (laget av egg du hadde kjøpt på kiosken klokka 21.45).

Som du kanskje vagt kan erindre, avdekket tirsdagens bakeseanse at også boksen med vaniljesukker straks er tom. (Nå skulle en kanskje tro at Elinblu baker veldig mye ettersom hun har klart å tømme en stor boks med et evigvarende produkt, men det er ikke tilfelle. Hun har en slem tendens til å putte like mye vaniljesukker i munnen som i baksten.) Jeg sender deg dette brevet i håp om at du vil huske å kjøpe vaniljesukker, natron og hønsebuljong når du går på Rimi om et par timers tid.

Vennlig hilsen Elinblu

["A Reminder": Radiohead, 1997]

The Times They Are a-Changin'

Som barn hadde jeg en pappeske som jeg virkelig hegnet om, merket ”glassting”. Den rommet hovedsakelig husgeråd som jeg hadde fått og lagret med tanke på en fjern og lokkende voksentilværelse. Gjenstandene ble jevnlig pakket ut og beundret, og da jeg flyttet hjemmefra i 1993 ble en del av dem tatt i bruk. Dette gjaldt bl.a. en brun kopp som var såpass stygg at den kun ble anvendt til å skille egg i.

Det er først i år jeg virkelig har fått børstet støv av de aller fineste glasstingene, i og med at mitt eldste barn nå er stort nok til å kunne betros et ordentlig glass. Det gjeveste i samlingen er, i likhet med brorparten av eskens innhold, vunnet på bingo i Trysil tidlig på 80-tallet. For å være presis: På selve bingoen vant man stort sett bare kaffe, men man kunne gjøre store kupp på pausespillet ”tjuge-ett”. Her er det fineste glasset fotografert i sitt rette element:



















Jeg føler meg ganske trygg på at de ikke lager sånt lenger. Ikke nok med at hunden røyker – den røyker sigar, faktisk. I våre dager ville nok så vel barne- som dyrevernere ha skreket opp i vantro og affekt.

(For øvrig ser jeg først nå at husets yngste har sneket seg med på bildet. Det spørs om han får oppleve å drikke av glasset med den dekadente hunden, all den tid oppvaskmaskina allerede har gjort kål på ett av glassene i samlingen.)

["The Times They Are a-Changin'": Bob Dylan, 1964]

My Mama Said

"Nå lar du sykkelen stå i kveld," formante mamma da hun reiste hjem i kveldinga. "Ta deg heller en joggetur!" Hun siktet formodentlig til det faktum at det er nullføre med fare for såpeglatte partier, og fallhøyden er jo mindre for en jogger enn en syklist, ikke minst med det lusne tempoet jeg klarer å oppvise for tida.

Etter å ha gitt sin datter dette velmente råd, satte dama seg bak rattet og kjørte hjem på sommerdekk. Som den lydige datter jeg er, var jeg et par timer seinere å finne ute på hålka med joggesko på beina. Det mamma ikke hadde tatt høyde for, var at jeg klokka 22.03, på et mørkt og øde sted flere titalls meter unna nærmeste hus, skulle påtreffe en røslig mannsperson som stod med buksa nede og utstyret i hendene. Det er ikke til å komme fra at fluktmulighetene hadde vært betraktelig større på to hjul enn til fots med et noe rustent understell, kjære mor! Å rådgi sine barn er sannelig ikke lett.

Da var det enda godt at den mørkkledte mannen bare stod og slo lens, og sannsynligvis var vel så skremt av vårt møte som den langsomme joggeren.

["My Mama Said": ABBA, 1974]

Klomse

Jeg er dypt misunnelig på alle som kan sy. Dette er absolutt noe jeg burde kunne, jeg som er så glad i skjørt og kjoler med alskens dilldall på. Tenk å kunne sy sine egne klær! Dessverre blir jeg svett bare ved tanken på å ta i en symaskin, og barndomsminner om krøll på undertråden vender tilbake med full tyngde. Det ble alltid krøll på undertråden, og det er bare å innrømme at jeg var ute av stand til å sy en rett søm.

En kort periode midt på 90-tallet fikk vi låne svigermors reisesymaskin, og jeg gjorde et spedt forsøk på å foredle gamle ”kunster”. Faktisk sydde jeg en liten duk, husker jeg. Dette var mulig kun fordi det på denne tiden var moderne med koselig, rutete stoff i sterke farger. Takket være rutene greide jeg nesten å sy rett fram, men det ble med den duken. De grønnrutete kjøkkengardinene måtte overlates til mannen.

Siden har jeg begrenset meg til å legge opp bukser, hvilket dessverre er en evig aktuell syssel når man er 1,60 høy. (Dette er unektelig en medvirkende årsak til min begeistring for skjørt og kjoler med dilldall.) Jeg legger opp for hånd, og spesielt pent blir det dessverre aldri. I forrige uke var det ei svart bukse som måtte til pers. Jeg rigget meg til i sofakroken med nål, svart trådsnelle og sedvanlig klønete fingre. Etterpå oppdaget jeg at sømmen ble enda styggere enn den pleier, men ja ja – det var jo svart på svart, så det ville nok ikke synes.

Dagen etter fikk jeg den tvilsomme glede av å beskue mitt verk i fullt dagslys. Tråden jeg hadde brukt var ikke svart, men mosegrønn. Grønn! Jeg ble så oppgitt at jeg arkiverte hele buksa på et sted som jeg nå har fortrengt. Enten må jeg investere i sterkere lyspærer eller nye linser – eller rett og slett overlate absolutt alt av sømarbeid til noen som faktisk kan det. Hrmf. Eller kanskje man skulle ønske seg symaskin til jul..?

[”Klomse”: Knutsen & Ludvigsen, 1980]

Paint

Da jeg stakk snuten ut i oppgangen i formiddag, ble jeg møtt av følgende syn:

Akkurat, ja. Ny malt? Vi har ikke fått ølbryggere i hus, har vi vel? Det skjærer meg i øynene. Jeg skjønner at ikke alle kan være like manisk opptatt av språk, men det får da være grenser. Bør man ikke i det minste kunne tilegne seg de mest basale ordene som er knyttet til ens eget yrkesfelt? (Til den rørleggeren som la igjen en lapp hos meg i 1999: Nei, jeg har enda ikke kommet over at du hadde gjort noe arbeid på en komm.) Det er vel ikke så mange ord en maler bruker i skriftlig norsk til daglig? Her har firmaet endatil gjort seg flid med å skrive ut oppslaget i farger, og sikkert trykket det opp i hundrevis av eksemplarer.

Når jeg først er i det sure hjørnet, kan jeg godt fremlegge enda en klage til malerne. Vel nede i kjelleren brakte jeg i erfaring at døra til kjellerboden også var ny malt, og jeg hadde et svare strev med å få barnevogna uskadd ut. Det hadde unektelig vært en fordel om dere unnlot å male dør hånd taket også.

["Paint": Roxette, 1988]