Roll Another Number

Da jeg syklet til jobb tidligere i uka, la jeg merke til at en kollega hadde samme sykkellås som meg, bare med nøkkel. Hva er nå egentlig fordelen med det, tenkte jeg i mitt stille sinn. Det er da så lettvint med kode! Både jeg selv og fordums mattelærere har i grunnen alltid ment at jeg har hode for tall. Etter de siste dagers tildragelser er det trolig på tide å sette spørsmålstegn ved denne antakelsen. Kun to dager etter kemnerblemmen utviste nemlig tallene atter en ytterst fiendtlig oppførsel.

Vi hadde hatt en deilig sykkeltur i Lillomarka i går, halvannen mil med sol og et høstlig drag i lufta. Enda mer fornøyd ble jeg da jeg kunne avslutte turen med litt handling på nærsenteret. For en perfekt dag! I høyt tempo rasket jeg med meg diverse klær, litt god mat og ei flaske hvitvin til kvelden. Jeg var kort sagt i perlehumør da jeg ordnet handleposene og begynte å låse opp sykkelen. I 20 år har jeg brukt den samme koden, skjønt selve låsen er relativt ny. Jeg stilte inn de fire vante sifrene – og ingenting skjedde. Det viste seg faktisk å være komplett umulig å åpne låsen. Vantro ble jeg stående og trekke i den irriterende spiraldingsen. Jeg prøvde flere kombinasjoner – kunne det virkelig hende at jeg rotet med tallene? Etter et kvarters mistenkelig og stadig mer desperat fikling kapitulerte jeg og ringte mannen. Blåmann kom kjørende, prøvde forgjeves å åpne låsen og fraktet så den nedslåtte syklisten hjem.

Jeg var så frustrert at jeg hadde lyst til å grine. Der stod den nesten nye, fine sykkelen min, overgitt utenfor det lugubre senteret! Kunne det være at noen hadde greid å stille om koden selv om den var låst, og så stod og lurte i buskene? Jeg ringte til og med politiet med et lite håp om hjelp fra den kanten, men de nøyde seg med å ønske lykke til og anbefale baufil. Hvor kraftig må ei tang egentlig være for å åpne en slik lås? Hvor lang tid tar det å prøve ut samtlige mulige tallkombinasjoner? Etter litt rekognosering på nett konkluderte vi med at en håndholdt vinkelsliper var tingen, og mannen begynte forsiktig å se fram til å kunne anskaffe et nytt leketøy. Først ville jeg imidlertid lytte til et klokt råd fra nettet: Kunne ett av sifrene i koden ha forskjøvet seg ett hakk idet jeg låste sykkelen? Vi kjørte opp til senteret igjen, og dukknakket nærmet jeg meg den ensomme, grå stakkaren. Første siffer pluss/minus én. Andre siffer pluss/minus én. Tredje siffer pluss én – og klikk! Det er lenge siden jeg har vært så lettet. Selv det faktum at jeg mistet kjedet etter om lag 40 meter av hjemveien, tok jeg med et smil om munnen, stikk i strid med normal praksis.

[”Roll Another Number”: Neil Young, 1975]