The Two of Us

Tenk, ti år har gått! Det blir flere.
En tiårsdag må man markere!
Nå tar vi et fly
til vår barteby,
og dere kan godt gratulere.

Tusen takk for de 10 første årene i ektestanden, min kjære mann!

08.08.98

["The Two of Us": Suede, 1994]

Brush Away

Jeg har kjøpt meg ny tannbørste. Egentlig synes jeg designjippoer rundt hverdagslige varer er noe stort tull, men jeg må innrømme å ha kjøpt både designbind og designbleier det siste året. Da var det kanskje ikke annet å vente enn at jeg falt for en lekker, lysegrønn tannbørste med blomster på, merket "Individual". "Vi pusser tennene ulikt, og alle har vi særegen smak og forskjellige preferanser når det gjelder tannbørster”, skriver Jordan på sine hjemmesider. Joda, joda.

Først da jeg skulle ta det nye vidunderet ut av pakka i går kveld, oppdaget jeg at jeg hadde kjøpt en tannbørste i størrelse Large. Her er det åpenbart snakk om individualitet på alle plan. Vel er jeg relativt stor i kjeften, men jeg kjente straks at dette ble helt feil. Da jeg grep om skaftet, følte jeg meg omtrent som Liv når hun tasser rundt i pappas sko, og selve busta syntes å være dimensjonert for hestetenner. Jeg kjente brått motvilje mot hele den blomsterprydede plastsaken som jeg hadde vært så fornøyd med. Hvor ille det var, skjønte jeg først idet jeg skulle plassere børsten i tannbørstestativet. Den skyter opp som ugress, og skraper taket i baderomsskapet. Dette går jo rett og slett ikke.

Hadde det ikke vært for at husstanden for øyeblikket innehar hele seks* eksemplarer av arten, ville ugresset straks ha blitt degradert til oppvaskbørste. Takke meg til en pen bukett børster av enkleste slag framfor ugress som tror det er noe.

* Sommerens kunstneriske utskeielse bestod i å fremføre en nyskrevet versjon av Bohemian Rhapsody i et vennebryllup, og Blåmann syntes oppvaskbørster til herrene i vennekoret var et godt alternativ til luftgitar.

["Brush Away": Alice in Chains, 1995]

Sugar, Sugar

Å være henfallen til sjokolade er ikke flaut. Det er en last man deler med svært mange andre – sågar tilhengere av Fedup Lindbergs filosofi koser seg jo i svake stunder med en liten bit 97 % sjokolade. Når det gjelder søtsaker, har jeg andre svakheter som i mindre grad tåler dagens lys. At jeg antakelig er den eneste norske dama over 10 år som kan finne på å tygge Hubba Bubba og mer moderne klissetyggiser, har jeg i grunnen avfunnet meg med. I går gjorde jeg imidlertid noe som jeg oppriktig talt skammer meg over, og som jeg ikke kjenner noen andre som kunne ha funnet på.

Jeg kjøpte marengs. Av simpleste sort, på Kiwi. Kulørte, det vil si i grusomme pastellfarger. Og én ting er at jeg i et desperat øyeblikk kjøpte dem – verre er det jo at jeg spiste dem også, i smug for både medpassasjerer på bussen og familien. Jeg tømte hele posen. Hvis jeg kjenner godt etter, har jeg fortsatt et klissent belegg i kjeften.

Etterpå bakte jeg sjokolademuffins.

["Sugar, Sugar": the Archies, 1969]

He Ain't Heavy, He's My Brother

..hilsen Liv.

Hvem som egentlig er tung, er det vel liten tvil om - Liv leder med 13 kilo på sin kommende lillebror, som på fredagens ordinære ultralydundersøkelse ble estimert til 250 gram. En gutt, altså, og etter alt å dømme frisk og fin!















["He Ain't Heavy, He's My Brother": the Hollies, 1969]

Hip To Be Square

Som vanlig reagerer jeg litt annerledes enn folk flest på at sommervarmen og sola har beleiret østlandsområdet. Merkelig nok har jeg ikke satt meg for og blitt apatisk og gretten denne gangen – jeg har faktisk blitt rent energisk. Dette, kombinert med en alltid tilstedeværende søthunger, har gitt seg utslag i at jeg har blitt en ivrig baker. Ja, du leste riktig. Mens sola steiker og gradestokken i kjøkkenvinduet kryper opp mot 30, står jeg på kjøkkenet og mikser og smelter og svetter over komfyren. Det produseres boller, rullekaker, vafler og gulrotkaker.

Nå spørs det imidlertid om det ikke brått er slutt på denne aktiviteten. Under dagens forsøk på å lage vaffelrøre kom det nemlig for en dag at bolla til min kjære miksmaster har blitt rammet av heteslag. Dette er en modell som har hakk rundt kanten, slik at den på sinnrikt vis drives rundt og rundt mens mikseren går, etter et slags tannhjulsprinsipp. At dette skal fungere, forutsetter naturligvis at bolla er sirkulær sett ovenfra. Så er dessverre ikke lenger tilfelle. På uforklarlig vis har bolla gått hen og antatt en mer firkantet fasong - vel, i alle fall kantete. Det går ikke lenger rundt. Mon tro om det kan ha hendt den gangen jeg kjørte oppvaskmaskina uten vann?

Det er tungt å holde og bevege mikseren manuelt, har jeg nå brakt i erfaring. Pent brukt Philips miksmasterbolle av 1992-modell ønskes kjøpt – snarest! (Ja, det aner meg at det miksmaster er avleggs og nærmest lattervekkende, men jeg akter ikke å bruke noe mer moderne til kakebaksten. Såpass firkantet må man ha lov til å være når man nærmer seg 35.)

[”Hip To Be Square”: Huey Lewis & The News, 1986]

Swimsuit Issue

I ettermiddag fikk jeg gleden av å tilbringe et par gode shoppingtimer alene i byen. Sommergarderoben kunne ”trenge” litt fornyelse. Det slo meg straks at det var uvanlig lange køer i prøverommene rundt omkring, og hva verre er: Køene var blottet for fremdrift. Irritert stod jeg på stedet hvil og lurte på hvordan det var teknisk mulig å bruke så lang tid på å prøve noen skarve plagg.

Svaret ga seg selv da kandidatene smått om senn steg ut av båsene sine. De var høyrøde i trynet, med ansiktsuttrykk så olme og plagede at amperheten hos køståerne bleknet fullstendig. I armene hadde de store fanger av bikinier og badedrakter. Selvfølgelig, at jeg kunne glemme det! Det er jo den tiden på året igjen, årstiden da man – egget av ukebladenes ondsinnede ”kom i form til bikinisesongen” ­– utsetter seg for langvarige, krevende og deprimerende prøvelser i klesforretningenes neonbelyste avlukker. Jeg kikket på de svette ansiktene med en blanding av medynk og skadefryd. Det var neppe den lekre rødtonen de hadde håpet å pådra seg i sommer.

Å boikotte enhver form for strand-, sol- og badeliv har absolutt sine fordeler. Jeg hater virkelig å prøve badetøy, jeg også, men det skjer bare hvert sjuende år, sånn omtrent – når jeg oppdager at gummien i den alderstegne herrebadebuksa fra H&M har morknet og er i ferd med å forvitre.

[”Swimsuit Issue”: Sonic Youth, 1992]

Sweet Little Mystery

Hvilken idiot er det som har plassert en pakke Gjende-kjeks med sjokolade på pulten min? Slikt er jo bare nødt til å ende med forferdelse. Den mistenkte er om lag 1,60 høy, har halv- langt blondt hår, er blåhvit på farge og begynner etter sigende å bli litt tykk på midten. Dessverre tyder mye på at mysteriet aldri vil bli oppklart, da det har foregått en viss bevisforspillelse.

Og hvorfor i huleste har de sluttet å selge Kung Oscars pepparkakor i butikkene? Tidligere var de da alltid i handelen hele året, jul eller ikke. Jeg mistenker at de har måttet vike plass for 13 nye typer chocolate chip cookies, en uting som åpenbart er på moten. Det er tunge tider.

["Sweet Little Mystery": Wet Wet Wet, 1987]