Such a Shame

Allerede til jul startet vi vår karriere som mottakere av nennsomt konstruerte gaver fra barnehånd (om enn ikke dorullnisser foreløpig). Allerede nå har dette foreldreparet vist seg tilliten lite verdig. Til påske kom det to kyllinger fra barnehagen, i tillegg til en fargerikt dekorert filtskål med karse i bomull. Med skam må det innrømmes at fuglene har blitt liggende under en bunke med reklame og forfalte regninger på hylla i gangen, noe som har gitt meg et stikk av dårlig samvittighet hver gang jeg har tenkt på det.

Karseoppsatsen har det gått enda verre med. Vel startet den påsken i vindusposten, og jeg forsøkte å behandle den med verdighet ved å skvette litt vann på den. Dessverre kunne jeg ikke nok om vanning av karse, viste det seg - eller jeg var for lat. Det var jo rikelig med sol i begynnelsen av påskeferien, og en dag oppdaget jeg til min forferdelse at gaven fra Liv var vissen. Vi hadde latt den vansmekte; kun i ytterst få dager fikk de skjøre spirene utfolde seg i all sin prakt. Ikke la dere lure av den grønne fargen på bildet; rigor mortis må ha inntrådt meget raskt i solsteken.

Det er en mager trøst å vite at på dette tidspunktet har ikke de kostelige produktene hatt altfor nær omgang med de lubne barnehendene vi kjenner så godt. Dertil er disse for små og ustyrlige foreløpig, men denne hjerterå og skjødesløse behandlingen av gjenstander fra barnehånd kan naturligvis ikke fortsette. Jeg lover å skjerpe meg betraktelig - med hånda på hjertet.

["Such a Shame": Talk Talk, 1984]