Hvis det hadde eksistert førerkort på sykkel, ville mitt ha stått i fare for å bli inndratt. At jeg er blottet for retningssans, er nå én ting. Også ellers klarer jeg stadig å havne i de underligste situasjoner på hjulene.
At den første sykkelturen til jobb denne sesongen ble tung, skyldtes ikke bare at den er over tre ganger så lang som arbeidsveien før vi flyttet. Det hjalp ikke akkurat at jeg ble overfalt av en tung og intens snøbyge ved Helsfyr, helt i slutten av april. Hva er nå oddsene for det? Det skulle likevel vise seg at turen til Oslo var en lystreise sammenliknet med hjemturen. Den var tung, gitt. I et øyeblikk av nostalgi og sviktende tro på egen orienteringsevne valgte jeg ruta over Gjelleråsen, som ikke akkurat er minste motstands vei. At det gikk så trått, var dog en overraskelse. Hver meter var en kamp, også på flatene, og opptil flere pensjonister suste forbi meg. Ved Stovner stoppet jeg og forsikret meg om at bakhjulet faktisk gikk sånn noenlunde uhindret rundt. Akk ja, det var nok bare formen som sviktet.
Først nærmere Kjeller rant det meg i hu at det pleier å være et problem med forbremsen. Når man låser fast sykkelen gjennom rammen og forhjulet, har det hendt at en liten metallhendel har hoppet av, slik at forbremsen klemmes effektivt inn. Ganske riktig: Jeg hadde kjørt med bremsen inne i 22,4 av 24,7 kilometer. Grr. Onsdag denne uka brakte jeg i erfaring at man sparer 22 minutter på å kjøre den samme ruta uten bremser, faktisk. Interessant.
En skulle kanskje tro at hjulene ville trille fritt og uhindret i lang tid etter en slik tildragelse, men den gang ei. Allerede i morges var jeg i gang igjen. Denne gangen seilte jeg, grunnet en uforklarlig bråstopp, i en elegant bue over rattet på sykkelen. Ungenes trehjulssykkel, for å være helt presis. Hvordan det er mulig? Ikke spør.*
["Bicycle Race": Queen, 1978]
At den første sykkelturen til jobb denne sesongen ble tung, skyldtes ikke bare at den er over tre ganger så lang som arbeidsveien før vi flyttet. Det hjalp ikke akkurat at jeg ble overfalt av en tung og intens snøbyge ved Helsfyr, helt i slutten av april. Hva er nå oddsene for det? Det skulle likevel vise seg at turen til Oslo var en lystreise sammenliknet med hjemturen. Den var tung, gitt. I et øyeblikk av nostalgi og sviktende tro på egen orienteringsevne valgte jeg ruta over Gjelleråsen, som ikke akkurat er minste motstands vei. At det gikk så trått, var dog en overraskelse. Hver meter var en kamp, også på flatene, og opptil flere pensjonister suste forbi meg. Ved Stovner stoppet jeg og forsikret meg om at bakhjulet faktisk gikk sånn noenlunde uhindret rundt. Akk ja, det var nok bare formen som sviktet.
Først nærmere Kjeller rant det meg i hu at det pleier å være et problem med forbremsen. Når man låser fast sykkelen gjennom rammen og forhjulet, har det hendt at en liten metallhendel har hoppet av, slik at forbremsen klemmes effektivt inn. Ganske riktig: Jeg hadde kjørt med bremsen inne i 22,4 av 24,7 kilometer. Grr. Onsdag denne uka brakte jeg i erfaring at man sparer 22 minutter på å kjøre den samme ruta uten bremser, faktisk. Interessant.
En skulle kanskje tro at hjulene ville trille fritt og uhindret i lang tid etter en slik tildragelse, men den gang ei. Allerede i morges var jeg i gang igjen. Denne gangen seilte jeg, grunnet en uforklarlig bråstopp, i en elegant bue over rattet på sykkelen. Ungenes trehjulssykkel, for å være helt presis. Hvordan det er mulig? Ikke spør.*
["Bicycle Race": Queen, 1978]
* For spesielt interesserte: Jeg hadde trillet Ivar til barnehagen på trehjulssykkel, og brukte den som sparkesykkel på veien hjem. Den ene foten plasseres på bagasjebrettet, hendene på styret og den andre foten sparker trøstig ifra. Når hjulene brått slutter å gå rundt, er det visst mulig å oppleve at livet passerer revy mens man febrilsk tenker ut hvordan man kan minimere skadene. Er man heldig, slipper man vist unna med to blåmerker og noen hudløse flekker der hendene hilste på grusen.
Livsfarlig kjøretøy observert i Storgata, litt til høyre for midten av bildet.
2 kommentarer:
Men jaggu blir du sprek og hardfør av denne livstilen...ellers vil jeg gjøre deg oppmerksom på at du faktisk kan miste førerkortet(for BIL) om du foretar uvettig sykling og blir tatt av onkel...regner m du ikke hadde drukket da episoden fant sted, så du er vel på den trygge siden enn så lenge! Far well og forsiktig! E jo bære kanonartig å lese bloggene dine, de får meg alltid i godt humør. Og da tenker jeg ikke på å godte seg på din stakkars bekostning.
Tusen takk, Anita! Ingen promillesykling for tida, nei. Fortsatt god sommer!
Legg inn en kommentar