Feil igjen

Utstyrt med handleliste og baby la Blåmann i vei til butikken, mens mor kunne slange seg på sofaen med ei bok. Juhu! Han kom tilbake og erklærte fornøyd at han hadde husket alt som stod på lista. Og så hadde han jo oppdaget den frekkheten jeg hadde lagt inn, knegget han – men han tok det med godt humør, altså. Hæ? Jeg hadde (til en forandring, kanskje) slett ikke forsøkt å være uforskammet, bare gjennomtenkt og seriøs. Hadde han fått med seg deoen jeg med detaljerte spesifikasjoner hadde bestilt, da? Å nei da. I stedet dukket denne opp i handleposen:









Det stod jo slett ikke ”Deo” her, hevdet Blåmann, det stod ”Deg”. Følgelig kjøpte den stakkars lydige mannen seg ny såpe. Etter å ha gransket handlelista på nytt, er jeg tilbøyelig til å være enig i at jeg ikke var helt heldig med den o-en. Jeg ser også det injurierende potensialet i den aktuelle linja:




















Vel, vel – etter dagens handletur kommer vi til å være de heldige eiere av både ny deo og nytt såpestykke. Forhåpentligvis vil de andre gladelig gjøre plass til oss på hyttetur i helga.

[”Feil igjen”: Jokke & Valentinerne, 1994]

Falling Down

At brødskiver helst faller i gulvet med smørsida ned, er jo gammelt nytt. I vår kaotiske leilighet, som begynner å bli altfor liten i tillegg til å være bebodd av klønete rotekopper, skjer det daglig at ting mistes eller raser ut av overfylte skap og lander på de underligste steder. En dag jeg skulle plugge i vannkokeren, falt støpselet til lyset over komfyren ut(!) – og rett ned i ei mugge med blåbærsaft. Da jeg skulle ta på meg brillene i morges, skled et sølvkjede ned fra baderomshylla og forsvant ned i sluket på badet (som for øvrig kan skimtes på dagens illustrasjon). At en kornmokjeks jeg mistet i gulvet i går, etterlot seg to kvadratiske smøravtrykk på parketten, er jo knapt verd å nevne i denne sammenheng.

Vi begynner også å bli vant til at gjenstander faller i do. Bare det siste halve året kan jeg erindre å ha sett både en tannbørste, en rull med tanntråd, tre hårspenner, en kam og 3-4 tuber med kremer i bunnen av skåla. Dette skyldes delvis at badet er så mikroskopisk at gjenstander som faller fra et hvilket som helst punkt i rommet, teoretisk sett kan gå rett i dass. Dessverre må nok også menneskelig svikt bære en del av ansvaret. Forleden hadde noen plassert en matchbox-bil oppå dolokket, av alle steder. (Den mistenkte er anonymisert av hensyn til vedkommendes lave alder.) Det viste seg at en slik bil så vel i teori som praksis er i stand til å falle ned bak et lukket dolokk. Resultatet må kunne kalles en typisk rukeparkering.*




















* Blomst til Blåmann for et dritfestlig ordspill.

["Falling Down": Oasis, 2008]

Avismannen

Jeg kan godt forstå at mange avisbud hater jobben sin. Det gjorde jeg også, den sommermåneden jeg tråkket opp kommunens bratteste bakker på min brors gamle sykkel. Likevel la jeg jo min ære i å holde avisene hele og tørre, og ikke minst å plassere dem i de rette postkassene. Det er åpenbart at Aftenposten har problemer med rekrutteringen til avisruta vår, for det er nye bud nesten hver dag. Ting kan tyde på at det skorter litt på yrkesstoltheten hos enkelte:













Jeg skal vel egentlig ikke klage (og gjorde det heller ikke), for i motsetning til naboen fikk vi i det minste avisen opp på avsatsen foran døra. (Dessuten avslører jo bildet at det ikke bare er avisbudene som roter i oppgangen vår. Den observante leser vil kanskje legge merke til ei venkjent linselus i tillegg til haugen med sko og klær. Denne utilbørlige praksisen fikk seg for øvrig et skudd for baugen da Blåmanns jobbsko rett og slett ble stjålet en torsdag i februar.)

["Avismannen": de Lillos, 1987]

You Can't Do That

Jeg har alltid vært av typen som gir opp på flekken hvis jeg støter på noe jeg ikke mestrer fra første stund. Følgelig ble jeg aldri sprinter, kulestøter, førskolelærer eller finsnekker, for å nevne noe. Feig som jeg er tar jeg ikke umiddelbar motgang som en utfordring, men sniker meg heller unna så fort de langsomme beina kan bære meg.

Nå når jeg går hjemme i permisjon, slår det meg at jeg i grunnen nesten bare holder på med ting jeg tradisjonelt sett virkelig ikke er flink til. Barnetekke hadde jeg aldri, og noen stor kokk var jeg ikke, ifølge heimkunnskapslæreren. (Denne dama gjorde seg for øvrig skyldig i et grovt yrkesetisk overtramp som jeg aldri har glemt. En gang hun traff min venninne kurvfletterens far på butikken, beklaget hun seg høylytt over min og venninnas elendige innsats på kjøkkenet. Høh!) Nå går jeg hjemme og steller barn og lager middag. Når jeg på toppen av det hele har begynt å sy, er vel snart begeret fullt. For riktig å gni det inn, har jeg faktisk gjort det jeg truet med: Jeg har opprettet en syblogg, Blutøy. Det er lov til å dåne. Og ja, det blir omtrent som om Eddie the Eagle skulle skrive bok om stilhoppingens hemmeligheter. Nå gjenstår det å se om selv blinde ørner kan finne korn - du finner en kobling til Blutøy til høyre i vinduet. Med dette skal hovedbloggen forhåpentligvis slutte å handle om at Elinblu gjør ting hun ikke kan, så jeg skal spare dere for lukeparkeringen.

["You Can't Do That": the Beatles, 1964]

(Let Me Be Your) Teddy Bear

Jeg har alltid vært en godtegris, men det har aldri vært så galt som når jeg ammer. Kroppen formelig skriker etter sjokolade. Det er noen som sier at hvis du først må ha søtt, er gelefigurer og skumgodt et fint alternativ. Ikke er det like fett som ren sjokolade, og så skal visst søtbehovet bli dekket raskere fordi man blir fort ”mett” (les: kvalm) av skummet. Jeg konverterte derfor fra M og nonstop til bamsemums her i høst – en type sjokolade jeg aldri egentlig har vært særlig glad i. Dette kunne det vel ikke gå an å spise større mengder av uten å bli riktig uvel? En medvirkende årsak til valget var at Liv så smått har fått smake sjokoladens gleder, i form av et par bamsemums på lørdagene. Man vil jo sitt eget barns beste, så det er tryggest å alltid ha en pose i hus. Snakk om å gjøre seg selv en bjørnetjeneste!

Dessverre kan den seiglivede myten om at bamsemums i hopetall er kvalmende, herved avlives. De sleipe små bjørnene er noen seige jævler. ”Se så søt jeg er,” piper det stadig fra posen, og vips, så har man spist et dusin. Minst. Etter jul har jeg lurt på om det er på tide å trappe ned. Liv spiser én eller to på lørdagen, som sagt. Blåmann har tatt til fornuft og gått over til appelsiner, så da faller det veldig mye på meg. I går var det så kaldt at jeg ikke gadd å handle, og slik oppstod den første mumsfrie dagen på denne siden av nyttår. (Et smart triks for å trappe ned sjokoladeinntaket, er for øvrig å bare kjøpe inn vond, veldig mørk sjokolade. Etter tre ruter er man kvalm.)

Det var med litt blandede følelser jeg gikk på butikken i dag. Ville jeg klare å stå imot, eller gikk det som det måtte gå? Jeg nærmet meg godtehylla med gelé i beina. Bamsene brummet mot meg fra sin beskjedne plass nederst på hylla, men de virket noe mindre unnselige enn til vanlig. Hyllekanten var da brått så fargerik..? Selv om optikeren nylig konstaterte at linsene mine er for svake, hadde jeg ingen problemer med å skjønne hva som stod på. Det må være skjebnen. Og så gikk det jo som det måtte gå – men jeg nøyde meg med to poser, da.



















En skal ikke slanke skinnet før bjørnene tar slutt, eller hva det nå heter.

[”(Let Me Be Your) Teddy Bear”: Elvis Presley, 1957]

As Good As New

Nå er jeg er redd jeg har fått en liten dråpe blod på tann. Etter at kjolen til Liv ble ferdig, reiste jeg ned til Grønland og betalte i dyre dommer for ullstoff til nye prosjekter. På toppen av lengre tids babyrelatert søvnunderskudd har jeg siden begynt å ligge våken om nettene og tenke på farger, snitt og krøll i undertråden. Folk har begynt å mobbe meg med at jeg er stoffavhengig, og kanskje er jeg faktisk i faresonen.

Jeg lover at dette ikke skal utarte til en håndarbeidsblogg – Gud forby! (Det at jeg ser meg nødt til å skrive en slik setning, er i seg selv både sjokkerende og urovekkende.) La meg likevel dele en liten sak til før jeg eventuelt oppretter en egen underavdeling av bloggen. Jeg har begynt på en ny kjole, og var litt misfornøyd med lillafargen på blomsterdekorasjonen. Den skulle vært noen hakk mer rosa. Selvfølgelig er jeg for utålmodig og gjerrig til å vente til mandag og sløse bort mer penger i en stoffbutikk, så jeg prøvde en annen utvei.

Turen gikk atter til Europris. Kanskje hadde de noen fleecevotter, ei lue eller ett eller annet som kunne klippes opp? Den våkne leser vil ha merket seg at jeg har en forkjærlighet for Europris, skjønt det skal ikke fornektes at de har mange varer som best kan klassifiseres som søppel. Gjenstander i restekurver vil jo være særlig utsatt for et slikt stempel, men det stoppet ikke den stoffavhengige. Jeg har nylig blitt klar over at det finnes et skjerfliknende plagg som heter buff, og et eksemplar av denne arten materialiserte seg på bunnen av restekurven. I fleece – og perfekt farge, hurra! Gjenstanden var ikke merket med pris, men jeg betalte de ønskede 15 kronene med et smil. Dette var jo nesten for godt til å være sant.

Først da jeg kom hjem, innså jeg at plagget trolig var feilplassert i butikken. Her var det nemlig noe muffens (for ikke å si buffens). Som nevnt manglet plagget merkelapp, og det viste seg å ha noen umiskjennelige brettemerker som peker i retning av at den har foldet seg nedover en vilt fremmed hals. At buffen lukter svakt av parfyme, gjør ikke saken bedre. Antakelig skulle den ikke ha ligget i restekurven, men i kassen for gjenglemt tøy. Det legger en liten demper på fryden, men bare såvidt. Redesign er jo i tiden.










Så god som ny. Den gjerrige får så buffen passer.

[“As Good As New”: ABBA, 1978]

The Miracle

Ektemenn leser ting som er skrevet med liten skrift i konas blogg, viser det seg. Følgelig har jeg i en drøy måned vært innehaver av en symaskin. Du snakker om å kaste perler for svin, vil nok de fleste som virkelig kjenner meg innvende. Ikke minst ville mine tidligere formingslærere grøsse ved tanken. I skoleåra var jeg en liten katastrofe på alt som hadde med håndarbeid å gjøre. Det eneste barneskoleproduktet jeg har en erindring om, er et par røde grytekluter som var heklet så stramt, svett og nervøst at de fremstod som tovede. Etter at resten av gruppa hadde gått over til sløyden, måtte jeg i flere uker gå kanossagang tilbake til tekstilen for å hekle videre. På sløyden ble venninna mi og jeg satt til å flette blomsterpotter mens de andre tryllet fram krakker og skap. Bedre gikk det ikke på ungdomsskolen. Merkelig nok greide jeg å kare til meg en M i tekstil, men metallsløyden sørget for mitt livs eneste G i boka. G! Det skal dog sies at om det er et ungdomsskoletraume jeg virkelig ikke har lidd under seinere, er det min manglende evne til å fullføre stygge og formålsløse messingboller. Den estetiske selvtilliten, derimot, fikk seg en varig knekk.

Jeg har lenge hatt lyst til å kanøfle alle som tryller fram de lekreste kjoler for så å skrike opp om hvor latterlig enkelt det er. Så lett som en plett; dette kan alle klare, liksom. Særlig. Etter å ha skult nervøst på den elegante, digitale symaskina i tre uker tok jeg meg sammen. Fleecepledd ble innkjøpt på Europris, og jeg tegnet og klippet mønster med utgangspunkt i en av Livs kjoler. Takket være en baby som ikke legger seg har det tatt sin tid, men langsomt innså jeg at det faktisk var mulig. Med bruksanvisning og kyndige nettvenner i ryggen har jeg sydd en kjole. Voila! Det var virkelig enkelt, altså. Dette er noe alle kan få til. (Ikke minst du, kjære venninne med de flettede blomsterpottene! Du fikk jo til og med M, gjorde du ikke?)

Det er faktisk et mirakel, dette - intet mindre enn et mirakel.

["The Miracle": Queen, 1989]