Your Mother Should Know

Det synes å være en naturlov at man med årene blir mer og mer lik sine foreldre. Også trekk og vaner som man i årenes løp måtte ha ergret seg over eller fnist av, dukker på mystisk vis opp hos en selv. Moren min har en søt egenskap som jeg lenge stilte meg uforstående til: Hun glemmer hvilke bøker hun har lest før, og går intetanende løs på dem på nytt. Det kan godt ta hundre sider før hun oppdager det, noe som har vært meg en gåte. Nå har jeg imidlertid en grell innrømmelse å komme med: Det samme har skjedd meg nå - to ganger. I begge tilfellene har det vært snakk om krim, en sjanger som kanskje er spesielt dårlig egnet til gjenlesning. Det har vært noe udefinerbart kjent med bøkene, men i og med at det er serier med samme hovedperson, var det ikke så påfallende. Akk, man blir visst eldre. Og hadde det ikke vært for at jeg jukser og løggfører alle leste bøker (samt en masse annet) sirlig i Excel, ville jeg sikkert ha kommet langt mer enn 30 sider på vei før jeg luktet lunta.

En annen søt egenskap som jeg er i ferd med å arve, er evnen til å glemme filmer jeg har sett. Jevnlig rapporterer foreldrene mine om fredagskvelder hvor de har sittet og sett 48 minutter av en 50-minutters krim-episode idet de synkront husker - 10 sekunder før morderen avsløres - at de har sett den før. Også dette, i likhet med evnen til å sovne foran detektimen, kommer nok med alderen og går i arv. Her er jeg allerede eldre og mer redusert enn de gamle, for jeg har for lengst mistet evnen til å konsentrere meg gjennom en hel krimepisode, og særlig på fredagskvelden. Da er det bedre å kose seg med en bok man har lest før mens man knasker kremtopper og mandelstenger.

["Your Mother Should Know": the Beatles, 1967]