A Reminder

Kjære Elinblu!

Jeg vet at du bare lærer av å skrive ned ting, derav dette brevet. Du må skrinlegge den naive troen på at du til enhver tid husker hvilke presumptivt evigvarende og lite brukte matvarer du er tom for. Det gjør du nemlig ikke. Da posen med natron ble tømt for et par måneder siden, skulle du ha skrevet det opp og kjøpt ny med det samme. Så ofte baker du tross alt ikke gulrotkake, og du må ikke glemme at hukommelsen din dessuten er sterkt svekket av ammetåke. Hadde du vært litt lurere, ville du ha sluppet å stå opprådd klokka 22 en tirsdagskveld i desember med eggedosisen din (laget av egg du hadde kjøpt på kiosken klokka 21.45).

Som du kanskje vagt kan erindre, avdekket tirsdagens bakeseanse at også boksen med vaniljesukker straks er tom. (Nå skulle en kanskje tro at Elinblu baker veldig mye ettersom hun har klart å tømme en stor boks med et evigvarende produkt, men det er ikke tilfelle. Hun har en slem tendens til å putte like mye vaniljesukker i munnen som i baksten.) Jeg sender deg dette brevet i håp om at du vil huske å kjøpe vaniljesukker, natron og hønsebuljong når du går på Rimi om et par timers tid.

Vennlig hilsen Elinblu

["A Reminder": Radiohead, 1997]

The Times They Are a-Changin'

Som barn hadde jeg en pappeske som jeg virkelig hegnet om, merket ”glassting”. Den rommet hovedsakelig husgeråd som jeg hadde fått og lagret med tanke på en fjern og lokkende voksentilværelse. Gjenstandene ble jevnlig pakket ut og beundret, og da jeg flyttet hjemmefra i 1993 ble en del av dem tatt i bruk. Dette gjaldt bl.a. en brun kopp som var såpass stygg at den kun ble anvendt til å skille egg i.

Det er først i år jeg virkelig har fått børstet støv av de aller fineste glasstingene, i og med at mitt eldste barn nå er stort nok til å kunne betros et ordentlig glass. Det gjeveste i samlingen er, i likhet med brorparten av eskens innhold, vunnet på bingo i Trysil tidlig på 80-tallet. For å være presis: På selve bingoen vant man stort sett bare kaffe, men man kunne gjøre store kupp på pausespillet ”tjuge-ett”. Her er det fineste glasset fotografert i sitt rette element:



















Jeg føler meg ganske trygg på at de ikke lager sånt lenger. Ikke nok med at hunden røyker – den røyker sigar, faktisk. I våre dager ville nok så vel barne- som dyrevernere ha skreket opp i vantro og affekt.

(For øvrig ser jeg først nå at husets yngste har sneket seg med på bildet. Det spørs om han får oppleve å drikke av glasset med den dekadente hunden, all den tid oppvaskmaskina allerede har gjort kål på ett av glassene i samlingen.)

["The Times They Are a-Changin'": Bob Dylan, 1964]

My Mama Said

"Nå lar du sykkelen stå i kveld," formante mamma da hun reiste hjem i kveldinga. "Ta deg heller en joggetur!" Hun siktet formodentlig til det faktum at det er nullføre med fare for såpeglatte partier, og fallhøyden er jo mindre for en jogger enn en syklist, ikke minst med det lusne tempoet jeg klarer å oppvise for tida.

Etter å ha gitt sin datter dette velmente råd, satte dama seg bak rattet og kjørte hjem på sommerdekk. Som den lydige datter jeg er, var jeg et par timer seinere å finne ute på hålka med joggesko på beina. Det mamma ikke hadde tatt høyde for, var at jeg klokka 22.03, på et mørkt og øde sted flere titalls meter unna nærmeste hus, skulle påtreffe en røslig mannsperson som stod med buksa nede og utstyret i hendene. Det er ikke til å komme fra at fluktmulighetene hadde vært betraktelig større på to hjul enn til fots med et noe rustent understell, kjære mor! Å rådgi sine barn er sannelig ikke lett.

Da var det enda godt at den mørkkledte mannen bare stod og slo lens, og sannsynligvis var vel så skremt av vårt møte som den langsomme joggeren.

["My Mama Said": ABBA, 1974]

Klomse

Jeg er dypt misunnelig på alle som kan sy. Dette er absolutt noe jeg burde kunne, jeg som er så glad i skjørt og kjoler med alskens dilldall på. Tenk å kunne sy sine egne klær! Dessverre blir jeg svett bare ved tanken på å ta i en symaskin, og barndomsminner om krøll på undertråden vender tilbake med full tyngde. Det ble alltid krøll på undertråden, og det er bare å innrømme at jeg var ute av stand til å sy en rett søm.

En kort periode midt på 90-tallet fikk vi låne svigermors reisesymaskin, og jeg gjorde et spedt forsøk på å foredle gamle ”kunster”. Faktisk sydde jeg en liten duk, husker jeg. Dette var mulig kun fordi det på denne tiden var moderne med koselig, rutete stoff i sterke farger. Takket være rutene greide jeg nesten å sy rett fram, men det ble med den duken. De grønnrutete kjøkkengardinene måtte overlates til mannen.

Siden har jeg begrenset meg til å legge opp bukser, hvilket dessverre er en evig aktuell syssel når man er 1,60 høy. (Dette er unektelig en medvirkende årsak til min begeistring for skjørt og kjoler med dilldall.) Jeg legger opp for hånd, og spesielt pent blir det dessverre aldri. I forrige uke var det ei svart bukse som måtte til pers. Jeg rigget meg til i sofakroken med nål, svart trådsnelle og sedvanlig klønete fingre. Etterpå oppdaget jeg at sømmen ble enda styggere enn den pleier, men ja ja – det var jo svart på svart, så det ville nok ikke synes.

Dagen etter fikk jeg den tvilsomme glede av å beskue mitt verk i fullt dagslys. Tråden jeg hadde brukt var ikke svart, men mosegrønn. Grønn! Jeg ble så oppgitt at jeg arkiverte hele buksa på et sted som jeg nå har fortrengt. Enten må jeg investere i sterkere lyspærer eller nye linser – eller rett og slett overlate absolutt alt av sømarbeid til noen som faktisk kan det. Hrmf. Eller kanskje man skulle ønske seg symaskin til jul..?

[”Klomse”: Knutsen & Ludvigsen, 1980]

Paint

Da jeg stakk snuten ut i oppgangen i formiddag, ble jeg møtt av følgende syn:

Akkurat, ja. Ny malt? Vi har ikke fått ølbryggere i hus, har vi vel? Det skjærer meg i øynene. Jeg skjønner at ikke alle kan være like manisk opptatt av språk, men det får da være grenser. Bør man ikke i det minste kunne tilegne seg de mest basale ordene som er knyttet til ens eget yrkesfelt? (Til den rørleggeren som la igjen en lapp hos meg i 1999: Nei, jeg har enda ikke kommet over at du hadde gjort noe arbeid på en komm.) Det er vel ikke så mange ord en maler bruker i skriftlig norsk til daglig? Her har firmaet endatil gjort seg flid med å skrive ut oppslaget i farger, og sikkert trykket det opp i hundrevis av eksemplarer.

Når jeg først er i det sure hjørnet, kan jeg godt fremlegge enda en klage til malerne. Vel nede i kjelleren brakte jeg i erfaring at døra til kjellerboden også var ny malt, og jeg hadde et svare strev med å få barnevogna uskadd ut. Det hadde unektelig vært en fordel om dere unnlot å male dør hånd taket også.

["Paint": Roxette, 1988]

World Leader Pretend

Det har ikke gått upåaktet hen her i huset at verdens mektigste mann er i ferd med å byttes ut, heller ikke hos den yngre garde. For flere måneder siden lærte Liv (2) seg å gjenkjenne Obama på bilder og si navnet hans, til vår stolthet. (Det skal dog innrømmes at hun lenge sa Obamas, ettersom vi med skam å melde pleide å synge ”Obamas i pyjamas” fritt etter den enerverende banan-TV-serien). Etter en stund gikk det opp for oss at hun dessverre ikke var helt stø på dette feltet. En søndag med overføring fra eliteserien i fotball innså vi at hun faktisk tolker ordet Obama som en samlebetegnelse på alle menn av afrikansk opphav. ”Der er Obama! Obama sparker ballen! Obama har møkkete body!” Etter valgseieren viste Dagsrevyen bilder fra feiringen blant Obamas slektninger i Kenya, og da gikk øynene til jenta helt i kryss. ”Der er Obama, der er Obama, der er Obama ...” Misforståelsen er jo pinlig ukorrekt, men vi greier ikke annet enn å fnise hjelpeløst.

Da vi skulle kjøre til barnehagen en dag denne uka, lå det en avis med bilde av USAs kommende president på dørmatta til naboen. ”Det er Ragnhilds Obama,” slo Liv fast. Det stemte jo på et vis, og jeg tenkte at hun kanskje endelig begynte å skjønne at Obama var én mann. Jeg svevde ikke lenge i den villfarelsen. Idet vi hadde satt oss i bilen og skulle dra av sted, kom bussen kjørende. ”Obama kjører bussen i dag,” kom det fra baksetet. Tips til hvordan vi kan komme oss ut av dette før det oppstår penible situasjoner i full offentlighet, tas imot med takk.

["World Leader Pretend": REM, 1988]

I Love to Hate You

Gjerrig og glad i småhandling som jeg er, har jeg alltid vært svak for butikker som Nille og Europris. Visst har de mye ræl, men det er også artige ting å finne, og lave priser gjør jo handelen til en fest. Jeg vet ikke om det er tilfeldig at to av de største Nille-butikkene jeg noen gang har sett befinner seg henholdsvis der jeg vokste opp og der jeg bor nå. Kanskje er det en opphopning av folk med samme handlepreferanser på disse stedene, slik at lønnsomheten når uante høyder og butikkene stadig kan utvide.

De siste ukene har jeg innsett at Europris er et sted jeg elsker å hate. Det nærmer seg jul med stormskritt, i alle fall ifølge utvalget i butikkene. Dessverre medfører dette også at Europris for lengst har tatt inn verdens to gjeveste og mest usunne produkter: den obskure tyske mintsjokoladen og Nyåkers pepperkaker. Da jeg oppdaget dette, ble jeg så glad at jeg kunne grine, samtidig som jeg bannet inni meg. Må dere gjøre dette mot meg hver jul, Europris?

Selvfølgelig ligger vår lokale Europris vegg i vegg med matbutikken som jeg frekventerer omtrent daglig, og jeg trekkes mot den som en hissig veps mot et saftglass. Jeg får hjerteklapp, og tennene løper i vann bare ved synet av den simple grønne logoen. Deretter forsøker jeg å fortelle meg selv at jeg går innom bare for å forsikre meg om at verken sjokoladen eller pepperkakene er på vei til å bli utsolgt. Når jeg ser at begge deler fortsatt er å finne i meterhøye stabler, blir jeg så glad at jeg kjøper inn et nytt tilskudd til lageret. Etterpå, idet jeg river opp pakningene og gomler i vei allerede før jeg kommer hjem fra handleturen, overmannes jeg av dårlig samvittighet. Samtidig som jeg elsker Europris for at de fører favorittvarene mine, kjenner jeg en særegen og urimelig aggresjon mot den sakesløse butikken. Jeg er så fortørnet som man bare kan greie å bli når man innerst inne vet at det er seg sjøl man er sint på. Hvorfor er jeg så svak?

Vi skriver knapt november, og jeg har allerede satt til livs kilosvis med usunn materie. Hvor skal dette ende?

["I Love to Hate You": Erasure, 1991]