My Mama Said

"Nå lar du sykkelen stå i kveld," formante mamma da hun reiste hjem i kveldinga. "Ta deg heller en joggetur!" Hun siktet formodentlig til det faktum at det er nullføre med fare for såpeglatte partier, og fallhøyden er jo mindre for en jogger enn en syklist, ikke minst med det lusne tempoet jeg klarer å oppvise for tida.

Etter å ha gitt sin datter dette velmente råd, satte dama seg bak rattet og kjørte hjem på sommerdekk. Som den lydige datter jeg er, var jeg et par timer seinere å finne ute på hålka med joggesko på beina. Det mamma ikke hadde tatt høyde for, var at jeg klokka 22.03, på et mørkt og øde sted flere titalls meter unna nærmeste hus, skulle påtreffe en røslig mannsperson som stod med buksa nede og utstyret i hendene. Det er ikke til å komme fra at fluktmulighetene hadde vært betraktelig større på to hjul enn til fots med et noe rustent understell, kjære mor! Å rådgi sine barn er sannelig ikke lett.

Da var det enda godt at den mørkkledte mannen bare stod og slo lens, og sannsynligvis var vel så skremt av vårt møte som den langsomme joggeren.

["My Mama Said": ABBA, 1974]