Tiden er inne for den årlige innbetalingen av restskatt. Da jeg kom over innbetalingsblanketten i går, tenkte jeg at det var like greit å få det ut av verden, så jeg logget meg på nettbanken. Etter å ha hentet fram kemnerens velkjente kontonummer og tastet inn den endeløse KID-en, klikket jeg på OK. Den gang ei. ”Oppgitt KID er ugyldig.” Jeg dobbeltsjekket sifrene tre-fire ganger, og inntastingen var utvilsomt korrekt. Irritasjonen begynte å ulme. (Lunta var kort nok allerede, da jeg anser den årlige smellen som høyst urimelig.)
”Dersom du har oppgitt rett KID og denne ikke aksepteres kan du skrive KID i feltet for betalingsinformasjon i stedet,” foreslo banken høflig i feilmeldingen. Vel, vel, tallet ble flyttet, og jeg klikket atter på OK. ”Betalingsmottaker krever KID,” lyste det mot meg i rødt – en farge som også begynte å danse for mitt indre øye. Snakk om ond sirkel! Sint krøllet jeg blanketten ned i veska og begynte å lade opp til en gretten telefon på kontoret i dag.
For ordens skyld forsøkte jeg nok en gang å legge inn betalingen før jeg ringte – uten hell, selvsagt. Etter 7-8 minutter med presumptivt beroligende fløytemusikk fikk jeg en av kemnerens lakeier på tråden. Ikke rart det var telefonkø, tenkte jeg skadefro, nå har de garantert sendt ut tusenvis av fakturaer med feil KID. Jeg la frem mitt ærend med behersket irritasjon. Med livstrøtt stemme responderte mannen: ”Har du skrevet inn riktig KID?” Har du hørt på maken; jeg er da verken nevneverdig svaksynt eller lite datakyndig! ”Selvfølgelig,” sa jeg overbærende, ”jeg har dobbeltsjekket atskillige ganger”. Lakeien logget seg så inn med mitt fødsels- og personnummer og forkynte at jeg skulle få en KID av ham nå. Han ga seg til å ramse opp de samme tallene som på blanketten foran meg, og avsluttet med ”altså personnummeret ditt”. Jo takk, jeg hadde merket meg at det kom til slutt i KID-nummeret. Men akk, det sluttet ikke der! Mannen var ikke ferdig! ”Og så 8 til slutt;” sa han og kvalte en gjesp. Jeg måtte gni meg i øynene. Opp fra papiret steg et klart og tydelig 8-tall. Hvor i huleste kom det fra? Beskjemmet mumlet jeg en takk og noe som kunne minne om et løgnaktig ”det stod ikke det hos meg,” før jeg slengte på røret. Da gjenstod det bare å taste 8 og klikke OK.
1-0 til kemneren.
[”Taxman”: the Beatles, 1966]
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
4 kommentarer:
Hehe, så ergerlig... :o)
Ha en super helg!
Haha. Nå lo jeg godt! Kjenner meg godt igjen i det at man antar noe er enklere enn det man tror, eller omvendt!
Fort gjort! ;-)
Men en årlig baksmell burde være unødvendig da. På tide med en oppdatering av årsinntekt og skattetabell??
Takk for tilbakemeldinger, og god helg til dere også!
Tallene som danner grunnlaget for skattekortet stemmer ganske bra, de, men det blir noen få tusen hvert år allikevel. Det bryr meg egentlig ikke så mye, det er ikke noe problem å betale de kronene. Vi har rett og slett for lite lån, men den nye bilen har jo gjort sitt for å bøte på det problemet. :-)
Legg inn en kommentar