Money Talks

I serien "videreutdannelse jeg prøver å ta trass i småbarnsutmattelse og lite oppofrende kone" har Blåmann nå meldt seg opp til en eksamen på BI igjen. Følgelig gikk lørdagens familieutflukt til BIs arnested i Nydalen, nærmere bestemt bokhandelen Akademika. Som fattigslig og idealistisk språkviter har jeg alltid betraktet det bedriftsøkonomiske institutt med noe fordomsfullt blikk, må jeg innrømme. Ikke minst husker jeg med fryd de ville ryktene om at eksamensoppgavene skulle bugne av engelske termer og være utformet som selveste tippekupongen. Hele institusjonen oser av visjoner, teknologisk fremskritt og profitt.

Fordommene om det anglifiserte BI-språket fikk seg ikke noe skudd for baugen under lørdagens visitt. En oransje plakat forkynte at "BI Studentaksjonen" avholder semesteråpning 20. januar, og at de første 150 studentene får goodie-bags. Hva i all verden er dette? Ettersom det gjelder vordende bedriftsøkonomer, greier jeg ikke helt å se for meg at det kan være noe så prosaisk som en god, gammeldags godtepose. Det er vel ikke nissen som kommer med en sekk full av klementiner, harde rosiner og grå sjokoladebiter? Ved studiestart i de harde 90-åra hendte det at det vanket semesterstartposer fra Rema 1000, inneholdende reklamekalender og ymse prøvepakninger med frokostblanding, Nugatti, kaviar og leverpostei. Kan det være noe sånt? Er det nok til å gjøre 150 BI-studenter happy?

Hvis jeg virker hoverende nå, skyldes det bare at jeg frenetisk forsøker å kamuflere min uvitenhet. Jeg skjønner rett og slett ikke hva en goodie-bag er, og kjenner meg litt motløs ved utsikten til at ordet godtepose kanskje er på vei ut av språket. Hvis noe virkelig skulle fremstå som godsaker for en BI-student, burde det vel være noe teknologisk avansert, coolt og fremtidsrettet, fortrinnsvis amerikansk? Jeg er antakelig for akterutseilt til å verdsette det fullt ut, men mange ville sikkert karakterisere det som nettopp dumpet ned på pulten min som en goodie-bag, for ikke å si goodie-box. Jeg har fått iPad! Kanskje jeg faktisk kan begynne å leve i tiden, jeg også (men ikke pokker om jeg bytter ut mobiltelefonen fra 2005).

["Money Talks": AC/DC, 1990]

Living in a Box

Summen av laster er konstant, er det noe som heter. I enkeltes tildelle er også formen for laster sørgelig konstant, later det til. Da de føste Nyåkers-pepperkakeboksene materialiserte seg på Europris i november, ble jeg helt mo i knærne. Det varte ikke lenge før jeg brøt sammen, og den første boksen kom i hus lenge før adventstida var i gang.

Et like velkjent som alarmerende trekk ved en misbruker er at vedkommende skjuler og fornekter inntaket både for seg selv og andre. Ungene fikk selvfølgelig også snart smaken på herlighetene, og jeg har konsekvent klart (usett, innbiller jeg meg) å lure i meg tre-fire kaker mens de får én. Hva jeg har gjort etter at de har lagt seg, har jeg fortrengt, men det daglige tallet er neppe ensifret. Idet to 900-gramsbokser var sørgelig tomme, trodde jeg at jeg tok meg på tak nå i januar. Det varte i tre dager, frem til onde tunger satte ut et rykte om at de hadde et ta-2-betal-for-1-tilbud på Nyåkers hos Staples. Jeg fnøs av tipset i to dager før jeg grep til handling.

Da jeg kom til butikken, var det slett ikke noe tilbud eller overskuddslager. Derimot hadde de bare 3-4 bokser igjen, til full pris, og halsen snørte seg sammen ved det magre synet. Jeg greide ikke å styre meg, enda så gjerrig jeg er. Det er jo 10 måneder til neste gang, fortalte jeg meg selv, og du har jo tross alt bare spist to bokser fra før.

Kjøkkenskapet hjemme hadde dessverre en annen historie å fortelle. Som kjent gjemmer alkoholikere flasker omkring i huset, og kanskje er det et godt tegn at jeg ikke er så avansert ennå (med unntak av den perioden jeg måtte gjemme et lager i klesskapet fordi vaskehjelpen storspiste av dem). Formatet på boksene gjør dem litt store og kjelkete å kaste, så det har liksom hopet seg litt opp. Dette var den fjerde boksen. Den fjerde! Det er 3,6 kg, det, og misbrukeren fortjener ingenting annet enn at hvert gram legger seg direkte på hofter og lår.

["Living in a Box": Living in a Box, 1987]



















Bildet er dessverre knapt nok arrangert.

Wrapped Around Your Finger

Noe av det verste jeg vet, er å tråkke i kliss og bli våt og/eller seig under beinet. Ting som pulveriserer seg og/eller forårsaker smerte er ikke stort bedre. Hverdagen med små barn byr naturligvis på utallige muligheter til slike feiltråkk. Bare fra den siste uka kan jeg nevne vann, snø, yoghurt, juice, avocado, banan, legofigurer, brødsmuler, hårspenner, frokostblanding, eple, mandariner, pepperkaker og kakao. Følelsen av å være våt under sokken kan på en dårlig dag nesten føre til mentale sammenbrudd.

Jeg kan nå opplyse om at man heller ikke blir særlig blid av å starte det nye arbeidsåret med å glemme å trekke opp glidelåsen på den høyre støvletten før man går ut. Dette er særlig uheldig i tilfeller der det har falt 10 cm puddersnø om natta og det fortsatt snør kjerringer. Den altoverskyggende følelsen av å være kald og våt på foten (man hadde naturligvis ikke tid til å gå inn og skifte ut to strømpebukser og en ullsokk) holdt meg beskjeftiget hele veien til barnehagen og jernbanestasjonen. Der ble balansen brått gjenopprettet ved at jeg ble voldsomt varm på venstrehånda idet jeg satte fingrene fast i døra på 8.50-toget fra Karlstad. I motsetning til norske togdører gir åpenbart ikke de svenske etter i møtet med fremmedlegemer; her nytter det ikke å legge fingrene imellom. (Sist jeg prøvde dette, kom jeg meg om bord, men innså til min skam at jeg egenhendig hadde forsinket Lillehammertoget med to minutter.) Et panisk sekund så nå jeg for meg at jeg ville bli slept langs toget eller i beste fall måtte la min utmerkede petrolblå skinnvott reise alene til Oslo S. Heldigvis ble jeg reddet av en eldre kvinnelig konduktør som slapp meg inn med den milde formaningen ”man stoppar inte in handen i dörren”. Det kan nok være en god leveregel for det nye året, kombinert med ”man trekker alltid opp glidelåsen om vinteren”.

Godt nytt år!

["Wrapped Around Your Finger": the Police, 1983]

Bicycle Race

Hvis det hadde eksistert førerkort på sykkel, ville mitt ha stått i fare for å bli inndratt. At jeg er blottet for retningssans, er nå én ting. Også ellers klarer jeg stadig å havne i de underligste situasjoner på hjulene.

At den første sykkelturen til jobb denne sesongen ble tung, skyldtes ikke bare at den er over tre ganger så lang som arbeidsveien før vi flyttet. Det hjalp ikke akkurat at jeg ble overfalt av en tung og intens snøbyge ved Helsfyr, helt i slutten av april. Hva er nå oddsene for det? Det skulle likevel vise seg at turen til Oslo var en lystreise sammenliknet med hjemturen. Den var tung, gitt. I et øyeblikk av nostalgi og sviktende tro på egen orienteringsevne valgte jeg ruta over Gjelleråsen, som ikke akkurat er minste motstands vei. At det gikk så trått, var dog en overraskelse. Hver meter var en kamp, også på flatene, og opptil flere pensjonister suste forbi meg. Ved Stovner stoppet jeg og forsikret meg om at bakhjulet faktisk gikk sånn noenlunde uhindret rundt. Akk ja, det var nok bare formen som sviktet.

Først nærmere Kjeller rant det meg i hu at det pleier å være et problem med forbremsen. Når man låser fast sykkelen gjennom rammen og forhjulet, har det hendt at en liten metallhendel har hoppet av, slik at forbremsen klemmes effektivt inn. Ganske riktig: Jeg hadde kjørt med bremsen inne i 22,4 av 24,7 kilometer. Grr. Onsdag denne uka brakte jeg i erfaring at man sparer 22 minutter på å kjøre den samme ruta uten bremser, faktisk. Interessant.

En skulle kanskje tro at hjulene ville trille fritt og uhindret i lang tid etter en slik tildragelse, men den gang ei. Allerede i morges var jeg i gang igjen. Denne gangen seilte jeg, grunnet en uforklarlig bråstopp, i en elegant bue over rattet på sykkelen. Ungenes trehjulssykkel, for å være helt presis. Hvordan det er mulig? Ikke spør.*

["Bicycle Race": Queen, 1978]

* For spesielt interesserte: Jeg hadde trillet Ivar til barnehagen på trehjulssykkel, og brukte den som sparkesykkel på veien hjem. Den ene foten plasseres på bagasjebrettet, hendene på styret og den andre foten sparker trøstig ifra. Når hjulene brått slutter å gå rundt, er det visst mulig å oppleve at livet passerer revy mens man febrilsk tenker ut hvordan man kan minimere skadene. Er man heldig, slipper man vist unna med to blåmerker og noen hudløse flekker der hendene hilste på grusen.

Livsfarlig kjøretøy observert i Storgata, litt til høyre for midten av bildet.

Thank U

Hvorvidt det bør anses som en kompliment når fremmede kommenterer endepartiet eller andre deler av ens fremtoning, kan visst diskuteres. Jeg er ikke mer bortskjemt enn at jeg som regel setter pris på hyggelige kommentarer, også fra tilfeldig forbipasserende. Sjelden har jeg vel vært mer takknemlig enn i morges. Idet jeg småjoggende ankom stasjonen etter å ha peset gjennom sentrum, grep en dame i 40-årene meg forsiktig i skulderen og ytret et beskjedent "unnskyld".

Antrekket mitt var gjennomtenkt, i svart og militærgrønt med et klokkeformet, blomstrete skjørt som rosinen i pølsa. Det eneste som var litt uheldig, er at jeg ikke rakk å iføre meg de svarte ullmamelukkene. Grunnet tidsnød hadde jeg i stedet måtte gripe til de hvite, som av ukjent årsak befant seg i gangen. De stod elendig til resten av klærne, selvfølgelig, men skitt au - det er det jo ingen som ser. Jeg satte den grønne sekken på ryggen, og hastet trøstig av sted.

"Unnskyld," kom det altså spakt fra damen, og jeg snudde meg med en spørrende mine. "Jeg tror du bør trekke ned skjørtet ditt," fortsatte hun litt beskjemmet, "det har visst hengt seg opp". O, skjensel! Skjørtet hadde hektet seg fast i ranselen, og gudene må vite hvor langt jeg hadde gått med de hvite mamelukkene blottet. Jeg takket den ukjente damen på det innstendigste, og i felles skam stilte vi oss deretter i hver vår ende av perrongen.

Senere på dagen viste det seg at mamelukkene har hull og lengre raknede partier på begge rumpeballer. Vel, ifølge VG Nett er det 12,5 grader i Oslo nå, så det er kanskje på tide å la hele plagget fare. Fint skal det være, om så halve ræva henger ute, som de gamle sier.

(Av hensyn til leserne er ikke dette innlegget illustrert.)

["Thank U": Alanis Morisette, 1998]

You're Just A Baby

Det er en kjent sak at jeg alltid skårer seksti pluss på tester av typen "finn din mentale alder". De siste dagene har imidlertid ting tydet på at også jeg er i ferd med å tre inn i de krampeungdommeliges rekker. Det har vært en del skriverier i avisene om halvgamle menn som pådrar seg hjerteflimmer i sine overivrige forberedelser til Birkebeinerrennet og andre midtlivskrisearrangementer. Selv har jeg fnyst av mosjonsløp helt siden jeg passerte målstreken i Jentejoggen anno 1992, men noe må ha skjedd. Forleden hørte jeg meg selv si til en pasjonert mosjonist på jobben at jeg vurderer å melde meg på Birkebeinerløpet til høsten. (To dager seinere ser jeg meg selv skrive det i åpen blogg. På selveste Internett! Nå står ikke verden til påske.)

Om dette blir noe av, er høyst usikkert, men entusiasmen strakk seg i alle fall såpass langt at jeg dro til Löplabbet for å kjøpe nye joggesko. Jeg, som alltid har kjøpt tilfeldige sko på tilbud, lot nå mine føtter skanne etter alle kunstens regler. Å studere sitt eget løpesett på TV-skjerm var en selsom opplevelse. Etter å ha konstatert at jeg løp litt uttilbens og nærmest var plattfot, men hadde normal pronasjon, presenterte Löplabbets mann tre alternative skopar. To av dem passet ikke helt, og brått følte jeg meg hensatt til fjortisperioden på 80-tallet. Det eneste paret som passet, var nemlig rosa og hvite. Rosa! Jeg fikk en såpass solid overdose av denne fargen rundt 1987 at jeg aldri senere har vært observert i denslags. Nå, derimot, følte jeg meg tvunget til å handle, og kunne følgelig sprade ut av butikken drøye 20 år yngre.

Da jeg skulle ta 80-tallsskoene i bruk, gikk foryngelsesprosessen inn i en ny fase. Ikke uventet viste det seg at dagslyset var ubarmhjertig mot de grelle nyvinningene. Jeg gikk i barndommen. Plutselig var jeg tre år igjen, og følte en ubendig dragning mot alt som kunne minne om vårgrå snø, leire og sølepytter. Heldigvis ble problemet løst i møtet med en ankeldyp gjørmedam ved Måsasvingen. (Nå er jeg gudskjelov 36/60+ igjen, for etterpå syntes jeg det var såpass leit at skoene ble møkkete at jeg forsøkte å vaske dem med zalo.)

["You're Just A Baby": Belle & Sebastian, 1996]

Sweet Song

Sjokoladeindustrien kjenner ingen grenser når det gjelder å melke sitt publikum. En suksess kan alltid tværes ut i det uendelige, og jeg mistenker Freia for å være verst. Melkesjokoladen, for eksempel, finnes nå i et utall mer eller mindre usmakelige varianter. Videre er det dessverre lenge siden Non Stop var Non Stop. Først kom den vamle melkesjokoladevarianten med kulører som brakte tankene til 80-tallet (og ganen til nærmeste søppelkasse). Siden har de gått motsatt vei og puttet Non Stop-biter i selve melkesjokoladen.

Den siste nyheten er den frekkeste. Nå selges Non Stop i en forpakning med åtte porsjonsposer á 30 gram. Hva skal dette være godt for? Ferskt barne-TV-godis på lørdagene to måneder til ende? De har neppe siktet seg inn på et voksent, regnekyndig publikum, i alle fall. Den nye multipakningen har nemlig en avsindig kilopris sammenliknet med originalposen. På vår lokale ICA Nær koster en gammeldags 250-gramspose 35 kroner, mot svimlende 55 for 240 porsjonspakkede gram. Det gir en prisdifferanse på over 60 prosent, noe gjennomsnittspensjonister og andre gniere med rette ville betegne som ren svindel.

Hvem er så disse idiotene som faktisk betaler 20 kroner for 10 gram mindre sjokolade og 8 gram mer miljøfiendtlig plastemballasje? Det skulle vel ikke være småbarnsmødre i 30-åra som ønsker seg stålkontroll på eget sjokoladeinntak? Sannelig om jeg vet, men jeg kan strekke meg til å innrømme at det trolig finnes smartere og rimeligere metoder for å fastslå at det går 30,5 Non Stop på en dagsrasjon à 30 gram.

["Sweet Song": Blur, 2003]

(Bildet er arrangert.)