Living in a Box

Summen av laster er konstant, er det noe som heter. I enkeltes tildelle er også formen for laster sørgelig konstant, later det til. Da de føste Nyåkers-pepperkakeboksene materialiserte seg på Europris i november, ble jeg helt mo i knærne. Det varte ikke lenge før jeg brøt sammen, og den første boksen kom i hus lenge før adventstida var i gang.

Et like velkjent som alarmerende trekk ved en misbruker er at vedkommende skjuler og fornekter inntaket både for seg selv og andre. Ungene fikk selvfølgelig også snart smaken på herlighetene, og jeg har konsekvent klart (usett, innbiller jeg meg) å lure i meg tre-fire kaker mens de får én. Hva jeg har gjort etter at de har lagt seg, har jeg fortrengt, men det daglige tallet er neppe ensifret. Idet to 900-gramsbokser var sørgelig tomme, trodde jeg at jeg tok meg på tak nå i januar. Det varte i tre dager, frem til onde tunger satte ut et rykte om at de hadde et ta-2-betal-for-1-tilbud på Nyåkers hos Staples. Jeg fnøs av tipset i to dager før jeg grep til handling.

Da jeg kom til butikken, var det slett ikke noe tilbud eller overskuddslager. Derimot hadde de bare 3-4 bokser igjen, til full pris, og halsen snørte seg sammen ved det magre synet. Jeg greide ikke å styre meg, enda så gjerrig jeg er. Det er jo 10 måneder til neste gang, fortalte jeg meg selv, og du har jo tross alt bare spist to bokser fra før.

Kjøkkenskapet hjemme hadde dessverre en annen historie å fortelle. Som kjent gjemmer alkoholikere flasker omkring i huset, og kanskje er det et godt tegn at jeg ikke er så avansert ennå (med unntak av den perioden jeg måtte gjemme et lager i klesskapet fordi vaskehjelpen storspiste av dem). Formatet på boksene gjør dem litt store og kjelkete å kaste, så det har liksom hopet seg litt opp. Dette var den fjerde boksen. Den fjerde! Det er 3,6 kg, det, og misbrukeren fortjener ingenting annet enn at hvert gram legger seg direkte på hofter og lår.

["Living in a Box": Living in a Box, 1987]



















Bildet er dessverre knapt nok arrangert.