Good Tradition

Vi er tungt inne i årets mest tradisjonsrike måned. Også her i huset er det visse rutiner som følges med stor flid i adventstiden. Mens andre baker og lager konfekt, tyr jeg til ferdigkjøpte varer. Til gjengjeld spiser jeg mye av det. Så langt i sesongen har jeg kjørt i meg ca. 3,1 kilo svenske pepperkaker og 1050 gram billig (men svinegod) mintsjokolade fra Europris. Her ligger jeg nok litt foran skjema, må jeg tilstå. Da går det bedre med inntaket av sjokoladebetrukken marsipan fra Nidar og rosa julenisseskum. Her er det kun snakk om noen få hundre gram av hver vare, noe jeg må si meg godt fornøyd med.

Av andre førjulstradisjoner kan jeg, i tillegg til vaske- og pyntevegring, nevne utsettelse av julegaver og -post i det lengste. Vi er så smått i gang med innkjøpene, men panikken begynner å snike seg innpå nå. Håpet er at de to tradisjonene skal gå opp i en høyere enhet ved at gavestresset sørger for en så skyhøy forbrenning at pekkerkaker og sjokolade preller av som vann på gåsa. Det kan trengs. Da jeg i dag stakk innom Europris, innså jeg sorgtung at jeg kjøpte den siste esken med mintkonfekt. Til gjengjeld oppdaget jeg med like deler begeistring og frykt at de solgte gigabokser med pepperkakene mine. Tradisjonen tro gikk jeg rett i baret og kom søkklastet hjem.

[”Good Tradition”: Tanita Tikaram, 1990]

Anarchy in the Ø.K.

"De gutta er ikke snaue - du skulle sett det hotellrommet når de var ferdige! Dynene lå på gølvet, askebegeret sto helt ute på kanten av bordet, og søppelkassa var så full at den nesten rant over!"

Barron Blod (Otto Jespersen)

Punken er ikke død. Tidligere i høst var broder’n og jeg på lanseringskonsert i anledning Trygve Mathiesens bok om punkens inntog i Norge 1977–80. Punken lever, ja, den gjør det, selv om mange av gammelpunkerne i lokalet hadde blitt streite samfunnsstøtter siden den gang. Mitt første møte med punkere kom tidlig på 80-tallet, under vårt aller første besøk i London. Det var veldig eksotisk for norske 9-åringer å se folk med sikkerhetsnåler både her og der og hanekam på huet. Vi var ikke snauere enn at vi forsøkte å forevige disse tøffingene med familiens gamle Instamatic. Som dere ser, torde ikke mamma å gå nær nok til å få med alle detaljer – klokelig, da gutta ble skikkelig sure på fotografen.

At det dukket opp punkere i Soho i 1983, var ikke så overraskende. Forbauselsen var noe større da en blålig hanekam åpenbarte seg en morgen jeg ventet på bussen ved Økern aldershjem. Det er noe beklemmende ved å løpe etter bussen, og jeg ser alltid situasjonen grundig an før jeg iverksetter slike tiltak. Å akkurat ikke rekke det, slik at man pesende og bannende møter de andre passasjerenes overbærende blikk bak rutene, føles rett og slett uverdig. Punkeren på sin side anså på ingen måte slike bestrebelser som under hans verdighet, men sprang etter bussen så raskt de slitte dødningehodetøflene kunne bære ham. Rakk det gjorde han også. Han så i grunnen snill og søt ut – i høyden 20 år gammel og i full punkmundur både antrekks- og frisyremessig.

I tillegg til at det er flaut å løpe etter bussen, er det litt pinlig å bli fersket i den latskap det uvegerlig er å kjøre bare én holdeplass, synes jeg. Økern-punkeren delte ikke denne oppfatningen heller, men trykket lydig på stoppknappen og steg fornøyd av etter anslagsvis 450 meter. Jøss, tenkte jeg – punkere nå til dags! Ja, ja, jeg kunne vel egentlig ikke vente at han skulle dele mine oppfatninger om busskutyme. Mon tro hvordan anarkistisk atferd ellers kommer til syne i 2007? Fascinert fulgte jeg ham fra bussvinduet, og fikk snart en indikasjon på hvordan det er fatt med opprørstrangen. Idet han passerte et lyskryss, skjedde det: Økern-punkeren trykket på fotgjengerknappen uten å ha i sinne å krysse gata. Ubesværet slentret han videre på sine gummisåler, uvitende om at hans utstrakte finger til medpassasjerer og sjåfør var observert.

["Anarchy in the U.K.": the Sex Pistols, 1976]

Proud to Fall

Hovmod står for fall. Det er enkelt å harselere over mannens plutselige treningsiver med påfølgende skade, men når sant skal sies er jeg ikke mye bedre sjøl. Ut skal jeg, i allslags vær (skjønt det skal innrømmes at verken tempo eller distanse er noe å skryte av). Spesialiteten er for tiden å slå flere fluer i en smekk ved å kombinere trening og nødvendige innkjøp.

Mange vil nok mene at jeg fikk som fortjent da jeg rundt halv elleve torsdag kveld entret Rema 1000 etter en meget fuktig sykkeltur. Mens jeg ruslet ned rullebåndet tenkte jeg fornøyd at slik kunne jeg aldri ha beveget meg ute blant folk for 10 eller 15 år siden – med fullt regnantrekk i divergerende farger, ørevarmere, sykkelhjelm og eks-svigerforeldrenes røde Toyota-refleksvest fra 1986 som prikken over i-en. Nå er jeg endelig så gammel og moden at jeg ikke lenger bryr meg om hva andre måtte mene, tenkte jeg selvhøytidelig. I samme øyeblikk skled de klissvåte joggeskoene på det glatte rullebåndet, hvorpå jeg foretok en panisk balansemanøver som ville gjort Rowan Atkinson grønn av misunnelse. Heldigvis unngikk jeg å falle – selv om jeg hadde hjelm, bringer utsikten til fall på rullebånd fram noen heller ubehagelige bilder som bl.a. inkluderer skalpering. Rundkastet var imidlertid såpass brått og utagerende at jeg pådro meg en skikkelig strekk i den ene armen. Med nedslått blikk hastet jeg inn i butikken uten å se noen i øynene. Så mye for de oppblåste tankene om å ikke bry seg om hva andre måtte tenke.

Heldigvis var skaden leget allerede neste dag – vi er greie sånn her i huset. I dag har den effektive trimmeren vært på ferde igjen. Jeg jogget ned til den nye favorittbutikken på Kampen (30 minutter), fant tre julegaver samt prøvde og kjøpte et svinedyrt skjørt til meg selv (14 minutter), tok bussen opp igjen (15 minutter) og låste meg inn nøyaktig 60 minutter etter at jeg forlot leiligheten. Uskadd. Julehandelen er i gang – måtte den fortsette slik.

[”Proud to Fall”: Ian McCulloch, 1989]

Walk On

Etter lengre tids sofasliting har Blåmann nå fått blod på tann i treningsveien. Det var en kommentar fra squashmakkeren som ble utslagsgivende. Etter å ha beklaget seg over egen formsvikt og vektøkning, la kompisen lakonisk til: ”jeg ser du har lagt på deg, du også”. Det er med andre ord ikke bare kvinner som forsøker å bryte hverandre ned med giftige kommentarer om kropp og utseende.

Herrene har nå slått seg sammen i håp om å bygge seg opp igjen (eller ned, alt etter hvordan man ser det). Som vanlig er ved slike raptuser har man gått hardt ut. Både lørdag og søndag ble det gjennomført innbitte squashkamper med påfølgende styrketrening. Søndag ettermiddag viste det seg brått at noen muligens hadde tatt vel hardt i. Ut av det blå åpenbarte det seg nemlig en grotesk kul på mannens fot, og det gjorde veldig vondt.

Etter å ha konsultert legefar og sykepleiernabo endte Blåmann kvelden på legevakta. Da kunne han overhodet ikke stå på foten, og hans vei ned trappa og ut i den ventende drosjen var et selsomt skue. Vel framme på legevakta følte han seg straks bedre i møte med stedets hardt prøvede, ampre og til dels ille tilredte klientell. Blåmann er virkelig ingen pyse, og det har knapt forekommet at han har vært syk, men nå måtte han vedgå at han følte seg som en hypokonder. Prøver og bilder viste heldigvis verken brudd eller brist, men han kom nå hjem på krykker.

Søndag kveld var det med andre ord kun ett av husstandens tre medlemmer som kunne påberope seg stødig gange. Jeg hadde virkelig bange anelser med tanke på den kommende uka. Handling. Befordring til og fra barnehage. Matlaging. Bilkjøring. Hent vann. Smør brødskive. Gudskjelov har det gått fort framover. Når jeg overhodet våger å sette denne historien på trykk, er det bare fordi den endte godt, og det i en viss fart. Mannen har fått erfare at folk elsker å gjøre seg festlige på bekostning av herrer over en viss alder som pådrar seg idrettsskader. Da han gikk opp til naboen for å takke for hennes bistand med bandasjering, haltet hun ham skrattende i møte. I går kunne vi meddele familien at Blåmann allerede var betraktelig bedre, for ikke å si friskmeldt. På min brors spørsmål om hvor lenge han egentlig gikk på krykker, måtte jeg bare fortelle sannheten: en halvtime, sånn omtrent.

Jeg sitter her alene, forresten. Blåmann og squashmakkeren er på svømming. Det er godt å se at de vet å gjøre all harselas over hovne ankler og forstrukne skuldre til skamme, og går på med krum hals.

["Walk On": U2, 2000]

Early Morning

Det er ikke bare jeg som har blitt ny. Dagen etter seansen hos frisøren startet nemlig en ny æra her i huset: hverdagen. Blåmann er tilbake i jobb, og vi prøver etter beste evne å oppføre oss som voksne og ansvarlige foreldre til et barnehagebarn. Nå er det slutt på natterangling og late morgener! Mannen hevder å ha vekket til live gardisten i seg, og har vekkerklokka på ringing klokka 6 hver dag. Selv velter jeg ut av senga en halvtime seinere.

Noe sier meg at det kan ta tid å innarbeide de nye rutinene for to dovne B-mennesker, men jeg vet jo av erfaring at man blir vant til alt. Forhåpentligvis gjelder det også endringer i munnhulen, skjønt jeg har mine tvil om akkurat det. I dag måtte jeg tilbake til tannlegen for å utbedre en fylling jeg fikk for flere måneder siden. Mellomrommet mellom denne jekselen og naboen hadde nemlig utviklet seg til den reneste kompostbingen, og fungerte som en magnet for alle slags organiske rester. Selvfølgelig måtte jeg bore og fylle på nytt, og selv etter mye pussing føles det nå som om jeg har fått operert inn en bringebærstein mellom tennene. Tunga oppsøker tvangsmessig denne forhøyningen sent og tidlig, og jeg kjenner en gryende desperasjon.

["Early Morning": A-ha, 1990]

To Cut a Long Story Short

Mens forfatteren av de første 99 innleggene i denne bloggen hadde pistrete, langt, askeblondt hår, kan jeg melde om at kvinnen bak innlegg nummer 100 har nesten kort, brunlig hår med lysere striper og tilløp til rufsete krøller. I skrivende stund har hun også langt mer sminke enn normalt, selv om masken ble litt skadelidende under en særdeles våt kveldstur på sykkel.

Jeg har blitt ny, rett og slett, og latt meg klippe, frisere og sminke. Det fordrer naturligvis bilder. Før-versjonen ble knipset med mobilkamera, og jeg fremstår som noe sykelig, men ikke så ille som jeg så ut på det før-bildet som ble sensurert. Det oppfylte virkelig alle kravene til et godt før-bilde, med en gråhvit fargetone i hud og hår og et ansiktsuttrykk som i beste fall kan sies å utstråle lede, i verste fall imbesillitet. Heldigvis ble altså dette bildet strøket av sensuren.

Nok om det - jeg har kort sagt blitt ny. Blåmann ble godt fornøyd.












"Heldigvis ble altså dette bildet strøket av sensuren."







["To Cut a Long Story Short": Spandau Ballet, 1980]

First We Take Manhattan

For to år siden var jeg på jobbreise til New York. Det vanker ingen premie til den som gjetter hvor vi skal denne gangen.

Dessverre kom jeg nylig i skade for å nevne på jobben at jeg i sin tid tok grunnfag i tysk. Mens kollegaene dermed tror at jeg vil fungere som simultantolk og forsyne dem med mat og drikke, kjenner jeg bare en lammende frykt foran morgendagens avreise. Ich habe Angst, for å sitere en viss TV-serie. Jeg har nemlig knapt uttalt en tysk setning siden 1993, og etter det siste årets strabaser forstår jeg nesten ikke andre språk enn barnegråt (og knapt nok det).

Med unntak av oppholdet i Stockholm blir dette min første utenlandsreise siden Liv kom til. Det er dessuten første gang jeg er borte fra henne mer enn ei natt, så det blir noen spennende dager.

["First We Take Manhattan": Leonard Cohen, 1988]