Taste

At morgenstund er tull i grunn', er naturligvis gammelt nytt. Enkelte morgenkvister er imidlertid råtnere enn andre. Doven og gnien som jeg er, resirkulerer jeg gjerne asjetter og (vann)glass. Jeg blir stadig irritert på mannen hvis han setter mine halvbrukte glass inn i oppvaskmaskina. Det hadde han ikke gjort i morges, registrerte jeg til min tilfredshet. På kjøkkenet stod skålen og glasset som jeg inntok kveldsmat fra i går, og da kunne jeg jo fint bruke det på nytt til frokosten. Glasset var fint og rent og hadde åpenbart bare vært brukt til vann.

Ganske fornøyd åpnet jeg kjøleskapet og tok ut en ny, frisk kartong appelsinjuice. Jeg skjenket i gårsdagens glass og tømte nesten hele i én sup. Underlig nok, kanskje, har jeg en vane med å kikke ned i bunnen av glasset når det nærmer seg tomt, noe som skulle vise seg å være mindre heldig i dag. Rundt det velkjente Duralex France-merket åpenbarte det seg nemlig en umiskjennelig hvit ring: størknet melk. Det var mannens glass, gitt. Resten av innholdet gikk rett i vasken, og begrepet morgenkvalme fikk brått nytt innhold.

["Taste": Ride, 1990]

Cry Baby Cry

De siste månedene har jeg utviklet en overfølsom radar for barnegråt. Det er så ille at jeg iblant synes at jeg hører Liv skrike mens jeg sitter på kontoret og hun granngivelig er i barnehagen sju kilometer unna. I perioder med mye skriking og lite søvn stivner jeg til ved den minste lyd som kan minne om gråt - det være seg knirking fra oppvaskmaskiner, hvining i bildekk eller nordnorske nabodamer som snakker i telefonen. Som regel sover jeg også lett om natta, stadig på alerten overfor velkjente hulke- og survelyder fra barnerommet.

Her en morgen våknet jeg av insisterende barneskrik - som vanlig, må vi vel si. Jeg satte meg opp i senga og gjorde meg klar til å gripe inn, men stusset litt. Var det virkelig Liv, dette da? Gråten lød noe dypere, om enn ukontrollert og åpenbart frembrakt av et barn i svart fortvilelse. At Liv fortsatt sov sin søteste søvn, innså jeg først for alvor da en lang rekke såre hulk kulminerte i en setning med perfekt grammatikk og artikulasjon: "Det går ikke an å ta av leverpostei!" Aha, lyden kom utenfra. Kort tid etter våknet Liv med et stillferdig og håpefullt "mamma..?"

På den andre siden av kloden, sør i Kina, starter en ny dag på denne tida. På et hotellrom gråter ei nesten to år gammel jente sine modige tårer i forvirring over store endringer i tilværelsen. Hun vet ikke ennå at det venter henne et godt og trygt liv i Norge, hos snille og kloke foreldre som har ventet og ventet. Snart kan hun tørke tårene. Vennene våre er endelig i mål.

["Cry Baby Cry": the Beatles, 1968]

Weather With You

Nå er det jo mørkt når man drar på jobb og mørkt når man reiser hjem igjen, så det er ikke rare dagslyset å spore i disse tider. Så vidt jeg kunne skue gjennom kontorvinduet var det imidlertid sol i dag, i alle fall var himmelen blå for én gangs skyld. Da måtte det være fint å ta en sykkeltur i kveldinga, tenkte jeg, når det omsider var oppholdsvær. Klokka ble over ti før jeg kom meg ut, og jeg kunne straks fastslå at det sluddet tegnestifter. Troen på østlandsklimaets stabilitet ble punktert på flekken, og jeg følte meg hensatt til Trøndelag. Ekstra kjekt var det jo at jeg hadde briller på meg, ettersom jeg i morges for andre gang denne uka våknet med såre, røde øyne etter å ha sovet med linsene på.

Der jeg i mørket balet meg fram gjennom is og sørpe – dryppende våt, med neglesprett og helt uten sikt, hadde jeg god tid til å reflektere over at jeg i stedet kunne ha sittet i en varm, lys treningssal og tråkket på en ergometersykkel. Det forutsetter imidlertid at jeg hadde benyttet meg av mitt Elixia-medlemskap, hvilket jeg åpenbart ikke ser noen grunn til. Jeg har jo ikke satt mine bein der siden veiledningstimen på forsommeren, så hvorfor starte nå? Kombinasjonen av latskap og stahet kan virkelig gi seg noen merkelige utslag.

[ ”Weather With You”: Crowded House, 1991]

Sweet Child o' Mine

Et nytt år er i gang, og det har begynt som det forrige sluttet. Stikkordet er søtsaker, og nå er de endog å få til halv pris. Så langt i januar har jeg lært at det fortsatt ikke er mulig å spise skumnisser på offentlige kommunikasjonsmidler med verdigheten i behold. I åpne esker har nissene ligget hos Narvesen og godgjort seg i ferien, og derigjennom utviklet en uforliknelig seighet. Vel er dette med på å gjøre den halvgamle lavprisvarianten enda bedre enn de ferske, men det er også en utfordring for tennene og fordrer aktive rivebevegelser med fingrene ved inntak. Videre stivner det hvite, melisliknende belegget med tida, hvorpå det ubønnhørlig faller av i store flak og fester seg til konsumentens ansiktshud, skjerf og kåpe. At man blir kvalm av å spise to store nisser i slengen, er barnelærdom, så slike feller går man ikke lenger i.

Det finnes også flere søte små skapninger i huset. Da tenker jeg først og fremst på vår lille marsipangris av et barn, som er inne i en rivende utvikling og stabber og babler i vei. Hun har så langt vært forskånet fra de fleste av morens uheldige, søtladne uvaner, men det er muligens grunn til bekymring. Når hun våkner, er det gjerne et bestemt ord hun straks har på tunga, nemlig kjeks. Til vårt forsvar skal det sies at hun i all hovedsak har fått gnage på en halv Kornmo en gang iblant, hvilket forhåpentligvis er et relativt sunt alternativ. Kostholdsmessig er jeg en smule betenkt, men ikke desto mindre er jeg fornøyd med at hun ligger an til å kunne beherske den truede kj-lyden.

["Sweet Child o' Mine": Guns N' Roses, 1987]

Good Tradition

Vi er tungt inne i årets mest tradisjonsrike måned. Også her i huset er det visse rutiner som følges med stor flid i adventstiden. Mens andre baker og lager konfekt, tyr jeg til ferdigkjøpte varer. Til gjengjeld spiser jeg mye av det. Så langt i sesongen har jeg kjørt i meg ca. 3,1 kilo svenske pepperkaker og 1050 gram billig (men svinegod) mintsjokolade fra Europris. Her ligger jeg nok litt foran skjema, må jeg tilstå. Da går det bedre med inntaket av sjokoladebetrukken marsipan fra Nidar og rosa julenisseskum. Her er det kun snakk om noen få hundre gram av hver vare, noe jeg må si meg godt fornøyd med.

Av andre førjulstradisjoner kan jeg, i tillegg til vaske- og pyntevegring, nevne utsettelse av julegaver og -post i det lengste. Vi er så smått i gang med innkjøpene, men panikken begynner å snike seg innpå nå. Håpet er at de to tradisjonene skal gå opp i en høyere enhet ved at gavestresset sørger for en så skyhøy forbrenning at pekkerkaker og sjokolade preller av som vann på gåsa. Det kan trengs. Da jeg i dag stakk innom Europris, innså jeg sorgtung at jeg kjøpte den siste esken med mintkonfekt. Til gjengjeld oppdaget jeg med like deler begeistring og frykt at de solgte gigabokser med pepperkakene mine. Tradisjonen tro gikk jeg rett i baret og kom søkklastet hjem.

[”Good Tradition”: Tanita Tikaram, 1990]

Anarchy in the Ø.K.

"De gutta er ikke snaue - du skulle sett det hotellrommet når de var ferdige! Dynene lå på gølvet, askebegeret sto helt ute på kanten av bordet, og søppelkassa var så full at den nesten rant over!"

Barron Blod (Otto Jespersen)

Punken er ikke død. Tidligere i høst var broder’n og jeg på lanseringskonsert i anledning Trygve Mathiesens bok om punkens inntog i Norge 1977–80. Punken lever, ja, den gjør det, selv om mange av gammelpunkerne i lokalet hadde blitt streite samfunnsstøtter siden den gang. Mitt første møte med punkere kom tidlig på 80-tallet, under vårt aller første besøk i London. Det var veldig eksotisk for norske 9-åringer å se folk med sikkerhetsnåler både her og der og hanekam på huet. Vi var ikke snauere enn at vi forsøkte å forevige disse tøffingene med familiens gamle Instamatic. Som dere ser, torde ikke mamma å gå nær nok til å få med alle detaljer – klokelig, da gutta ble skikkelig sure på fotografen.

At det dukket opp punkere i Soho i 1983, var ikke så overraskende. Forbauselsen var noe større da en blålig hanekam åpenbarte seg en morgen jeg ventet på bussen ved Økern aldershjem. Det er noe beklemmende ved å løpe etter bussen, og jeg ser alltid situasjonen grundig an før jeg iverksetter slike tiltak. Å akkurat ikke rekke det, slik at man pesende og bannende møter de andre passasjerenes overbærende blikk bak rutene, føles rett og slett uverdig. Punkeren på sin side anså på ingen måte slike bestrebelser som under hans verdighet, men sprang etter bussen så raskt de slitte dødningehodetøflene kunne bære ham. Rakk det gjorde han også. Han så i grunnen snill og søt ut – i høyden 20 år gammel og i full punkmundur både antrekks- og frisyremessig.

I tillegg til at det er flaut å løpe etter bussen, er det litt pinlig å bli fersket i den latskap det uvegerlig er å kjøre bare én holdeplass, synes jeg. Økern-punkeren delte ikke denne oppfatningen heller, men trykket lydig på stoppknappen og steg fornøyd av etter anslagsvis 450 meter. Jøss, tenkte jeg – punkere nå til dags! Ja, ja, jeg kunne vel egentlig ikke vente at han skulle dele mine oppfatninger om busskutyme. Mon tro hvordan anarkistisk atferd ellers kommer til syne i 2007? Fascinert fulgte jeg ham fra bussvinduet, og fikk snart en indikasjon på hvordan det er fatt med opprørstrangen. Idet han passerte et lyskryss, skjedde det: Økern-punkeren trykket på fotgjengerknappen uten å ha i sinne å krysse gata. Ubesværet slentret han videre på sine gummisåler, uvitende om at hans utstrakte finger til medpassasjerer og sjåfør var observert.

["Anarchy in the U.K.": the Sex Pistols, 1976]

Proud to Fall

Hovmod står for fall. Det er enkelt å harselere over mannens plutselige treningsiver med påfølgende skade, men når sant skal sies er jeg ikke mye bedre sjøl. Ut skal jeg, i allslags vær (skjønt det skal innrømmes at verken tempo eller distanse er noe å skryte av). Spesialiteten er for tiden å slå flere fluer i en smekk ved å kombinere trening og nødvendige innkjøp.

Mange vil nok mene at jeg fikk som fortjent da jeg rundt halv elleve torsdag kveld entret Rema 1000 etter en meget fuktig sykkeltur. Mens jeg ruslet ned rullebåndet tenkte jeg fornøyd at slik kunne jeg aldri ha beveget meg ute blant folk for 10 eller 15 år siden – med fullt regnantrekk i divergerende farger, ørevarmere, sykkelhjelm og eks-svigerforeldrenes røde Toyota-refleksvest fra 1986 som prikken over i-en. Nå er jeg endelig så gammel og moden at jeg ikke lenger bryr meg om hva andre måtte mene, tenkte jeg selvhøytidelig. I samme øyeblikk skled de klissvåte joggeskoene på det glatte rullebåndet, hvorpå jeg foretok en panisk balansemanøver som ville gjort Rowan Atkinson grønn av misunnelse. Heldigvis unngikk jeg å falle – selv om jeg hadde hjelm, bringer utsikten til fall på rullebånd fram noen heller ubehagelige bilder som bl.a. inkluderer skalpering. Rundkastet var imidlertid såpass brått og utagerende at jeg pådro meg en skikkelig strekk i den ene armen. Med nedslått blikk hastet jeg inn i butikken uten å se noen i øynene. Så mye for de oppblåste tankene om å ikke bry seg om hva andre måtte tenke.

Heldigvis var skaden leget allerede neste dag – vi er greie sånn her i huset. I dag har den effektive trimmeren vært på ferde igjen. Jeg jogget ned til den nye favorittbutikken på Kampen (30 minutter), fant tre julegaver samt prøvde og kjøpte et svinedyrt skjørt til meg selv (14 minutter), tok bussen opp igjen (15 minutter) og låste meg inn nøyaktig 60 minutter etter at jeg forlot leiligheten. Uskadd. Julehandelen er i gang – måtte den fortsette slik.

[”Proud to Fall”: Ian McCulloch, 1989]