Fix You

Jeg tok med sykkelen min på verksted her om dagen. I tillegg til å trenge en vårpuss har den de siste månedene utgytt en merkelig knirkelyd når jeg trår på, og dette bekymret meg. Ergo slepte jeg meg ned til jobben på sykkel, og fikk smertelig erfare at formen ikke er hva den var. Om jeg hadde bestilt time? Nei, måtte man det da? Det var smekkfullt, må vite, men jeg kunne få en time den 27. mai. Skulle han skrive meg inn i boka? "Nei," svarte jeg bestemt - unormalt trassig for en person som helst står med lua i hånda i slike sammenhenger. "Det er en mystisk knirkelyd i pedalene, jeg kan ikke kjøre videre. Det må sjekkes nå!"

Merkelig nok gikk mannen plutselig med på å ta en rask titt på sykkelen på bakrommet. Da han kom ut igjen, hadde han oljet det rustne kjedet, strammet bremsene og pumpet opp dekkene - kort sagt omtrent det jeg ifølge prislista på veggen skulle måtte betale 500 kroner for. Noen knirkelyd kunne han ikke spore - var jeg sikker på at ulåten ikke kom fra setet? Setet!? Litt forurettet avfeide jeg glatt denne teorien. Vel er jeg ikke noe teknisk geni, men jeg hørte og kjente da utmerket godt at knirkinga kom fra - "eh, det området der", presiserte jeg og pekte kyndig mot de derre girgreiene ved pedalene. Mannen jattet høflig med.

Dette var jo i bunn og grunn god service, og jeg hadde en sterk følelse av at jeg skyldte reparatøren å bestille en slik dyr overhalingstime allikevel. Om ikke annet kunne jeg i alle fall få byttet ut sykkelskopedalene, som er helt ubrukelige for ei nervøs kløne som meg. Det kunne mannen godt gjøre med det samme! Jeg fikk et par enkle pedaler på flekken, og det ble 115 å betale, takk.

Gnieren i meg var strålende fornøyd da jeg syklet videre - rent bortsett fra at pedalene fortsatt knirket, da, taktfast og irriterende. For moro skyld reiste jeg meg opp og tråkket på uten å berøre setet. Jaggu ble det ikke stille! Jeg rødmet for meg selv. Visst var det noen som hadde en skrue løs, men det var ikke sykkelen. Ja ja, vårpussen ble i alle fall billig! Og kanskje er det håp om noen kroner i kassa hos verkstedet allikevel, hvis jeg skulle finne på å bytte ut setet.

["Fix You": Coldplay, 2005]

On the Run

Jeg har alltid vært svak for Finn Kalvik. Da han i 1981 deltok i den internasjonale Grand Prix-finalen med ”Aldri i livet”, årets store slager på lekeplassen, måtte 7 år gamle Elinblu legge seg før TV-sendingen var over. Likevel kom mamma inn til meg da resultatet var klart, med den tunge beskjeden om at Finn havnet sist med null poeng. Jeg gråt mine bitre tårer, og grep straks til en plausibel forklaring: De skjønte ikke teksten, mamma! De skjønte ikke hva han sang! ”Aldri i livet” fortsatte å runge over huskestativene i en årrekke.

Finn er jo Groruddalens store trubadur. Kort tid etter at jeg flyttet til området i 1999, snublet jeg begeistret over et større restopplag av boka Finn – de beste sangene på Økern Bokhandel. Verket var innbundet og signert av artisten selv, og en CD var inkludert i prisen på kr 98. Jeg rev selvsagt til meg et eksemplar, og dro fluksens hjem og stemte gitaren. Gleden var stor, men samtidig ble jeg litt trist til sinns og kjente et lite stikk i hjertet. Det er gjerne slik med Finn. Egentlig var det jo unektelig noe sørgelig over denne bunken av usolgte, signerte bøker til spottpris, fulle av løse ark på grunn av feil i notene. Som han selv sier det:

Nederlag og seier slår i samme takt
til livet og leken er tilbakelagt.

Her om dagen kikket jeg litt rundt på youtube og slo til min milde overraskelse fast at Finn var å finne her også. Men vent, hva var dette? Jeg frøs på ryggen. Sangen ”På flukt” kjenner jeg naturligvis, men jeg ante ikke at den også var å finne på engelsk, under tittelen ”On the run”. Og ikke nok med det: Den er innspilt med selveste ABBA som backingband! Man kan tydelig høre Agnetha og Frida kore Finn Kalvik! Jeg ble ualminnelig varm om hjerteroten, ja rett og slett rørt. Begeistringen og overraskelsen kunne knapt ha vært større om jeg hadde avdekket at Beatles hadde opptrådt som korgutter for Finn tidlig på 70-tallet. Men så, igjen: Var det ikke egentlig noe litt trist over dette også? Hadde Finn internasjonale ambisjoner; drømte han om å bli like stor som ABBA? Som vi vet, gikk det ikke slik. Og det er ålreit, det, Finn. Vi vil ha deg som du er - alltid på flukt.

[”On the Run”: Finn Kalvik med ABBA, 1981]

Sola skinner

Fotballsesongen var ikke det eneste som ble sparket i gang om våren i min grønne ungdom. Dette var også tida for såre føtter, stivfrosne fingre og lår som klødde intenst under terylenebuksene. Jeg snakker naturligvis om musikkorpsets marsjsesong. Når som helst kan jeg gjenkalle følelsen av å stavre seg ut av huset med uniform og instrument klokka 06.40. I 15 år var dette vanen. Femten år!

Da jeg gikk gjennom Slottsparken på vei mot banen i går, hørte jeg noen velkjente toner fra Karl Johans gate. "Den norske løve," faktisk, fremført i strålende solskinn. Jeg liker ikke å innrømme det, men jeg ble faktisk hjemsøkt av lykkelig nostalgi. Det må være våren. Ikke bare tok jeg meg selv i muntert å nynne piccolostemmen innvendig; jeg måtte også anstrenge meg for ikke å henfalle til taktfast gange.

Det er mulig jeg har en liten korpsmusikant i magen også, i tillegg til den tidligere nevnte medgangssupporteren. Sant å si begynner det å bli ganske folksomt der inne, men det vil bli frigjort litt plass når Livs lillesøster eller -bror forhåpentligvis slipper ut om et knapt halvår.

["Sola skinner": Jokke & Valentinerne, 1987]

This Used To Be My Playground

Jeg gremmes. I alle år har jeg hatt en stor svakhet for hjemkommunens lag i toppserien. Og nei, da snakker jeg om Strømmens snarvisitt på 80-tallet, pfft, men om laget som 99,5 % av Norges befolkning elsker å hate.* På søndagsettermiddager med sol sykla vi gjerne til stadion for å få med oss andre omgang gratis. Var vi ekstra heldige, tok far oss med på tur og rev rundhåndet i billetter (i tillegg til den evinnelige parkeringsboten). Dette var lenge før Enga-fansen fikk noen Tom Lund-statue å pisse på, og lenge før stadion antok form av en festning. Vi hvinte henført hver gang Dennis Schiller hadde ballen, og kranglet begeistret med skråsikre bartetrøndere på tribunen. Smaken av pølse i pausen lar seg lett gjenkalle – faktisk tror jeg at det var her jeg kjøpte min siste grillpølse noensinne, så seint som i 2003.

Dette var vår arena. Hjertet svulmet av stolthet når vi bega oss hjemover etter en seier. Halvt amper og halvt skamfull må jeg innrømme at disse dagene later til å være over. Sesongen har startet så elendig at jeg rett og slett er flau. Flau? Hvorfor skulle jeg være det, jeg som ikke har annet ansvar for denne klubbens liv og levnet enn et forhold til en av dens juniorspillere tidlig på 90-tallet? Kanskje tyder det på at jeg bryr meg allikevel. Kanskje har jeg tross alt ikke vendt Åråsen ryggen for godt? Per i dag føler jeg meg dessverre ganske sikker på at jeg ikke kommer til å sette mine bein i barndommens lekegrind denne sesongen. Akkurat nå må jeg dessverre tilstå at jeg har en liten medgangssupporter i magen.

* Her anslår jeg at alle lillestrømlinger samt én tredel av Skedsmos øvrige befolkning faktisk er fans. De resterende to tredelene holder med Strømmen og Skjetten, og har skydd LSK som pesten siden miniputt-stadiet.

["This Used To Be My Playground": Madonna, 1992]

Such a Shame

Allerede til jul startet vi vår karriere som mottakere av nennsomt konstruerte gaver fra barnehånd (om enn ikke dorullnisser foreløpig). Allerede nå har dette foreldreparet vist seg tilliten lite verdig. Til påske kom det to kyllinger fra barnehagen, i tillegg til en fargerikt dekorert filtskål med karse i bomull. Med skam må det innrømmes at fuglene har blitt liggende under en bunke med reklame og forfalte regninger på hylla i gangen, noe som har gitt meg et stikk av dårlig samvittighet hver gang jeg har tenkt på det.

Karseoppsatsen har det gått enda verre med. Vel startet den påsken i vindusposten, og jeg forsøkte å behandle den med verdighet ved å skvette litt vann på den. Dessverre kunne jeg ikke nok om vanning av karse, viste det seg - eller jeg var for lat. Det var jo rikelig med sol i begynnelsen av påskeferien, og en dag oppdaget jeg til min forferdelse at gaven fra Liv var vissen. Vi hadde latt den vansmekte; kun i ytterst få dager fikk de skjøre spirene utfolde seg i all sin prakt. Ikke la dere lure av den grønne fargen på bildet; rigor mortis må ha inntrådt meget raskt i solsteken.

Det er en mager trøst å vite at på dette tidspunktet har ikke de kostelige produktene hatt altfor nær omgang med de lubne barnehendene vi kjenner så godt. Dertil er disse for små og ustyrlige foreløpig, men denne hjerterå og skjødesløse behandlingen av gjenstander fra barnehånd kan naturligvis ikke fortsette. Jeg lover å skjerpe meg betraktelig - med hånda på hjertet.

["Such a Shame": Talk Talk, 1984]

Drive My Car

Ville du ha kjøpt bruktbil av denne mannen? De var nok ikke riktig sikre, de heller, de potensielle kjøperne som i går stilte opp for å beskue og prøvekjøre vår lyngrosa Toyota Corolla 93-modell. Bilen har ligget ute på Finn i ei uke, og dette var første napp.

Blåmann geleidet den fremmøtte kontingenten på tre menn, hvorav en bilmekaniker, ned til garasjeanlegget for å vise fram vidunderet. Vel framme oppdaget de at det hadde snødd foran garasjene også, gitt, i tillegg til at det var speilglatt is under nysnøen. I forsøkene på å måke seg ut av garasjen gikk Blåmann på ratata gjentatte ganger, og må etter eget utsagn ha fremstått som drita full. Tillitvekkende? Neppe.

Riktig pinlig ble det først da de vred om nøkkelen for å starte bilen. Dødt - flatt - ikke tegn til liv. Sånn kan det gå det når selger insisterte på å at det nyvaskede objektet ikke skulle brukes, men oppbevares pyntelig i garasjen i påvente av ivrige kjøpere. Nevnte jeg at det har vært en rekordkald påske? Blåmann understreket at dette selvfølgelig aldri hadde skjedd før (hvilket faktisk er sant, med unntak av vår aller første tur da bilen var nyinnkjøpt). Takket være startkabler fikk de liv i bilen og kom seg ut på tur, men det hele kan selvfølgelig kun beskrives med ett ord: pinlig. Utrolig nok var kjøperne (selvfølgelig ikke etniske nordmenn, som jo ville ha blitt forbanna og/eller ledd høyt) høflige nok til å tilby to tusen mindre enn utropsprisen for bilen - forutsatt at det ble kjøpt nytt batteri.

Vidunderet er fortsatt til salgs! Det er faktisk en god og pålitelig bil, altså. Helt sant!

Fotografert foran garasjen på en bedre dag.

["Drive My Car": the Beatles, 1965]

The Word

Siden sist har Blåmann og jeg vært på hyttetur uten barn for første gang. Liv koste seg hjemme sammen med besteforeldrene mens vi reiste nordøstover gjennom trakter som er velkjente for oss begge. På Løten stoppet vi for å proviantere på Rema. Det er alltid så hyggelig å høre uavslepen hedmarksdialekt i sitt naturlige element, synes jeg. Etter å ha tilbrakt ferier i Trysil siden jeg ble født, føler jeg meg virkelig hjemme med slike lyder rundt meg. Av naturlige årsaker har også Blåmann diverse dialekter fra disse traktene under huden – for ikke å si inntil beinet.

Da vi skulle betale, ropte damen i kassa varsku til kunden foran oss. I en gemyttlig tone ble kunden bedt om å fjerne en av varene sine, nærmere bestemt en potetgullpose, fra den stanga som deler vareområdet i to. Det var nok best å ta den bort, ja, hø-hø, så det itte vart sølvbrød ta pottetgullet. Blåmann og jeg holdt tann for tunge til vi kom ut i bilen, men da ropte vi straks i kor: Sølvbrød?! Hva i huleste er det? Vel var det snakk om potetgull, og det er jo unektelig noe som heter Gullbrød, men dette var et mysterium.

Ettersom jeg tross alt ikke er oppvokst i dette området og har fått mattradisjonene inn med morsmelka, var jeg stolt av å være den som knekket koden. Det var ikke tale om sølv i det hele tatt, men ”soll” – eller ”søll”, som det uttales. Søllbrød er selvfølgelig flatbrød knust i småbiter, klart for å inntas sammen med surmelk eller annen gammel moro.

Tilfredse med å ha løst mysteriet fortsatte byfolket østover.

[”The Word”: the Beatles, 1965]