Wrapped Around Your Finger

Noe av det verste jeg vet, er å tråkke i kliss og bli våt og/eller seig under beinet. Ting som pulveriserer seg og/eller forårsaker smerte er ikke stort bedre. Hverdagen med små barn byr naturligvis på utallige muligheter til slike feiltråkk. Bare fra den siste uka kan jeg nevne vann, snø, yoghurt, juice, avocado, banan, legofigurer, brødsmuler, hårspenner, frokostblanding, eple, mandariner, pepperkaker og kakao. Følelsen av å være våt under sokken kan på en dårlig dag nesten føre til mentale sammenbrudd.

Jeg kan nå opplyse om at man heller ikke blir særlig blid av å starte det nye arbeidsåret med å glemme å trekke opp glidelåsen på den høyre støvletten før man går ut. Dette er særlig uheldig i tilfeller der det har falt 10 cm puddersnø om natta og det fortsatt snør kjerringer. Den altoverskyggende følelsen av å være kald og våt på foten (man hadde naturligvis ikke tid til å gå inn og skifte ut to strømpebukser og en ullsokk) holdt meg beskjeftiget hele veien til barnehagen og jernbanestasjonen. Der ble balansen brått gjenopprettet ved at jeg ble voldsomt varm på venstrehånda idet jeg satte fingrene fast i døra på 8.50-toget fra Karlstad. I motsetning til norske togdører gir åpenbart ikke de svenske etter i møtet med fremmedlegemer; her nytter det ikke å legge fingrene imellom. (Sist jeg prøvde dette, kom jeg meg om bord, men innså til min skam at jeg egenhendig hadde forsinket Lillehammertoget med to minutter.) Et panisk sekund så nå jeg for meg at jeg ville bli slept langs toget eller i beste fall måtte la min utmerkede petrolblå skinnvott reise alene til Oslo S. Heldigvis ble jeg reddet av en eldre kvinnelig konduktør som slapp meg inn med den milde formaningen ”man stoppar inte in handen i dörren”. Det kan nok være en god leveregel for det nye året, kombinert med ”man trekker alltid opp glidelåsen om vinteren”.

Godt nytt år!

["Wrapped Around Your Finger": the Police, 1983]