Charmless Man

Her forleden satt vi ved kjøkkenbordet og spiste en enkel middag, nærmere bestemt tomatsuppe med kjøttboller, makaroni og pølsebiter. Et av privilegiene med en hjemmeværende mann er jo å få servert middag når man kommer skrubbsulten hjem fra jobb med et blodsukkernivå nær nullpunktet. Jeg langet innpå. Noen skjeer ut i måltidet fikk Liv fatt i en tutekopp og sølte mengder av vann utover så vel gulv som bord. Blåmann grep til en nærliggende gulvfille og tørket først av parketten og deretter bordet, til mine protester. Synssansen var ikke alene om å reagere – i samme nu protesterte også smakssansen min. Idet den smakløse tørkeoperasjonen fant sted, ble jeg nemlig var en fremmed smak i suppa. Min første tanke var såpe, æsj og fysj! Koblingen til gulvfilla var nærliggende, og kvalmen snek seg ubønnhørlig innpå. Jeg satte opp en grimase og okket meg høylytt, hvorpå jeg til min overraskelse oppdaget at Blåmann satt der og fniste.

Tror dere ikke mannen hadde lagt en seigmann i suppa mi! Den hadde åpenbart smeltet, for det var ikke spor av geleaktig substans igjen. Til alt overmål var seigmannen selvsagt sitrongul, den vondeste av alle smaker (med et mulig unntak for den oransje, som jo ville ha glidd enda bedre inn fargemessig). Vi bruker både Ajax og Jif med sitron, hvilket antakelig forklarer hvorfor jeg koblet usmaken til såpe.

Jeg må bare innrømme at jeg ikke helt greide å ta morsomheten med godt humør – til det var jeg for innhul av sult. At noen muligens ville hevde at godtegrisen her fikk smake sin egen medisin, hjelper lite. Hvis man absolutt skal spøke med mat, er det en fordel å velge desserten, slik at fornærmede ikke er uthungret idet hun blir offer for peket. (Ja, jeg spiste resten av suppetallerkenen, jeg fryktet at det ikke ville bli nok mat ellers. Don’t try this at home.)

["Charmless Man": Blur, 1995]